Ei skikkelig julenøtt

Til innledning vil jeg bare si, at hvis du skal finne ut av slektsforskingens irrganger, er det en stor fordel å være medlem av DIS-Norge. Du kan riktignok benytte deg av noen av tjenestene der uten å være medlem, men den beskjedne kontingenten har virkelig gitt meg mye.

Hvor kom Rasmus Wold fra?

Jeg hadde i lange tider forsøkt å finne ut av hvor oppkomlingen Rasmus Wold i Son kom fra. Han kom som handelsbetjent til ladestedet under oppgangstidene omtrent på den tiden vi gikk i union med svenskene. Handelsbetjenen svingte seg opp og giftet seg etter noen år med dattera til byens store kjøpmann Gregers Stoltenberg. Rasmus skulle ha kommet fra en gård i Aker, men jeg fant ikke den rette koplingen, og rotet meg i stedet skikkelig bort. Først da jeg etterlyste data om ham på brukerforumet i DIS, fikk jeg de opplysningene som gjorde at jeg kunne slette Rasmus Bernsen fra lista over forfedre.

Jeg hadde allerede én Rasmus Wold i slektstreet, bondesønn fra Hadeland og født 1735, og regnet med at det kunne være en slektsforbindelse mellom de to rasmusene, men nei! Jeg lette og lette og kom lenger og lenger bort fra Son.
Løsningen kom da soningen Jan E. Johansen ga meg en ledetråd. Rasmus hadde nemlig en søster som også ble godt gift i Son. Karen Christine som døde 1862, var gift med Peter Thorne, en annen av byens rike kjøpmenn. Stoltenberg, Thorne og Wold hørte til den lille, men rike byens sosietet. Et søskenpar hadde gjerne felles foreldre, og da var det lettere å pusle videre.

Søsteren ble nøkkelen til å løse gåten

Det neste tipset var at Rasmus i folketellinga 1801 bodde hos sin morbror Tron Nerdrum som hadde overtatt Stalsberg gård på Strømmen. Da var han 6 år og ”til opfostring”.  Det var ikke uvanlig hvis begge foreldrene var døde, men her sto jeg overfor en av tidens sjeldnere samlivsbrudd. (Det skulle imidlertid dukke opp flere). På DIS brukerforum fikk jeg tips om at Karen Kristine var døpt i Fet (1797), mens broren var døpt i Vestre Aker (1795). Dermed kunne jeg få bekreftet familiekonstellasjonen.  Jeg ville gjerne sjekke fødsel og dåp og fikk oppgitt en link til kirkeboka. Det var lite tvil om identiteten til Rasmus.

Jeg fant moren hans, Else Olsdatter Nerdrum boende på Froen hovedgård i 1801. Hun bodde hos fetteren Peder Schøyen, var 34 år gammel og i sitt første ekteskap, men hun bodde på gården ”af Charité” og hjalp til med husholdet. Mannen hennes, Ole Rasmussen, bodde på derimot på en gård i Skedsmo. Sønnen Rasmus var som sagt ”til opfostring” på en annen kant av Skedsmo, men datteren måtte ha gjemt seg bort under folketellinga.  Hun var verken sammen med mora eller faren, og ikke på samme gård som broren.

Jeg har lett forgjeves i FT 1801 etter henne, og mye tyder på at hun også kunne være til oppfostring hos slektninger. Jeg fant ei som kunne stemme både med fornavn og alder, men mente først at hun kunne neppe være riktig person, fordi kona på gården het Ane Marie Olsdatter, og da kan hun ikke være søster til Ole Rasmussen! Jeg har henne likevel med som en mulighet, for det kan jo hende at manntallsskriveren har misforstått slektskapet og at det skulle stått ”konens søsterdatter”. Da ville kabalen ha gått opp.

Slik så familien ut på gården Edsvold i Nes prestegjeld i 1801:,

	Nytt hushald	Førenamn	Etternamn	Hushaldstill.	Alder	Sivilstand	Yrke	Kjønn
93673	*	Peder	Torkilds:	Mand	69	Begge i 1ste egteskab	Gaardbruger	M
93674		Ane Marie	Olsd:	Hans kone	53	Begge i 1ste egteskab		K
93675		Ole	Peders	Deres børn	26	Ugivt	Udsat reserve	M
93676		Peder	Peders	Deres børn	16			M
93677		Karen Kirstine	Olsd	Konens broder datter	4			K

Det er ikke avgjørende for meg å fastslå hvor Karen Kristine befant seg i 1801, men ett sted måtte hun ha vært siden hun seinere dukket opp i Son, og noe bedre alternativ har jeg ikke funnet.

At mellomnavnet ble skrevet Kirstine ser jeg ikke som noen feilkilde. Kirstine, Kierstine og Kristine gikk om hverandre og ble like ofte skrevet på gammelmåten med Chr.

Exit Rasmus Berntsen

Jeg har lenge vært i tvil om hvor tippoldefar Rasmus Wold kom fra. Nå må jeg fastslå at min teori om at han opprinnelig het Rasmus Berntsen er feil. Alle kapitler som omtaler ham vil derfor måtte skrives om, og inntil videre blir de derfor trukket tilbake.

Gode informanter på DIS-Norges slektsforum satte meg på rett spor.

Flere detaljer kommer etter hvert. Selv om jeg må trekke tilbake historien om spikersmedens sønn som ble storkjøpmann og samfunnsstøtte, er ikke historien om den "riktige" Rasmus Wold mindre dramatisk, og vil sikkert kunne være grunnlag for en hel roman!

Andreas Pedersen, Peder, Peder, Peder og Peder

En etterlysning på DISNorge om foreldrene til tipp-tippoldefar Andreas Pedersen ga en nesten øyeblikkelig respons, og de rette sidene i bygdeboka for Åmot i Herdmark ble skannet inn og sendt meg som e-post. Den hjelpsomme denne gang var Else Granum. Igjen har ei bygdebok vært til nytte. De baserer seg ofte på gamle skiftedokumenter som jeg ikke finner på nettet, og dermed får jeg en annen innfallsport enn bare å lese kirkebøker.

Andreas Pedersen var altså min tipp-tippoldefar og han hadde gjort noen jump vestover fra Østhagen i Åmot. Der hadde han kommet til verden i 1771 og ble konfirmert i Åmot 15 år etterpå. I voksen alder dro han som yngste barn i familien vestover. Først slo han seg ned i Finstad i Elverum, hvor han giftet seg med enka Guri Olsdatter som var datter av bonden på Finstad. Under folketellinga i 1801 befant han seg som familiefar, husbonde og Skieløber med kona Guri og ett barn, Anne. De hadde fire tjenestefolk, så det må ha vært en middels stor gård. Det var ingen med kår på gården, så folketellinga hadde ingen opplysninger som kunne gi holdepunkter for hvem som var foreldre eller slektninger til Guri. Det får være neste utfordring.

I 1804 kjøpte han Grønstad i Stange og flyttet dit, og familien vokste. Med Guri fikk han tre døtre og to sønner. Andreas ble enkemann i mai 1817. Han var kjapp med å finne seg ny kone, og allerede fire måneder etterpå giftet han seg med ei annen ung enke, Anne Mikkelsdatter som kunne skjenke ham en sønn ni måneder etter bryllupet. Andreas ble boende på Grønstad og døde der som føderådsmann 63 år gammel i 1833. En av de tidligere eierne hadde forsøkt å ta Grønstad tilbake på odel, men søksmålet førte ikke fram. Grønstadnavnet dukker opp igjen i slekta et par slektsledd seinere, da Nicolai Lauritz Hesselberg Grønstad som den første brukte det som slektsnavn.

Tilbake til utgangspunktet: I østerdalskommunen Åmot, på gården Østhaugen (som det ble skrevet i FT 1801) bodde da Andreas Olsen og familien hans. Som føderådskone finner jeg Anne Kirstine Andreasdatter som altså er moren til Andreas.

Peder I, II og III

Far til Andreas var Peder Pedersen som følgelig var gift med Anne Kirstine. I 1751 hadde han tatt over gården etter faren som døde året før. Jeg tildeler likegodt Peder et romertall III med en gang, for også far og farfar hadde samme navn. Alt jeg veit om Peder II er at han døde i 1750, og at han hadde overtatt gården i 1720, da moren hans, Else Taraldsen døde. Hun hadde sittet i uskiftet bo siden Peder I døde i 1713. I bygdeboka (s.463) står at det var velstand på Østhagen. De hadde tre hester, 23 kyr og en okse, fem kviger og mye småfe. Peder I hadde hatt godt om kontanter også og hadde drevet omfattende utlånsvirksomhet.. Peder I hadde kjøpt den søndre delen av gården da den ble skilt ut i 1700. I bygdeboka står at Peder, før han kjøpte, hadde vært bruker på gården, og hans ætt før ham. Den siste Peder i denne omgang er Peder Olsen som var far til Peder I. Han hadde vært lagrettmann flere ganger mellom 1671 og 1682.

Norske sharialover

Bare et lite sitat fra kirkeboka for Aker 1746:

Den 22 Jun: blev begraven et Qvindfolk ved navn Marthe, som var for faae Aar siden komen fra Skjedsmoesogn, og nu havde fød Barn i Dølgsmaal som derved døde, hvorfor hun blev halshuggen, men hendes legeme fik Kirkegaard.

Litt bryggerihistorie

Endelig er Johan Fredrik Danelius plassert i bryggerihistorien. På hjemmesidene til eiendomsselskapet Revira (http://www.revivareal.no/eiendom_5.html) fant jeg endelig forklaringen på hvilket bryggeri tippoldefar Johan Fredrik Danelius eide. I folketellingen i 1865 var han oppført som bryggerieier. I artikkelen nedenfor står at Danelius ”etter hvert” ble eier av bryggeriet etter at Forseth døde i 1877.
Jeg tar foreløpig sjansen på at han før dette, altså under folketellingen i 1865, var en av kompanjongene. Ellers lar jeg Reviras artikkel tale for seg selv. Den inneholder både bryggeri- og industrihistorie:

”Denne eiendommen (Fredensborgveien 24-26 ) har en lang bryggerihistorie, og bryggeriet som har preget stedet har hatt mange navn. Det ble grunnlagt i 1847 som Stenersen & Comp., men allerede fra 1849 var navnet Forseths Bryggeri, som ble drevet av tidligere garver, salmaker Ole Nilsen Forseth & Comp. Forseth var kompanjong til Cand. Theol. (!) Edvard Stenersen fra etableringen i 1847, men løste ham ut etter to års drift.
Flere av de store bryggerieierne, som Schou og Ytteborg, hadde bakgrunn som garvere. Forseth & Co. var det nest største bryggeriet i Christiania i 1850- og -60-årene, nest etter Schous. Forseth døde i 1877. Stenersen etablerte i 1855 det store Christiania Bryggeri i Maridalsveien 3, der brødrene Ringnes arbeidet før de etablerte sitt eget bryggeri.I årene 1877-96 var navnet Fortuna Bryggeri, og bryggeriets eier ble etter hvert Johan Fredrik Danelius. Da Fortuna ble fusjonert med naboen Centralbryggeriet (tidligere Eger & Comp.) i 1896 ble navnet Aktieselskabet de forenede bryggerier Fortuna & Central.
I 1923 ble dette bryggeriet oppkjøpt av Aktiebryggeriet, som igjen ble solgt til Frydenlunds, Ringnes og Schous bryggerier i 1931. Dette innebar at bryggerivirksomheten i Fredensborgveien 24-26 opphørte i 1931, og grosserer, pølsemaker og hermetikkfabrikant Axel Jensen, farfar til forfatteren ved samme navn, overtok eiendommen.
Som industrieiendommer flest har også denne vært underlagt en rekke byggeprosesser. Det er uvisst hvem som foresto oppførelsen av de første bygningene her, men entreprenørfamilien Lenschow var innblandet i de store nybyggings- og utvidelsesprosjektene her i 1860- og 1870-årene. Anført av byggmester Asmus Lenschow, med flere arkitekter blant sønnene, var familien blant de driftigste entreprenørene i Kristiania. De oppførte blant annet Schous og Frydenlunds bryggerier, samt en rekke luksuriøse villaer bak Slottet. Deres industribygninger er preget av samtidens engelsk- og tyskinfluerte teglarkitektur, uten andre ornamentale virkemidler enn selve teglsteinen, og forsterket av raust dimensjonerte støpejernskonstruksjoner.
Blant andre kjente arkitekter som har utført arbeider her er Due & Steckmest, som utførte ølhall og en stor lagerbygning i 1873, Rudolf Haeselich (stallbygning, 1888), Ekman & Smith (portal og tilbygg, 1897) og Einar Nilsen og Lorentz Ree (ombygging til pølsefabrikk, 1924). Det har dessuten vært både bensinstasjon og bilverksted på eiendommen i Axel Jensens tid. Axel Jensens fabrikker ble bare omtalt som «Pølsefabrikken». Siden har det vært kontorlokaler, lager, bevertning, skole og andre virksomheter her."

Ølsorter i Fredensborgveien

Det er mulig å danne seg et visst bilde av hvilke ølsorter som ble produsert i Fredensborgveien 24-26 ved å studere gamle øletiketter. O. N. Forseth & Comp. Produserte for eksempel pale ale, og foruten nevnte ølsort produserte etterfølgeren Fortuna bokkøl, lagerøl, bayerøl og dobbeltøl. Dobbeltøl ble fastsatt som godkjent dansk ølsort i 1687, og beskrives som «meget kraftigt, tyk nærmest porteragtigt hvidtøl». Med Fortuna & Central kom også pilsnerøl i produksjon."

Bjørnsonsk bonderomantikk

Nils Olsen Forseth er ikke i slekta, men han var min tip-tippoldemors svigerfar i hennes andre ekteskap. Han må ha vært en personlighet, vel verd noen linjer i min blogg.

Denne Nils (som i utgangspunktet het Nils Olsen Ås) kom i følge en beretning av Edvard Garli en gang på tinget i Aurdal, og der traff han på bondedatteren Ragnhild fra Stokkebryn i Valdres. Det må ha vært kjærlighet ved første øyekast, i alle fall var dette et ganske skjebnefyllt møte. Siden dette var for drøye to hundre år siden, var det ikke bare å ´komme her og komme her´, om en skulle ha seg kone. Nils hadde dårlige odds da han dro for å treffe sin vordende svigermor som satt i enkestand på gården Stokkebryn.

I www.steig.no, som er hjemmesiden til Nils Chr. Steig, er beretningen til Garli gjengitt. Den kunne vært grunnlaget for en roman. Jeg limer den ganske uforandret inn her (har bare lagt inn et par linjeskift):

"Enken Ragnhild på Stokkebryn var svært von og harm, fordi hennes datter Ragnhild slo opp att med sin forlovede, Helge Olsen Onstad. Han var odelsgutt til gården Onstad i Aurdal, som på den tid var hel og udelt, og Helge og Ragnhild var tremenninger. Enken på Stokkebryn hadde bestemt hvem datteren skulle gifte seg med. Men datteren var sta. Handelskaren Nils Olsen Ås fra Vardal, som hun traff på tinget i Aurdal, kom til Stokkebryn, han hilste og ble anvist sete. Moren så på ham, gikk bort til ham og spurte: Har du noko du då?
Nils svarte: Har je fire skjelling, så er det bra, har je dom itte, så får je se tel å tjene dom.
Det er fortalt at moren fikk to karer til å jage Nils. Men det klarte de ikke, han var sprek. Og så gikk det nå som det gikk da moren ble gift, det ble bryllup på Stokkebryn. Men det var ikke plass åt de nygifte der på gården. Ole Stokkebryn, Ragnhilds bror, eigde også Breisethaugen, der stod det en liten raustestogo, men det fantes ikke noe slags inventar der. I desse stogun fikk de nygifte bo, og der nøt de sine hvetebrødsdager. Det er blitt fortalt at de la stenger oppå vaggelåsene i stogun, og reide seg seng oppå den hjellen.
På Breisethaugen kom deres førstefødte til verden, en gutt som fikk navnet Ole. I voksen alder giftet han seg og kjøpte Frøysli i Torpa. I 1837 var det tvangsauksjon over gården Seielstad i Øystre Gausdal, og da kjøpte Ole den gården. Hans etterkommere i rett nedstigende linje sitter på Seielstad den dag i dag. Det er nå en fint oppbygd gård, og den har 350 mål dyrket jord. Føderådsmann på Seielstad i dag, 1980, Ole Hansen Seielstad, f.1906, er mitt søskenbarn i 4. ledd. Han har besøkt meg tre ganger i 1976 og 1978.
Nils Olsen Ås drog straks ut på handel igjen. Han leide husrom på Gårder i Torpa og henta kone og barn dit. Seinere flyttet de til en liten plass, Kinnlien, i Forsethbaklien i Vestre Gausdal. Mens de var der, kom eieren av Nedre Forseth i Vestre Gausdal i så store økonomiske vanskeligheter, at han måtte selge sin gård til Joh. Oppsal fra Ø. Gausdal for en viss sum og føderåd. Nils Olsen Ås gjorde da en avtale med odelsgutten på Forseth, og tok att gården i hans navn på odel. Det var i 1807.

Siden tok Nils Ås og hans familie etternavnet Forseth. Nils Forseth, som han nå kaltes, var i stadig virksomhet med hestehandel, i Gudbrandsdalen, Biri, Vardal, Torpa, Land og andre steder, og så reiste han regelmessig til Kristianiamarken og solgte, byttet og kjøpte. Han ble en øvet handelskar, sleip og pågående, og han tjente penger. Gårdsdriften overlot han til Ragnhild, som styrte med arbeidsfolket, innestell, fjøsstell, seterdriften, og så den stadig voksende barneflokken.

De fikk 10 barn:
1. Ole Seielstad, .
2. Marie, som hadde et løsbarn, en gutt, som var flink og kom seg godt opp. Marie døde ung,
3. Ole d.y. var garver i Kristiania, og han ble millionær,
4. Hans var landhandler på Veisten i Land,
5. Nils Bjørke på Sørfron - ble en rik mann,
6. Anne Forseth,
7. Kristine Ulshus i N. Land,
8. Ragnhild, som døde i konfirmasjonsalderen,
9. Berte Forseth,
10. Randine Li i Fåberg - den yngste.

Ragnhild Olsdatter Forseth, født på Stokkebryn 1773, døde i barnseng på Forseth i Vestre Gausdal den 5. februar 1816, 43 år gammel. Hennes Mann, Nils Olsen Forseth, født på Ås i Vardal 1771, død på Brudal i Østre Gausdal i 1849, 78 år gammel, var da ikke hjemme. Straks Ragnhild ble bånklen, sendte hun bud til mannen, som var i Kristiania, og han kom hjem så fort han kunne, men da var hun død. Barnet levde opp, og det fikk navnet Randine etter sin mor. "

Dette er første gang i forbindelse med slektsgranskinga at jeg støter på en beretning hvor den romantiske kjærligheten vinner i forhold til mer pragmatiske krav fra slekta. Bjørnson, Trygve Gulbrandsen eller Jacob B. Bull kunne laget skikkelige romaner ut av dette. Her har vi alle ingrediensene for store opplagstall: den umedgjørlige mora som måtte gi seg til slutt, datteren som fikk en lausunge som kom seg fram, og sønnen som angivelig ble millionær i Kristiania.

Opplysningene om Forsethfamilien ble nedskrevet av skipskaptein Hans Kraabøl i hans "Optegnelser om SLÆGTER OG GAARDER I GAUSDAL 1820-1824" og ender med følgende lakoniske setning: ”1816 blev Niels Forset Enkemand, men noget senere eller 1819 begyndte Niels at blive bekjendt med Ingeborg Olsdtr., Datter til Føderaadsfolkene Peder og Ingeborg, og Opvarter til dem. Og Mandagen den 19 Februari 1821 blev Petter Nielsen Forset fød formedels Niels ikke vil skifte. kan han ikke blive gift - - "

Eli fra Sigdal og Torger fra Hemsedal

Sigdal og Krødsherad var lenge i samme prestegjeld, så derfor var det bare gårdsnavnet Solum som fikk meg til å leite i kirkeboka for Sigdal etter Eli Olsdatter. Hun var min morfars farfars mor.

Hun var datter til Ingebor (uten g) Gullichsdatter som var gift for annen gang. Under folketellinga i 1801 bodde hun på Solum som husmor i en skikkelig storfamilie: husbonde nr. 2, fire barn med Ole Olsen i første ekteskap, svigerfaren i kårstua og dessuten svogeren fra første ekteskap.

Gården Solom/Solum var såpass stor at den kunne regne 40 sjeler fordelt på 6 husholdninger. Fire av disse var husmannsplasser.

Jeg visste at Eli var datter til Ingebor Gullichsdatter og fant etter hvert at faren hennes måtte være Ole Olsen. Han var død i 1799 og Ingebor giftet seg igjen med Soldat og Gaardbruger Torger Engebretsen. Dvs. han ble vel ikke gårdbruker før han giftet seg med enka.

I kirkeboka for Sigdal er oppført vielsen mellom Torger og Ingebor 18.10.1800. Han kom fra Hulbak og hun fra Solum. Forlovere var Nils Solum og Nils Øverbye. Jeg kan ikke finne gårdsnavnet Hulbak andre steder enn i Hemsedal, så da får vi tro at han er unntaket fra regelen om å finne kjerring rett på den andre siden av skigarden. I dette tilfellet var det kanskje heller Ingebor som hentet inn en dugandes kar til å ta seg av gårdsstellet. Hun satt jo allerede med fire små unger og hadde sin gamle svigerfar i kårstua. At Torger var soldat kan tyde på at han ikke hadde noe eget bruk før han kom til Solum.

Litt mer om biskop Ludvig H. Munthe

Det er tydelig at Ludvig Munthe var ganske aktiv og var spesielt opptatt av at man kan få tilgang til Guds tanker ved å se på skaperverket. Særlig ved å studere vanskapte barn, kunne man tolke misdannelsene som et tegn fra gud, en advarsel om man måtte svare for sine synder på dommens dag. (Norsk idéhistorie, bind 2). Han utga blant annet en katekismeforklaring og var med på å fremme synet på at lutheranerne skulle betrakte botferdigheten som den fremste religiøse dyd og det beste kjennetegnet på luthersk religiøsitet.

Biskop Ludvig Munthe - ikke akkurat noen hurragutt

Ludvig Hanssøn Munthe var min ffmmmfmmmfmf. (Svenske geneaologer får på denne måte enkelt beskrevet slektskapsforholdet, f = far og m= mor).

Jeg må innrømme at jeg ikke føler meg helt åndelig i slekt med Ludvig Hanssøn Munthe, men så må jeg tolv generasjoner tilbake i tiden før jeg kommer til ham. Han var født i Danmark 12. august 1593 som sønn av sogneprest Hans Ludvigsen Munthe og Catharina de Fine. Begge foreldrene døde under pesten i 1601, og Ludvig ble tatt hånd om av sin farbror i Lund, som hørte til Danmark på den tiden. Ludvig ble prest som sin far, og først sogneprest i Borreby i Skåne og siden, fra 1634 hoffpredikant for Christian IV. ”Munthe representerte en type luthersk ortodoksi og botsfromhet som kongen politisk og personlig favoriserte”, står det i Norsk Biografisk Leksikon.

I 1637 kom han til Bergen som biskop. Han innførte to daglige bønnetimer i domkirken for elevene ved latinskolen. Han var nok en skikkelig gledesdreper, fikk slutt på fastelavnsopptog og innførte i stedet fem pasjonsprekener i fastetiden. Han mente det var viktig at Bergens befolkning heller fikk høre om Jesu lidelser.

Han ble gift med Ingeborg Sørensdatter Friis Svane. De fikk tre sønner og åtte døtre. Ingen av sønnene fikk noen etterslekt, men døtrene førte Munthe-navnet videre til flere grener her i landet.

Muntheslekten kommer opprinnelig fra Gent i Flanderen. Her kan en følge slekten helt tilbake til Ascricus de Munte som var født før 1072. Han giftet seg i 1102.

Det er forsket en god del på slektene Munthe og Svane. Jeg synes tross alt at når vi kommer mer enn ti slektsledd bakover, så er feilkildene ganske store, særlig når slektsforskere skal finne ut hvor adelige og kongelige aner de har.

Det finnes mye mer å lese på www.aner.svaner.com

Praktisk ordning at det følger kone med jobben.

En av mine forfedre, Ludvig Hanssøn Munthe, kom fra Danmark til Bergen som biskop i 1636. En av hans sønner ble sokneprest i Luster i Sogn. Denne sønnen Søren var 32 år gammel da han fikk kallet i Luster. Han ble som skikken var, gift med enka etter forgjengeren. Hun var jevngammel med ham, så det var sikkert en grei ordning. Presteenka, Maren Pedersdatter Finde, hadde imidlertid også vært gift med forgjengerens forgjenger, så hun hadde god trening med å omgås geistligheten.

Nå er det ikke sikkert unge Søren prest var så vanskelig å forføre. Kanskje tenkte han økonomisk, og gjenbruk av presteenker var slett ikke uvanlig, Etter reformasjonen fikk prestene lov til å gifte seg, og da ble det innført en ordning som ga presteenkene rett til et "nådens år", som var inntektene av prestekallet ett år, og deretter var det ikke uvanlig at hun også fikk en mindre del av embetets inntekter. Da tenkte vel Søren som mange andre unge prester at det var like godt å gifte seg med enka!.

Så titter jeg litt på slekta til Sørens mor, og da dukker en ny Maren opp, mosteren Maren Sørensdatter Friis. Tante Maren ble, som det sømmer seg for en prestedatter, gift med en teolog, og han fikk etter hvert prestekallet i Selje i Nordfjord. Han døde etter noen år og hun giftet seg i tur og orden med TRE av hans etterfølgere!

Hun var altså gift med fire prester i Selje i Nordfjord. - Isak Jørgensen død 1647, Peder Beyer død 1657, Jacob Stoud død 1659, og Niels Hansen Bugge død 1668.

I en annen sammenheng finner jeg at Selja en tid var bispesete for Vestlandet før det ble lagt til Bergen. Det var et kloster på den lille øya Selja hvor St. Sunnivas skrin befant seg inntil det ble flyttet til Bergen. I 1668 fortelles det om en protestantisk presteenke som den unge etterfølger i embetet på Selja verken ville ekte eller forsørge. Som hevn brente hun klosterets arkiv. Jeg vet ikke om det var Maren Sørensdatter Friis, men hennes siste ektemann døde dette året. Kanskje var det tryggest å gifte seg med presteenkene!

Bestemmelsene om Nådens år ble ikke opphevet før i 1869.

Kommentarer – kommentarer!

Jeg har ikke vært klar over at kommentarene ikke kommer automatisk inn på bloggen, og at jeg må sensurere dem først. Nå oppdaget jeg plutselig noen jeg ikke hadde sett før da jeg klikket på ´kommentarer´på redigeringssiden. Jeg må spesielt få sende en noe forsinket hilsen til Jan Granath, en svenske som bor i Frankrike og som har gående en interessant og lærerik blogg som heter Släktforskning för noviser. Den er på välskriven svenska. Han har faktisk laget et kurs i slektsforskning. Ikke bare det, han blogger også om mat og vin. Neste gang jeg går på polet, skal jeg til hans ære kjøpe meg en god flaske fra Languedoc-Roussilon. (http://slaktforskning.blogspot.com/).

Jeg er tredje generasjons innvandrer

Utvandringen fra Dalsland og i særdeleshet fra Torrskog

Lokalhistorikere i Torrskog har gitt ut en glimrende bygdebok – Torrskog, en Dalslandsocken i ord och bild. Gjennom denne boka har jeg fått et slags forhold til denne bygda hvor jeg har funnet et halvt hundre aner. I tillegg til disse har jeg registrert mange av deres slektninger.

Min farmors mor Lisa Maria Flod utvandret fra Torrskog til Idd 20.10.1871. Datoen fant jeg i Torrskogboka. Folk måtte melde seg for øvrigheta når de innvandret, men jeg har ikke funnet henne i innvandrererlista i kirkeboka for Idd. Jeg har også lett i kirkeboka for Stokke, hvor hun angivelig bodde før hun giftet seg, men hittil har jeg ikke funnet spor etter henne før hun gifter seg.

Maria Lisa ikke den eneste som vandret over til Norge. På slutten av 1860-tallet var det flere nødsår på rad i Sverige. Nød og elendighet var den underliggende grunnen til den første strømmen av emigranter til Amerika, men i grenseområdene var det mange som dro til Norge. Hit kunne man tross alt gå på sine bein med skreppa på ryggen. Noen ble her i landet, som Maria Lisa, men mange dro videre til Amerika fra Norge.

Fra lille Torrskog dro 64 personer i perioden 1868-70. I perioden 1881-94 dro 291 personer. Fra 1868 til 1915 dro hele 724 til Amerika. Nesten like mange utvandret til Norge, 322 menn og 309 kvinner. De fleste var ugifte. Mens strømmen til Amerika gikk i bølger, var emigrasjonen til Norge mye jevnere.

Befolkningen i ´landskapet´ Dalsland hadde en kraftig vekst fra 1805 til 1865, fra ca 41.000 til over 84.000. Grunnen til at befolkningen ble fordoblet på 60 år er kan være generelt bedre livsforhold som resulterte i lavere dødelighet og høyere fødselsrater. Men så begynte flukten fra landsbygda, og i Sverige var Dalsland det området som hadde størst utvandring i forhold til folkemengden i 1880.

Maria Lisa Flod kom fra en familie med mange barn. Hun hadde åtte søsken. Dessuten fikk hun en søster det året hun tok seg over til Norge, men søsteren døde som spedbarn. Stua på soldattorpet i Gummenäs var ikke store palasset, 4,5 x 7 meter. Da lå nok madrassene tett på hemsen, og det lå sikkert mer enn én i hver seng i kammerset. Da ungdommen begynte å dra fra bygda, var det ikke noe merkverdig at den atten år gamle Maria Lisa tok landeveien fatt for å søke lykken i Norge i likhet med flere av sine søsken og sambygdinger. Hun kom seg på et eller annet tidspunkt over til Stokke iVestfold, men jeg finner ingen opplysninger om henne før jeg finner henne i kirkeboka for Tønsberg, da som mor til sitt første barn med ektemannen Andreas Olsen fra Hotvedt. Etterpå fant jeg også vielsen i kirkeboka for Tønsberg.

Innvandrerdatteren som opplevde samtidsdramaet før hun ble gift med teaterregissøren

Amerikanere er ofte opptatt av å finne røttene sine i Europa. Nå har jeg funnet at 1/16 av mine røtter kan spores til Dalsland. Maria Lisa fikk fem barn med sin Andreas. Et av dem var altså Karoline Anette som dro fra foreldrehjemmet i Horten for å bli hushjelp i Kristiania. Der gikk det ikke bedre enn at hun fikk to barn med studenten Egil Grønstad, men de bodde ikke sammen, og de ble heller ikke gift. Det første barnet, Gudrun, vokste opp hos Maria Lisa, som ved innvandringen ble fornorsket til Elise Marie. Det andre barnet, Fritz Egil, vokste opp hos pleieforeldre, og han tok senere som barn deres navn Houg som etternavn. Fritz er altså min far, men han ville aldri snakke om sin barndom. Jeg kan godt tenke meg at han ikke visste noe om sin svenske slekt bakover.

Karoline ble senere gift med Nationaltheatrets regissør Kaspar Bjerkeli, men det ekteskapet ble barnløst. Det er ganske eiendommelig å ha hatt en farmor som så vidt jeg vet ikke hadde kontakt med sin sønn og å ha hatt en far som heller ikke fortalte om sin mor. Det eneste jeg har hørt om henne er fra Uno Wahl, en fjern slektning av hennes ektefelle. Uno forteller i en e-post at hans mor av og til fikk lov å besøke Karoline, som kalte seg Karo. Da bodde hun i en fin leilighet i Kristiania sammen med sin mann, . ”Det var ikke hvem som helst som var invitert dit, men bestefar, min mor og bestefars søster var "godkjente" og fikk komme på besøk. Moren min husker spesielt at det alltid var så pent dekket til, med mange krystallglass, fine tallerkener og fint bestikk. I gangen hang det massevis av fotografier og tegninger av forskjellige skuespillere, og Maurstad var også der en gang de kom på besøk,” skrev han.

Maria Lisas datter Karoline var altså den som gjorde en nesten bokstavelig talt dramatisk sosial karriere inn i borgerskapet.

Soldaten Andreas Flod, soldattorpet Sätet og bruket Gatan

Gårdene i Dalsland hvor slektningene bodde (1)

Den første dalboen jeg fikk vite om var tippoldefar Andreas Larson Flod. Han var soldat, og hadde følgelig et soldattorp, Sätet i Gummenäs rote. ”Andreas Larsson Flod var född 1820 och han var soldat för Gummenäs rote från 28 jan 1842 till 17 juni 1872. Han var 5 fot och 10 tum lång. Han fick pension och hade tjänat väl”, sto det i Torrskogboken. Han var soldat i 30 år, men heldigvis for ham og etterslekten hadde Sverige endelig gitt seg med sine evinnelige kriger, slik at livet hans ikke ble avsluttet på slagmarken. Etternavnet Flod var et typisk soldatnavn. Noen fikk nok sine soldatnavn i felten etter hvordan de så ut eller tedde seg som soldat, men jeg har inntrykk av at de i fredstid ofte ”arvet” navn etter den soldaten som hadde hatt torpet tidligere. Det må ha vært noe spesielt med soldatnavnene, for også døtrene brukte dette som etternavn. Den siste soldaten som bodde på Sätet var Simon Johannesson Flod, men han er ikke i slekt med Andreas Larson Flod.

Soldattorpet Sätet hadde ligget ca 30 meter sydvest for krysset mellom stora landsvägenoch vägen mot Sund. Huset hadde målt 7 x 4,5 meter, ble revet i 1905 og satt opp igjen i Smälla hvor det brukt til butikk.

Etter at Andreas Flod sluttet som soldat, overtok sønnen Mauritz torpet og jobben som soldat. Andreas forpaktet i stedet eiendommen Gatan i 1872 hvor han ryddet jord og bygde seg hus. Han hadde da en anselig barneflokk, ni barn med kona Kajsa Stina Nilsdotter. Han hadde forresten rukket å bli enkemann før han giftet seg med Kajsa Stina, og også den første kona het Stina Nilsdotter. Med den første kona hadde han ett barn.

Dalsland var allerede da Andreas dyrket opp Gatan et fraflyttingsområde. Etter hvert som de vokste til, flyttet de fleste ungene til Norge eller USA. Bare Natalie Charlotta bodde hos foreldrene under folketellingen i 1890. Sønnen Mauritz var som nevnt soldat, og ble vel boende i Gummenäs.

Charlotta ble gift med Emanuel Henriksson, og de tok over Gatan etter Andreas. Tredje generasjon på Gatan var Johan Henriksson og kona Torborg. I 1988 ble eiendommen solgt til Tommie Olofsson. Da var åkrene tilplantet med skog.

Jeg er 1/8 Dalbo

Jeg har lest bygdeboka om Torrskog

Biblioteket her i kommunen skaffer bøker også fra Sverige. Jeg har lånt torrskogboka, ei bygdebok fra Torrskog i Dalsland. Boka gir, som bygdebøker flest, en grundig omtale av alle gårdsbruk fra så langt tilbake som det finnes skriftlige kilder. Likesom i Norge er det rettsbøkene og kirkebøkene som er hovedkildene. Det som er annerledes fra det jeg er vant til herfra er at svenskene ikke hadde det samme odelssystemet som vi hadde i Norge, og at bøndene i Dalsland fram til 1757 var knyttet til et ´hemman´ som jeg oppfatter mer som en landsby. Bøndene kjøpte og solgte andeler som ble angitt som en brøk i hemmanet, noe som ga dem en tilsvarende andel i fellesskapet. Eiendommene hadde gjennom utallige generasjoner ved arv og skifte blitt delt opp i teiger rundt omkring innenfor hemmanets grenser, teiger som i enkelte tilfeller bare var noen meter brede. I 1757 ble det gjennomført storskifte i Sverige som hadde som mål at hver gård skulle bestå av et fåtall sammenhengende arealer. Sytti år seinere foregikk laga skifte, som ytterligere samlet arealene til hver enkelt bruker.

Nordmennene røvet, herjet og brant
Torrskog ligger så nær Norge at Halden var nærmeste by. Når det var fredelige tider, dro folk dit for å handle. I ufredstid kom derimot dansk-norske krigere over grensa og herjet og brant. I 1679 brant nordmennene ned tre fjerdedeler av bebyggelsen i bygda. Bare et par gårder ble spart. Det er pussig at denne virksomheten ikke kommer fram i vår autoriserte historie, ikke engang som et ledd i å forklare vår kristne kulturarv.

I første halvdel av 1600-tallet gjaldt nordiske sharialover i Dalsland, og mange rømte også over grensen for å unngå bøddelen eller skarpretteren for forhold som vi i dag ikke oppfatter som kriminelle i det hele tatt.

Torrskog var, som navnet sier, ei skogsbygd. Tømmeret kunne fløtes ned til sjøen Lelång. I 1747 ble det anlagt et jernverk ved Halleforsen, det som vi kjenner som Gustavsfors. Det ga arbeidsmuligheter for bygdas folk, men også en betydelig innvandring av valloner (fra Vallonia i Belgia) til smiene ved jernverket. I 1880 var befolkningen på topp med 1796 personer, mens det hundre år seinere bare var 460 innbyggere i bygda. I neste blogg skal jeg ta for meg hva jeg har funnet i torrskogboka om utvandringen fra bygda. Sverige ble nok urbanisert i mye sterkere grad enn Norge, og Dalsland har vært et fraflyttingsområde. Blant de mange som utvandret fra Torrskog i andre halvdelen av attenhundretallet var min oldemor Lisa Mara Andreasdotter Flood, som i Norge ble fornorsket til Marie Elise Andreasen.

Ikke lett for en slektsgransker å velge rett person i Dalsland
Selv om det var gjort et godt arbeid med å registrere alle eiendomsoverdragelser i bygdeboka, er det ikke lett å finne fram til hvilke personer som bodde på eiendommene. En av grunnene er at navneskikkene var omtrent som i Norge, og når svært mange på samme hemman hadde samme fornavn, som Hans, Anders eller Olof, så blir det svært mange hanssoner, anderssoner og olofssoner og -døtre. Derfor kunne det bo flere med samme navn på ett hemman.

De fleste ekteskapene skjedde innenfor bygda, men noen ganger kommer bruden eller brudgommen fra nabosoknet. Da var det ikke mer å hente i torrskogboka om den grenen. Tross alt: Det å lese gjennom bygdeboka gir et godt inntrykk av levekårene mine forfedre hadde i små stugor eller romslige hemman i denne grensebygda. Boka har også interessante artikler om seder og skikker i Dalsland. Noe kjenner vi igjen fra vårt eget land, men mye er også annerledes. Mange av fotografiene viser gamle bygninger og torp som i alle fall de yngste slektningene mine i Torrskog kan ha bodd i. Svært mange minner om den lille husmannsstua jeg i sin tid hadde på Nes på Romerike, Laulibråten.

Flere grusomheter fra 1600-tallet

Vi snakker av og til om de harde tredveåra. Jeg har vondt for å tro at vi har hatt hardere kirkelig undertrykkelse enn i første halvdel av 1600-tallet. Jeg fant for kort tid siden at to av mine forfedre fra Dalsland i Sverige hadde blitt dømt til døden for umoral. Den ene hadde allerede fått de barna som var forutsetningen for at slekten skulle videreføres, og den andre ble benådet av hovretten slik at han også kunne forplante seg og forøvrig bli en aktet mann i bygda. Når jeg så har fått nok av elendighet i Sverige, ”blar” i bygdeboka for Andebu på nettet, g der dukker det opp en Knut Steinssøn på Møyland i Andebu. Han er riktignok ikke i slekt (tror jeg!) men han bodde på samme gård som en av mine forfedre, Lars Kristenssøn. Moren til Lars var enke. Jeg lar bygdeboka fortsette:

”Hun har muligens hatt som medbruker den Knut Steinssøn, fra Gavelstad i Lardal, kanskje svigersønn, som kommer inn på Møyland uti 60-åra. Han ble opphavet til en ytterst dramatisk og tragisk episode, som det har gått sagn om i bygda helt nedover til vår tid.

Knut var her som gift mann og fikk i 1663 en datter, som døde året etter; hustruen døde i 1669. Snart etter kom det opp at hans stedatter, Marte Kristensdatter, hadde levd «et ondt levnet» med Knut, hvorved de hadde fått barn sammen.

I 1672 ble Marte stilt for retten for «blodskam»; Knut var da rømt sin vei. Marte tilsto «med hendis grædende Taare» at hun jo ikke kunne benekte det hun var tiltalt for. Dommen lød på at hun «for sin grove forseelse» skulle «under Sverdit henrettes och derefter Kroppen paa Baal och Brand forbrendis, och begges eigende Godz løst och fast vere forbrudt». Dommen ble også snart eksekvert — i kirkeboken over døde for 1672 nevnes «den Kvinde paa Møeland som blev halshugget och brent». Kort før var «Møelandstøsens Barn» død; muligens var dette Martes barn."

De dansk/norske sharialovene var ikke bedre enn hva vi finner av lovverk i dag i andre land vi ikke synes det er naturlig å sammenlikne oss med.

Daneliusene i Vänersborg

Det kan være lønnsomt å stikke innom et slektsenter, for eksempel Nauen i Vestfold. Det er Vestfold slektshistorielag som holder til der, med en masse litteratur og arkivalia, mange arbeidsplasser og noen datamaskiner som også har aksess til svenske slektsbaser. Det viktigste er likevel at det kommer likesinnede dit på jakt etter aner i inn- og utland, og det dukker alltid opp en eller annen som kan gi en hjelpende hånd - - og vaffeljernet er varmt på onsdagene og lørdagene.

For et par dager siden var jeg innom, og jeg fikk snart hjelp med å finne fram til barnedåpen til den for meg litt mystiske Carl Gustav Danelius i 1780. Foreldrene hans viste seg å være Olof Danelius og Sara (Chri-)Stina Engman i Vänersborg. Dermed løsnet det.

Den fruktbare Sara
Vel hjemme fant jeg på nettet en digitalisert liste over døpte i Vänersborg, og i løpet av noen timer hadde jeg funnet en mengde etterkommere etter Olof og Sara Stina. Olof var Sämskmakare. Jeg vil tro at det er en som garver semsket skinn. Garveren har sikkert gitt sitt mikroskopiske bidrag til at Sara Stina fødte ti barn, og ender opp med å bli omtalt i kirkeboka som ”afsigkommen sämskmakare” da det yngste barnet blir døpt. Hvor gammel han var da, gjenstår å finne ut, men da hans yngst sønn ble født, var den eldste allerede 26 og etablert som garver hos enka på Voksen gård i Norge. Sara forsøkte kanskje å følge i sin bibelske navnesøsters spor, hun fikk det siste barnet da hun var 47 år.

Den godeste Olof fikk seks sønner før Sara Stina velsignet ham med en datter. De fikk tilsammen åtte sønner og to døtre. En av sønnene døde som barn, kan jeg fastslå, siden de med noen års mellomrom fik to som ble døpt Fredrik. Sønnen Erik er den eneste av pojkarna som setter spor etter seg i Vänersborg. Han ble garver, og han var i likhet med sin far også en hyppig gjest på prestekontoret for å få ordnet med barnedåp. Olofs datter Sara figurerte i fødselsregisteret bare én gang utenom sin egen fødsel. Hun fikk et kjærlighetsbarn (får vi håpe) med kammertjeneren hos hr. Landshövdingen Flach. De øvrige barna vet jeg foreløpig lite om. Det var turbulente tider i Sverige på den tiden, og det er spennende å se om jeg kan få noe forklaring på hvorfor tipp-tippoldefar noen år før unionsoppløsningen dro til fiendelandet Norge.

I 1860 kom Clas Erik Olof Danelius til verden. Han var sønn av bataljonsläkare Danelius, men siden bataljonsläkaren var for fin til å bruke fornavn, er det ikke godt å vite hvilken av sønnene til Olof som hadde blitt militærlege. Det som derimot er ganske sikkert er at Vänersborg var en by med mange håndverkere, og av dem var det slett ikke så få som drev med skinn og lær. I alle fall sønnen Erik drev garveri.

De gamle er utvilsomt eldst

Under opprydding i mine utallige, håpløst usorterte noater kom jeg over et utropstegn i margen. Det gjaldt min fjerne ane Jochum Olsen Skøyens bror. Han var født i 1650, men fikk sin førstefødte (og sistefødte) i 1822. Da var han 72 år, men kona var bare 48. Det sto ikke nevnt noe om ´assistert befruktning´, men uansett var det en høy alder for førstegangsfødende kvinner.

Brother´s Keeper

Nå har jeg oversikt over mange hundre av mine forfedre og deres slektninger og etterkommere, tilsammen 1435 personer. Jeg har lagt dem inn på slektsprogrammet Brother´s Keeper. Dette programmet fås både i en gratisversjon og en oppgradert versjon som kostrer noen få kroner. Programmet har norsk (valgfritt) tekst, og du kan eksportere og importere data, så lenge disse følger standard for slektsprogrammer.

Det er lett å ta ut forskjellige rapporter og oversikter.

Hvis noen er interessert i data fra meg, er det bare å ta kontakt.

Takk Hovrätt!

Ja, jeg ble jo litt interesseert i å se hvordan det gikk med sønnen til den svært så uheldige Jon Halfvardsson som jeg skrev om i forrige blogg.

Anders Jonsson var bonde på Bingen, Södra Kölviken,födt omkring 1610 i Södra Kölviken (T-bok 77). Död omkring 1690.
Så kommer overraskelsen: "Anders Jonsson dömdes för "enfalt hor" tillsammans med en piga "att döden dö efter Guds Lag" av Nordmarks häradsting den 23 aug. 1647. Hovrätten beviljade tydligen nåd för Anders förekommer i andra sammanhang senare bl.a. vid förvärv av 1/4 mtl Bråtnäs 1676." Det var sannelig nære på! Så kunne jeg lese videre at "det var vanligt på denna tid att häradstinget dömde efter "Guds lag" och hovrätten benådade". Ja, det var enda godt, ellers hadde jeg ikke blitt til. Datteren Kerstin Andersdotter ble nemlig født i 1655.

Det gikk tydeligvis ikke så ille med Anders. Han eide "vid sin död troligtvis 1/2 av S:a Kölviken omfattande Bingen och Botten samt 1/4 av Bråtnäs. Källa:Arne Jonsson T-bok 77."

Et guffent kapittel om Dalsland - Norge som asylland

Etter at jeg for noen dager siden fant flere data om mine aner i Dalsland, og dessuten kunn supplere med enda flere navn, fikk jeg lyst til å se litt på leveforholdene i Dalsland i tidligere tider. Da jeg googlet på en av mine eldste kjente aner i Dalsland kom jeg inn på ”Ur Vedbo härads domböcker 1613-1732” av Anders Ekman. Dette var kortfattede notater fra domsprotokollene som jeg fant jeg på P. O. Bergmans hjemmesider. Vedbo härad besto av Vårvik, Torrskog, Nössemark, Ärtemark, Laxarby, Steneby, Tisselskog, Håbol, Dals Ed, Töftedal, Rölanda, Gesäter, Ödskölt och Bäcke.

Mesteparten av sakene dreide seg om arv, eiendomsoverdragelser og andre privatsrettslige forhold, men også en god del strafferett. Jeg fant ingen forklaring på hva de knappe notatene egentlig hadde for formål. I mange tilfeller sto det bare et navn eller hva forholdet gjaldt, ikke hva resultatet blei. Dog, noen straffer kom da fram. Blant annet fant jeg til min store forskrekkelse en av mine forfedre elleve slektsledd tilbake. Det var Jon Halvardsson i Köleviken i Nössemark. Han hadde jeg tidligere registrert som født i 1575 og død 1637. Hvordan han døde visste jeg ikke før, men hvis dette er samme person som var omtalt i domsboken, så fikk jeg følgende enkle forklaring:

”Jon Halvardsson i Köleviken, Nössemark, gift, mökränkt sin legopiga Karin Olofsdtr (rymd), släkt med Jons hustru. Han dödsdömdes.”

Han hadde altså ligget med tjenestejenta, og for det måtte femtitoåringen bøte med livet. Nordmenn var strenge med den slags, men svenskene var tydeligvis enda strengere. Han var slett ikke den eneste, min farmors ane, som ble straffet for denslags. Neste mann som dukket opp mellom alle eiendomssakene var Anders som var gift med skarpretterens datter.

”Anders Amundsson, gift med skarprättarens Peder i Hiultsrid dotter, hor med 3 konor, varav den ena Karin Olofsdtr, när hennes man, Arvid Jonsson var o är i fiendeland. Karin rymt till Norge. Anders dödsdömdes.”

Jeg skulle etter hver se at svært mange rømte til Norge, når det brant under føttene på dem. Vårt rykte som asylsøkerland må allerede da vært i omløp. Nå var dette grensetrakter, så det var i og for seg ikke så merkelig, men Norge var jo fiendeland, så dermed var det sikkert trygt der i forhold til at lovens lange, svenske arm sikkert ikke var lang nok. Trettiårskrigen startet på denne tiden, og Danmark-Norge var i lange tider i krig med Sverige. Svenskene hadde problemer med å få soldater fra grensetraktene til å gå i krig mot nordmennene, og mange deserterte.

Derimot gikk det ikke alltid så bra for de som ikke klarte å rømme.

”En gammal beryktad tjuv Halvard Andersson Goete, Fjälla, Gesäter, har bl. a. rymt från knektetjänst. Dödsdömdes. Hans grannar bådo att han bleve "tagen av vägen" o han avrättades 26 nov. 1638 på Älvsborgs rätteplats.”

– Ja, naboaksjoner kan ha sin virkning overfor retten.

Ikke alle ble dømt. På tinget kunne også noe bli frikjent for ubehagelig tiltale.

”H. Gertrud Eriksdtr i Strand beskylld av Ögol Torstensson i Bodane för trolldom. Han återtog beskyllningen.”

Også i 1641 ble naboenes bønn hørt:

”En gammal tjuv Lars Svensson i Livarebol, Ed. Dömdes på grannarnas bön att hängas i galgen.”

Så var de kvitt ham!

Bonden Olof klarte å rømme, men det gikk riktig ille for kjæresten.

”En gift bonde, Olof Andersson i Vången mökränkt Öijlla Andersdtr ibid. Han hade flytt. Hon dödsdömdes.”

Kjetil Anderson klarte også å rømme fra bøddelen.

”En ogift skattebonde i Eds prästgäll o Håbols s:n Chietell Andersson i Olofsbyn o hans gårdkvinna Anna Olofsdtr anklagade för barnamord, Hennes man dog för 2 år sedan. Vittnen: Chietells fäkona Byrta; Truls hustru i Risane. Chettil flydde ur fängslet och Anna blev avrättad på häradsrätteplatsen i Ödskölt 29 nov. 1641 och där i galgebacken nedgrävd.”

”En gift skattebonde Jon Amundsson i Kvarnviken mökränkt ogifta Maret Torbjörnsdtr i Flata. De dödsdömdes.”

Det må ha vært travle dager for skarpretteren og bøddelen. Skarpretteren hogg hodet av den dømte. Å miste hodet ved et sverdhugg var forbeholdt adelige. Ellers brukte han øks. Bøddelen tok seg av de øvrige, og han sørget for at de ble hengt, og eller fikk andre straffer på kroppen.

De fleste sakene jeg har plukket ut hendte under trettiårskrigen, og jeg har ikke sett beskrevet maken til skrekkregime i Norden andre steder. Så sent som i 1644 ble denne saken behandlet på tinget:

”En ogift kona Karin Börjesdtr i Solviken, Laxarby, mökränkt av sin systerman Tolf Nilsson i Sule o fått barn, Tolf rymd. Hon är "en fhantast och icke vid sina sinnen". Hon dödsdömdes.”

De var ikke helt fri for å anmelde at en og annen brukte trolldomskunster for å plage eller ta livet av andre. I 1645 ble følgende protokollert:

Hustru Börta i Ankälsrud har beskyllt Karin i Gullungebyn, att för sal. mäster Olofs hustru i Steneby bekänt det hon skulle hava låtit förgöra eller själv förgjort herr Olof i Steneby. Börta fick plikta och Karin sades fri.

Det er sjelden en sak avsluttes med en så klar bevisføring som i den følgende fra 1650:

”Sten Nilsson i Hökesäter var beskylld att ha mördat en piga från Tössbo, men hon var ej död.”

Mange av klagene gjaldt fiendens herjinger. Eksempel fra 1677:

”Tullnären Lars Persson i Skåtta, Töftedal, ruinerad av fienden och är vorden en arm och utfattig karl.”

Det er nesten ufattelig for oss at offeret for en krenkelse blir straffet. Det er noe vi gjerne beskylder muslimer i ”tilbakestående” områder for. Den kristne kulturarven inneholder også skammelige utslag av en pervertert kjønnsmoral. Så sent som i 1680 skjedde at overgriperen, jentas stefar, rømte til Norge. Jenta måtte bøte med livet.

”Anna Nilsdtr i Strand, 20 år, Håbol, mökränkt av sin styvfader Anders Töresson, ibid, som rymt till Norge. Hennes mor Amborg Jonsdtr och moster Karin Jonsdtr. Amborg och Anders hade levat ett elakt liv med varandra. Anna dömdes till döden. Annas syskon Bryngel Nilsson, Gertrud, Marit och Guru Nilsdöttrar.”

I 1679 var det to godt voksne som hver for seg klarte å rømme til Norge, ellers hadde vel de også endt livet på galgebakken.

”Jon Perssons i Buane, Håbol, hustru Marit Torbjörnsdtr hade 20 aug rymt till Norge efter hor med en gift karl Per Olofsson ibid, som 2 sept rymde till Norge. Jon och hans hustru varit gifta i 15 år och hade 5 barn. Per Olofsson och hans hustru Guru Nilsdtr hade varit gifta i 7 år och hade 3 barn.”

Slekta i Dalsland

Jeg må først gi en honnør til Sven-Göran Sjöberg for hans hjemmesider (www.hem.passagen.se/svengo). Hans nøyaktige opplysninger med kildehenvisninger har hjulpet meg slik at jeg har kunnet lage en brukbar oversikt over en stor del av anene fra Dalsland helt tilbake til reformasjonstiden. Min oldemor Maria Lisa Flood kom som innvandrer til Norge i 1871, fra en plass som het Gummenäs i Torrskog. Omkring ett hundre av hennes aner har jeg nå på plass. Nesten alle er født og oppvokst i denne dalslandsbygden. Det var Maria Lisa og hennes jevnaldrende som startet utvandringen derfra.

Torrskog ligger omkring fem mil rett øst for Halden, et par mil rett syd for Årjäng. Jeg ser ikke bort fra at Maria Lisa bokstavelig talt vandret på sine ben mesteparten av veien til Halden og tok seg videre med båt over til Vestfold. Her i landet ble hun fornorsket til Elise Marie!

Det må ha vært en betydelig innvandring til Norge fra Dalsland i siste halvdel av 1870-årene. Pussig nok er det mange fra Dalsland som har kommet til Vestfold, ut fra det jeg har lest i kirkebøkene derfra. I dag er det mange som drar fra Oslo til Dalsland på harrytur, for å handle i Årjäng eller Bengtsfors. Det er tydelig at også eiendomsmeklerne i Dalsland i høy grad er orientert mot norske kunder. Svenskene har nok ikke drevet den samme bondevennlige

distriktspolitikken som nordmennene. Dalsland har lenge vært et fraflyttingsområde og invaderes i dag av nordmenn som kjøper opp torp og hytter. På en liten rundtur er det utrolig mange norske biler å se, parkert ved små idylliske stugor.

Mine aner i Dalsland var, så vidt jeg skjønner, stort sett velbergede bønder, selv om sisteleddet på mannsida, Andreas Larsson Flood var soldat og hadde sitt soldattorp. Svært mange av anene var hemmansägare, altså selveiende bønder som eide både hus og jord. Noen få ledd tilbake er det påfallende mange i slekta som finner konene sine (eller er det omvendt?) i passende rideavstand eller gangavstand. De samme gårdsnavnene går igjen i generasjoner. Når jeg zoomer meg inn på kartet over Dalsland, dukker de opp alle navnene: Gummenäs, Ramsbyn, Kesnacken, Bråtnäs, Båtviken, Stommen, Flolanda og Kølen. Ettersom jeg lar kartet vise flere detaljer, dukker soldattorpet Sätet og plassen Gatan opp, plassen min tippoldefar bygde nede i strandkanten ved Lelången. I lia ned mot sjøen ei halvmil lenger sørvest ligger en gård med det litt underlige navnet Stategen. På den andre sida av den lange sjøen Lelången ligger Bön, som mange av anene kommer fra. Ikke langt unna Bön ligger Nästegård og Koperud, som jeg også har funnet i Sven-Görans anelister.

Jeg har inntrykk av at barneflokkene på gårdene i Dalsland var større enn i Norge, og at ikke så mange mødre døde i barselseng som i de bondegrenene jeg har her i landet i Krødsherad, Andebu og Aker. Dette er som nevnt bare et inntrykk jeg har fått, uten å ha gått grundig til verks.

På bildet: Trankils kyrka ved sjøen Lelången, i Årjäng kommun.