O - Dalsland du sköna

Jeg har ikke vært flink nok til å fange opp kommentarer til bloggene mine. Det kommer ikke mange av dem, men en gang i sommer fikk jeg tilbud om slektsdata fra Sven-Göran Sjöberg. Da jeg endelig fant kommentaren med tilbudet og fikk somlet meg til å svare hjertelig takk, så rauset det inn alle slektningenme hans i Torrskogområdet i Dalsland. Han kunne konstatere at vi var "7:de kusiner" (på svensk er kusin kjønnsløst).

Her løp ikke karene mange mil for å finne seg kjerring

I løpet av helgen har jeg fått på plass i mitt slektsprogram 90 nye personer; forfedre og -mødre og atskillig flere som ikke er direkte forfedre, men som likevel hører med i storslekta. Som en rask konklusjon kom jeg fram til at de nye dataene bare forsterket mitt inntrykk av at Dalslandsslekta likner litt på Krødsheradsslekta ved at gjennom flere hundre år, så har ikke karene løpt mange mil for å finne seg kone (Jeg tror fortsatt at det er karfolka som måtte ta initiativet den gangen). Fra 1500-tallet og tre hundre år framover skjedde gifte stort sett innenfor soknet, og til nød, eller til avveksling for sentidige slektsforskere, med en i nabosoknet. Sett i et spenn på 300 år er det ikke stor geografisk spredning eller spredning i sosial status blant de jeg har registrert blant anene til min tippoldefar Andreas Larsson Flod. De aller fleste - praktisk talt alle - kom fra Torrskog og de nærmeste soknene i Dalsland. På landsbygda i Sverige hadde de nok litt annerledes organisering av jordbruket enn i Norge, hvor hver by var et lite samfunn i storsamfunnet, men likevel var likheten i stedbundetheten blant folk i Dalsland og Krødsherad slående. Nesten like slående er at begge disse områdene hadde stor utvandring i siste halvdel av 1800-tallet.

Hva forteller de nye opplysningene jeg fikk?

Her er Gausskurven klar og tydelig. Det finnes et par individer som lever i ekstrem fattigdom, og det dukker opp en sokneprest og noen nämndemän som motvekt. Ellers er de fleste hemmansägare, noe som vel kan oversettes med sjøleiende bønder. De fleste hadde et brukbart utkomme, om det ikke var uår eller krig, men Dalsland var slik jeg forstår det et landskap (i svensk mening) som ikke egnet seg for stordrift. De store brukene med en adelig eier og et utall leilendinger fantes ikke i Dalsland.

Dagens Dalsland er kanskje et stykke utkantsverige. Det har alltid vært et område hvor nærheten til Norge  har vært viktig for handel og sosial kontakt. Derfor er det heller ikke så merkelig at emigrasjonen fra Dalsland like gjerne gikk til Norge (over Halden) som til USA.

Dermed er det bare å gjøre seg klar til en tur til det vakre landskapet Dalsland rett over grensa til Østfold for å finne noen av de gamle boplassene til mine aner, enten det var soldattorp eller hemman. - - - og kanskje treffer jeg en 7:de eller 8:de kusin!

Jeg er tredje generasjons innvandrer

Utvandringen fra Dalsland og i særdeleshet fra Torrskog

Lokalhistorikere i Torrskog har gitt ut en glimrende bygdebok – Torrskog, en Dalslandsocken i ord och bild. Gjennom denne boka har jeg fått et slags forhold til denne bygda hvor jeg har funnet et halvt hundre aner. I tillegg til disse har jeg registrert mange av deres slektninger.

Min farmors mor Lisa Maria Flod utvandret fra Torrskog til Idd 20.10.1871. Datoen fant jeg i Torrskogboka. Folk måtte melde seg for øvrigheta når de innvandret, men jeg har ikke funnet henne i innvandrererlista i kirkeboka for Idd. Jeg har også lett i kirkeboka for Stokke, hvor hun angivelig bodde før hun giftet seg, men hittil har jeg ikke funnet spor etter henne før hun gifter seg.

Maria Lisa ikke den eneste som vandret over til Norge. På slutten av 1860-tallet var det flere nødsår på rad i Sverige. Nød og elendighet var den underliggende grunnen til den første strømmen av emigranter til Amerika, men i grenseområdene var det mange som dro til Norge. Hit kunne man tross alt gå på sine bein med skreppa på ryggen. Noen ble her i landet, som Maria Lisa, men mange dro videre til Amerika fra Norge.

Fra lille Torrskog dro 64 personer i perioden 1868-70. I perioden 1881-94 dro 291 personer. Fra 1868 til 1915 dro hele 724 til Amerika. Nesten like mange utvandret til Norge, 322 menn og 309 kvinner. De fleste var ugifte. Mens strømmen til Amerika gikk i bølger, var emigrasjonen til Norge mye jevnere.

Befolkningen i ´landskapet´ Dalsland hadde en kraftig vekst fra 1805 til 1865, fra ca 41.000 til over 84.000. Grunnen til at befolkningen ble fordoblet på 60 år er kan være generelt bedre livsforhold som resulterte i lavere dødelighet og høyere fødselsrater. Men så begynte flukten fra landsbygda, og i Sverige var Dalsland det området som hadde størst utvandring i forhold til folkemengden i 1880.

Maria Lisa Flod kom fra en familie med mange barn. Hun hadde åtte søsken. Dessuten fikk hun en søster det året hun tok seg over til Norge, men søsteren døde som spedbarn. Stua på soldattorpet i Gummenäs var ikke store palasset, 4,5 x 7 meter. Da lå nok madrassene tett på hemsen, og det lå sikkert mer enn én i hver seng i kammerset. Da ungdommen begynte å dra fra bygda, var det ikke noe merkverdig at den atten år gamle Maria Lisa tok landeveien fatt for å søke lykken i Norge i likhet med flere av sine søsken og sambygdinger. Hun kom seg på et eller annet tidspunkt over til Stokke iVestfold, men jeg finner ingen opplysninger om henne før jeg finner henne i kirkeboka for Tønsberg, da som mor til sitt første barn med ektemannen Andreas Olsen fra Hotvedt. Etterpå fant jeg også vielsen i kirkeboka for Tønsberg.

Innvandrerdatteren som opplevde samtidsdramaet før hun ble gift med teaterregissøren

Amerikanere er ofte opptatt av å finne røttene sine i Europa. Nå har jeg funnet at 1/16 av mine røtter kan spores til Dalsland. Maria Lisa fikk fem barn med sin Andreas. Et av dem var altså Karoline Anette som dro fra foreldrehjemmet i Horten for å bli hushjelp i Kristiania. Der gikk det ikke bedre enn at hun fikk to barn med studenten Egil Grønstad, men de bodde ikke sammen, og de ble heller ikke gift. Det første barnet, Gudrun, vokste opp hos Maria Lisa, som ved innvandringen ble fornorsket til Elise Marie. Det andre barnet, Fritz Egil, vokste opp hos pleieforeldre, og han tok senere som barn deres navn Houg som etternavn. Fritz er altså min far, men han ville aldri snakke om sin barndom. Jeg kan godt tenke meg at han ikke visste noe om sin svenske slekt bakover.

Karoline ble senere gift med Nationaltheatrets regissør Kaspar Bjerkeli, men det ekteskapet ble barnløst. Det er ganske eiendommelig å ha hatt en farmor som så vidt jeg vet ikke hadde kontakt med sin sønn og å ha hatt en far som heller ikke fortalte om sin mor. Det eneste jeg har hørt om henne er fra Uno Wahl, en fjern slektning av hennes ektefelle. Uno forteller i en e-post at hans mor av og til fikk lov å besøke Karoline, som kalte seg Karo. Da bodde hun i en fin leilighet i Kristiania sammen med sin mann, . ”Det var ikke hvem som helst som var invitert dit, men bestefar, min mor og bestefars søster var "godkjente" og fikk komme på besøk. Moren min husker spesielt at det alltid var så pent dekket til, med mange krystallglass, fine tallerkener og fint bestikk. I gangen hang det massevis av fotografier og tegninger av forskjellige skuespillere, og Maurstad var også der en gang de kom på besøk,” skrev han.

Maria Lisas datter Karoline var altså den som gjorde en nesten bokstavelig talt dramatisk sosial karriere inn i borgerskapet.

Soldaten Andreas Flod, soldattorpet Sätet og bruket Gatan

Gårdene i Dalsland hvor slektningene bodde (1)

Den første dalboen jeg fikk vite om var tippoldefar Andreas Larson Flod. Han var soldat, og hadde følgelig et soldattorp, Sätet i Gummenäs rote. ”Andreas Larsson Flod var född 1820 och han var soldat för Gummenäs rote från 28 jan 1842 till 17 juni 1872. Han var 5 fot och 10 tum lång. Han fick pension och hade tjänat väl”, sto det i Torrskogboken. Han var soldat i 30 år, men heldigvis for ham og etterslekten hadde Sverige endelig gitt seg med sine evinnelige kriger, slik at livet hans ikke ble avsluttet på slagmarken. Etternavnet Flod var et typisk soldatnavn. Noen fikk nok sine soldatnavn i felten etter hvordan de så ut eller tedde seg som soldat, men jeg har inntrykk av at de i fredstid ofte ”arvet” navn etter den soldaten som hadde hatt torpet tidligere. Det må ha vært noe spesielt med soldatnavnene, for også døtrene brukte dette som etternavn. Den siste soldaten som bodde på Sätet var Simon Johannesson Flod, men han er ikke i slekt med Andreas Larson Flod.

Soldattorpet Sätet hadde ligget ca 30 meter sydvest for krysset mellom stora landsvägenoch vägen mot Sund. Huset hadde målt 7 x 4,5 meter, ble revet i 1905 og satt opp igjen i Smälla hvor det brukt til butikk.

Etter at Andreas Flod sluttet som soldat, overtok sønnen Mauritz torpet og jobben som soldat. Andreas forpaktet i stedet eiendommen Gatan i 1872 hvor han ryddet jord og bygde seg hus. Han hadde da en anselig barneflokk, ni barn med kona Kajsa Stina Nilsdotter. Han hadde forresten rukket å bli enkemann før han giftet seg med Kajsa Stina, og også den første kona het Stina Nilsdotter. Med den første kona hadde han ett barn.

Dalsland var allerede da Andreas dyrket opp Gatan et fraflyttingsområde. Etter hvert som de vokste til, flyttet de fleste ungene til Norge eller USA. Bare Natalie Charlotta bodde hos foreldrene under folketellingen i 1890. Sønnen Mauritz var som nevnt soldat, og ble vel boende i Gummenäs.

Charlotta ble gift med Emanuel Henriksson, og de tok over Gatan etter Andreas. Tredje generasjon på Gatan var Johan Henriksson og kona Torborg. I 1988 ble eiendommen solgt til Tommie Olofsson. Da var åkrene tilplantet med skog.

Jeg er 1/8 Dalbo

Jeg har lest bygdeboka om Torrskog

Biblioteket her i kommunen skaffer bøker også fra Sverige. Jeg har lånt torrskogboka, ei bygdebok fra Torrskog i Dalsland. Boka gir, som bygdebøker flest, en grundig omtale av alle gårdsbruk fra så langt tilbake som det finnes skriftlige kilder. Likesom i Norge er det rettsbøkene og kirkebøkene som er hovedkildene. Det som er annerledes fra det jeg er vant til herfra er at svenskene ikke hadde det samme odelssystemet som vi hadde i Norge, og at bøndene i Dalsland fram til 1757 var knyttet til et ´hemman´ som jeg oppfatter mer som en landsby. Bøndene kjøpte og solgte andeler som ble angitt som en brøk i hemmanet, noe som ga dem en tilsvarende andel i fellesskapet. Eiendommene hadde gjennom utallige generasjoner ved arv og skifte blitt delt opp i teiger rundt omkring innenfor hemmanets grenser, teiger som i enkelte tilfeller bare var noen meter brede. I 1757 ble det gjennomført storskifte i Sverige som hadde som mål at hver gård skulle bestå av et fåtall sammenhengende arealer. Sytti år seinere foregikk laga skifte, som ytterligere samlet arealene til hver enkelt bruker.

Nordmennene røvet, herjet og brant
Torrskog ligger så nær Norge at Halden var nærmeste by. Når det var fredelige tider, dro folk dit for å handle. I ufredstid kom derimot dansk-norske krigere over grensa og herjet og brant. I 1679 brant nordmennene ned tre fjerdedeler av bebyggelsen i bygda. Bare et par gårder ble spart. Det er pussig at denne virksomheten ikke kommer fram i vår autoriserte historie, ikke engang som et ledd i å forklare vår kristne kulturarv.

I første halvdel av 1600-tallet gjaldt nordiske sharialover i Dalsland, og mange rømte også over grensen for å unngå bøddelen eller skarpretteren for forhold som vi i dag ikke oppfatter som kriminelle i det hele tatt.

Torrskog var, som navnet sier, ei skogsbygd. Tømmeret kunne fløtes ned til sjøen Lelång. I 1747 ble det anlagt et jernverk ved Halleforsen, det som vi kjenner som Gustavsfors. Det ga arbeidsmuligheter for bygdas folk, men også en betydelig innvandring av valloner (fra Vallonia i Belgia) til smiene ved jernverket. I 1880 var befolkningen på topp med 1796 personer, mens det hundre år seinere bare var 460 innbyggere i bygda. I neste blogg skal jeg ta for meg hva jeg har funnet i torrskogboka om utvandringen fra bygda. Sverige ble nok urbanisert i mye sterkere grad enn Norge, og Dalsland har vært et fraflyttingsområde. Blant de mange som utvandret fra Torrskog i andre halvdelen av attenhundretallet var min oldemor Lisa Mara Andreasdotter Flood, som i Norge ble fornorsket til Marie Elise Andreasen.

Ikke lett for en slektsgransker å velge rett person i Dalsland
Selv om det var gjort et godt arbeid med å registrere alle eiendomsoverdragelser i bygdeboka, er det ikke lett å finne fram til hvilke personer som bodde på eiendommene. En av grunnene er at navneskikkene var omtrent som i Norge, og når svært mange på samme hemman hadde samme fornavn, som Hans, Anders eller Olof, så blir det svært mange hanssoner, anderssoner og olofssoner og -døtre. Derfor kunne det bo flere med samme navn på ett hemman.

De fleste ekteskapene skjedde innenfor bygda, men noen ganger kommer bruden eller brudgommen fra nabosoknet. Da var det ikke mer å hente i torrskogboka om den grenen. Tross alt: Det å lese gjennom bygdeboka gir et godt inntrykk av levekårene mine forfedre hadde i små stugor eller romslige hemman i denne grensebygda. Boka har også interessante artikler om seder og skikker i Dalsland. Noe kjenner vi igjen fra vårt eget land, men mye er også annerledes. Mange av fotografiene viser gamle bygninger og torp som i alle fall de yngste slektningene mine i Torrskog kan ha bodd i. Svært mange minner om den lille husmannsstua jeg i sin tid hadde på Nes på Romerike, Laulibråten.

Flere grusomheter fra 1600-tallet

Vi snakker av og til om de harde tredveåra. Jeg har vondt for å tro at vi har hatt hardere kirkelig undertrykkelse enn i første halvdel av 1600-tallet. Jeg fant for kort tid siden at to av mine forfedre fra Dalsland i Sverige hadde blitt dømt til døden for umoral. Den ene hadde allerede fått de barna som var forutsetningen for at slekten skulle videreføres, og den andre ble benådet av hovretten slik at han også kunne forplante seg og forøvrig bli en aktet mann i bygda. Når jeg så har fått nok av elendighet i Sverige, ”blar” i bygdeboka for Andebu på nettet, g der dukker det opp en Knut Steinssøn på Møyland i Andebu. Han er riktignok ikke i slekt (tror jeg!) men han bodde på samme gård som en av mine forfedre, Lars Kristenssøn. Moren til Lars var enke. Jeg lar bygdeboka fortsette:

”Hun har muligens hatt som medbruker den Knut Steinssøn, fra Gavelstad i Lardal, kanskje svigersønn, som kommer inn på Møyland uti 60-åra. Han ble opphavet til en ytterst dramatisk og tragisk episode, som det har gått sagn om i bygda helt nedover til vår tid.

Knut var her som gift mann og fikk i 1663 en datter, som døde året etter; hustruen døde i 1669. Snart etter kom det opp at hans stedatter, Marte Kristensdatter, hadde levd «et ondt levnet» med Knut, hvorved de hadde fått barn sammen.

I 1672 ble Marte stilt for retten for «blodskam»; Knut var da rømt sin vei. Marte tilsto «med hendis grædende Taare» at hun jo ikke kunne benekte det hun var tiltalt for. Dommen lød på at hun «for sin grove forseelse» skulle «under Sverdit henrettes och derefter Kroppen paa Baal och Brand forbrendis, och begges eigende Godz løst och fast vere forbrudt». Dommen ble også snart eksekvert — i kirkeboken over døde for 1672 nevnes «den Kvinde paa Møeland som blev halshugget och brent». Kort før var «Møelandstøsens Barn» død; muligens var dette Martes barn."

De dansk/norske sharialovene var ikke bedre enn hva vi finner av lovverk i dag i andre land vi ikke synes det er naturlig å sammenlikne oss med.

Takk Hovrätt!

Ja, jeg ble jo litt interesseert i å se hvordan det gikk med sønnen til den svært så uheldige Jon Halfvardsson som jeg skrev om i forrige blogg.

Anders Jonsson var bonde på Bingen, Södra Kölviken,födt omkring 1610 i Södra Kölviken (T-bok 77). Död omkring 1690.
Så kommer overraskelsen: "Anders Jonsson dömdes för "enfalt hor" tillsammans med en piga "att döden dö efter Guds Lag" av Nordmarks häradsting den 23 aug. 1647. Hovrätten beviljade tydligen nåd för Anders förekommer i andra sammanhang senare bl.a. vid förvärv av 1/4 mtl Bråtnäs 1676." Det var sannelig nære på! Så kunne jeg lese videre at "det var vanligt på denna tid att häradstinget dömde efter "Guds lag" och hovrätten benådade". Ja, det var enda godt, ellers hadde jeg ikke blitt til. Datteren Kerstin Andersdotter ble nemlig født i 1655.

Det gikk tydeligvis ikke så ille med Anders. Han eide "vid sin död troligtvis 1/2 av S:a Kölviken omfattande Bingen och Botten samt 1/4 av Bråtnäs. Källa:Arne Jonsson T-bok 77."

Et guffent kapittel om Dalsland - Norge som asylland

Etter at jeg for noen dager siden fant flere data om mine aner i Dalsland, og dessuten kunn supplere med enda flere navn, fikk jeg lyst til å se litt på leveforholdene i Dalsland i tidligere tider. Da jeg googlet på en av mine eldste kjente aner i Dalsland kom jeg inn på ”Ur Vedbo härads domböcker 1613-1732” av Anders Ekman. Dette var kortfattede notater fra domsprotokollene som jeg fant jeg på P. O. Bergmans hjemmesider. Vedbo härad besto av Vårvik, Torrskog, Nössemark, Ärtemark, Laxarby, Steneby, Tisselskog, Håbol, Dals Ed, Töftedal, Rölanda, Gesäter, Ödskölt och Bäcke.

Mesteparten av sakene dreide seg om arv, eiendomsoverdragelser og andre privatsrettslige forhold, men også en god del strafferett. Jeg fant ingen forklaring på hva de knappe notatene egentlig hadde for formål. I mange tilfeller sto det bare et navn eller hva forholdet gjaldt, ikke hva resultatet blei. Dog, noen straffer kom da fram. Blant annet fant jeg til min store forskrekkelse en av mine forfedre elleve slektsledd tilbake. Det var Jon Halvardsson i Köleviken i Nössemark. Han hadde jeg tidligere registrert som født i 1575 og død 1637. Hvordan han døde visste jeg ikke før, men hvis dette er samme person som var omtalt i domsboken, så fikk jeg følgende enkle forklaring:

”Jon Halvardsson i Köleviken, Nössemark, gift, mökränkt sin legopiga Karin Olofsdtr (rymd), släkt med Jons hustru. Han dödsdömdes.”

Han hadde altså ligget med tjenestejenta, og for det måtte femtitoåringen bøte med livet. Nordmenn var strenge med den slags, men svenskene var tydeligvis enda strengere. Han var slett ikke den eneste, min farmors ane, som ble straffet for denslags. Neste mann som dukket opp mellom alle eiendomssakene var Anders som var gift med skarpretterens datter.

”Anders Amundsson, gift med skarprättarens Peder i Hiultsrid dotter, hor med 3 konor, varav den ena Karin Olofsdtr, när hennes man, Arvid Jonsson var o är i fiendeland. Karin rymt till Norge. Anders dödsdömdes.”

Jeg skulle etter hver se at svært mange rømte til Norge, når det brant under føttene på dem. Vårt rykte som asylsøkerland må allerede da vært i omløp. Nå var dette grensetrakter, så det var i og for seg ikke så merkelig, men Norge var jo fiendeland, så dermed var det sikkert trygt der i forhold til at lovens lange, svenske arm sikkert ikke var lang nok. Trettiårskrigen startet på denne tiden, og Danmark-Norge var i lange tider i krig med Sverige. Svenskene hadde problemer med å få soldater fra grensetraktene til å gå i krig mot nordmennene, og mange deserterte.

Derimot gikk det ikke alltid så bra for de som ikke klarte å rømme.

”En gammal beryktad tjuv Halvard Andersson Goete, Fjälla, Gesäter, har bl. a. rymt från knektetjänst. Dödsdömdes. Hans grannar bådo att han bleve "tagen av vägen" o han avrättades 26 nov. 1638 på Älvsborgs rätteplats.”

– Ja, naboaksjoner kan ha sin virkning overfor retten.

Ikke alle ble dømt. På tinget kunne også noe bli frikjent for ubehagelig tiltale.

”H. Gertrud Eriksdtr i Strand beskylld av Ögol Torstensson i Bodane för trolldom. Han återtog beskyllningen.”

Også i 1641 ble naboenes bønn hørt:

”En gammal tjuv Lars Svensson i Livarebol, Ed. Dömdes på grannarnas bön att hängas i galgen.”

Så var de kvitt ham!

Bonden Olof klarte å rømme, men det gikk riktig ille for kjæresten.

”En gift bonde, Olof Andersson i Vången mökränkt Öijlla Andersdtr ibid. Han hade flytt. Hon dödsdömdes.”

Kjetil Anderson klarte også å rømme fra bøddelen.

”En ogift skattebonde i Eds prästgäll o Håbols s:n Chietell Andersson i Olofsbyn o hans gårdkvinna Anna Olofsdtr anklagade för barnamord, Hennes man dog för 2 år sedan. Vittnen: Chietells fäkona Byrta; Truls hustru i Risane. Chettil flydde ur fängslet och Anna blev avrättad på häradsrätteplatsen i Ödskölt 29 nov. 1641 och där i galgebacken nedgrävd.”

”En gift skattebonde Jon Amundsson i Kvarnviken mökränkt ogifta Maret Torbjörnsdtr i Flata. De dödsdömdes.”

Det må ha vært travle dager for skarpretteren og bøddelen. Skarpretteren hogg hodet av den dømte. Å miste hodet ved et sverdhugg var forbeholdt adelige. Ellers brukte han øks. Bøddelen tok seg av de øvrige, og han sørget for at de ble hengt, og eller fikk andre straffer på kroppen.

De fleste sakene jeg har plukket ut hendte under trettiårskrigen, og jeg har ikke sett beskrevet maken til skrekkregime i Norden andre steder. Så sent som i 1644 ble denne saken behandlet på tinget:

”En ogift kona Karin Börjesdtr i Solviken, Laxarby, mökränkt av sin systerman Tolf Nilsson i Sule o fått barn, Tolf rymd. Hon är "en fhantast och icke vid sina sinnen". Hon dödsdömdes.”

De var ikke helt fri for å anmelde at en og annen brukte trolldomskunster for å plage eller ta livet av andre. I 1645 ble følgende protokollert:

Hustru Börta i Ankälsrud har beskyllt Karin i Gullungebyn, att för sal. mäster Olofs hustru i Steneby bekänt det hon skulle hava låtit förgöra eller själv förgjort herr Olof i Steneby. Börta fick plikta och Karin sades fri.

Det er sjelden en sak avsluttes med en så klar bevisføring som i den følgende fra 1650:

”Sten Nilsson i Hökesäter var beskylld att ha mördat en piga från Tössbo, men hon var ej död.”

Mange av klagene gjaldt fiendens herjinger. Eksempel fra 1677:

”Tullnären Lars Persson i Skåtta, Töftedal, ruinerad av fienden och är vorden en arm och utfattig karl.”

Det er nesten ufattelig for oss at offeret for en krenkelse blir straffet. Det er noe vi gjerne beskylder muslimer i ”tilbakestående” områder for. Den kristne kulturarven inneholder også skammelige utslag av en pervertert kjønnsmoral. Så sent som i 1680 skjedde at overgriperen, jentas stefar, rømte til Norge. Jenta måtte bøte med livet.

”Anna Nilsdtr i Strand, 20 år, Håbol, mökränkt av sin styvfader Anders Töresson, ibid, som rymt till Norge. Hennes mor Amborg Jonsdtr och moster Karin Jonsdtr. Amborg och Anders hade levat ett elakt liv med varandra. Anna dömdes till döden. Annas syskon Bryngel Nilsson, Gertrud, Marit och Guru Nilsdöttrar.”

I 1679 var det to godt voksne som hver for seg klarte å rømme til Norge, ellers hadde vel de også endt livet på galgebakken.

”Jon Perssons i Buane, Håbol, hustru Marit Torbjörnsdtr hade 20 aug rymt till Norge efter hor med en gift karl Per Olofsson ibid, som 2 sept rymde till Norge. Jon och hans hustru varit gifta i 15 år och hade 5 barn. Per Olofsson och hans hustru Guru Nilsdtr hade varit gifta i 7 år och hade 3 barn.”

Slekta i Dalsland

Jeg må først gi en honnør til Sven-Göran Sjöberg for hans hjemmesider (www.hem.passagen.se/svengo). Hans nøyaktige opplysninger med kildehenvisninger har hjulpet meg slik at jeg har kunnet lage en brukbar oversikt over en stor del av anene fra Dalsland helt tilbake til reformasjonstiden. Min oldemor Maria Lisa Flood kom som innvandrer til Norge i 1871, fra en plass som het Gummenäs i Torrskog. Omkring ett hundre av hennes aner har jeg nå på plass. Nesten alle er født og oppvokst i denne dalslandsbygden. Det var Maria Lisa og hennes jevnaldrende som startet utvandringen derfra.

Torrskog ligger omkring fem mil rett øst for Halden, et par mil rett syd for Årjäng. Jeg ser ikke bort fra at Maria Lisa bokstavelig talt vandret på sine ben mesteparten av veien til Halden og tok seg videre med båt over til Vestfold. Her i landet ble hun fornorsket til Elise Marie!

Det må ha vært en betydelig innvandring til Norge fra Dalsland i siste halvdel av 1870-årene. Pussig nok er det mange fra Dalsland som har kommet til Vestfold, ut fra det jeg har lest i kirkebøkene derfra. I dag er det mange som drar fra Oslo til Dalsland på harrytur, for å handle i Årjäng eller Bengtsfors. Det er tydelig at også eiendomsmeklerne i Dalsland i høy grad er orientert mot norske kunder. Svenskene har nok ikke drevet den samme bondevennlige

distriktspolitikken som nordmennene. Dalsland har lenge vært et fraflyttingsområde og invaderes i dag av nordmenn som kjøper opp torp og hytter. På en liten rundtur er det utrolig mange norske biler å se, parkert ved små idylliske stugor.

Mine aner i Dalsland var, så vidt jeg skjønner, stort sett velbergede bønder, selv om sisteleddet på mannsida, Andreas Larsson Flood var soldat og hadde sitt soldattorp. Svært mange av anene var hemmansägare, altså selveiende bønder som eide både hus og jord. Noen få ledd tilbake er det påfallende mange i slekta som finner konene sine (eller er det omvendt?) i passende rideavstand eller gangavstand. De samme gårdsnavnene går igjen i generasjoner. Når jeg zoomer meg inn på kartet over Dalsland, dukker de opp alle navnene: Gummenäs, Ramsbyn, Kesnacken, Bråtnäs, Båtviken, Stommen, Flolanda og Kølen. Ettersom jeg lar kartet vise flere detaljer, dukker soldattorpet Sätet og plassen Gatan opp, plassen min tippoldefar bygde nede i strandkanten ved Lelången. I lia ned mot sjøen ei halvmil lenger sørvest ligger en gård med det litt underlige navnet Stategen. På den andre sida av den lange sjøen Lelången ligger Bön, som mange av anene kommer fra. Ikke langt unna Bön ligger Nästegård og Koperud, som jeg også har funnet i Sven-Görans anelister.

Jeg har inntrykk av at barneflokkene på gårdene i Dalsland var større enn i Norge, og at ikke så mange mødre døde i barselseng som i de bondegrenene jeg har her i landet i Krødsherad, Andebu og Aker. Dette er som nevnt bare et inntrykk jeg har fått, uten å ha gått grundig til verks.

På bildet: Trankils kyrka ved sjøen Lelången, i Årjäng kommun.