Trond Botolfsen Skøyen og hans tilbøyelighet til berter

Det er sannelig mange tilfeldigheter bak det faktum at en er født. Blant de mange tilfeldighetene er hvordan mine forfedre fant og valgte sine partnere. I bygdeboka for Nittedal fant jeg at en rettssak gjorde at en av mine forfedre, Trond Botolfsen (5 x tippoldefar) giftet seg med ei annen berte enn han hadde planlagt, noe som var av avgjørende for de  etterkommere han skulle få, og altså for meg.  

I 1715 kunne Trond gledet seg over at han hadde fått løfte om ekteskap med Berte Halvordatter på Tøyen i Hakadal, men til Tronds forskrekkelse fikk han høre at Berte skulle gifte seg med en annen. I et samfunn hvor det var vanlig at foreldrene i høy grad var med på å bestemme hvem barna fikk lov å gifte seg med var nok dette ikke helt i tråd med hva som var god tone blant storbøndene. Det var heller et uvanlig eksempel på brurehandel hvor foreldrene til både frieren på Skøyen og til den gifteferdige jenta på ikke regnet med at bruden skulle ha egen mening om hvem hun ville gifte seg med. Bygdeboka forteller nemlig at Embret Guttormsen fra Nannestad også hadde gjort sine hoser grønne på Tøyen, og at jenta heller ville gifte seg med ham.

Trond gikk til soknepresten og gjorde innsigelse til at han skulle vie Embret og Berte, og så endte saken i retten. Der gikk det ikke bedre enn at retten fant at Berte kunne gifte seg med Embret. Om det var jentas skjønnhet, sjarm, vidd eller medgift som var mest fristende for rivalene, sier bygdeboka ingenting om. Til tross for at Embret fikk tilbud om anselige hundre riksdaler for å trekke seg fra partiet, måtte Trond bare innse at slaget var tapt.

Trond satte i alle fall i gang med å leite etter ei annen berte, og (godt for meg!) var han heldigere med frieriet til Berte Persdatter fra Skogvold i Skedsmo. Berte ville han ha, og Berte fikk han.

Det ser ikke ut som om de to rivalene Trond og Embret blei fiender av denne rettssaken. Det var kanskje et plaster på såret at en av sønnene til Trond ble gift med brordatteren til Berte Halvorsdatter.

Takk Hovrätt!

Ja, jeg ble jo litt interesseert i å se hvordan det gikk med sønnen til den svært så uheldige Jon Halfvardsson som jeg skrev om i forrige blogg.

Anders Jonsson var bonde på Bingen, Södra Kölviken,födt omkring 1610 i Södra Kölviken (T-bok 77). Död omkring 1690.
Så kommer overraskelsen: "Anders Jonsson dömdes för "enfalt hor" tillsammans med en piga "att döden dö efter Guds Lag" av Nordmarks häradsting den 23 aug. 1647. Hovrätten beviljade tydligen nåd för Anders förekommer i andra sammanhang senare bl.a. vid förvärv av 1/4 mtl Bråtnäs 1676." Det var sannelig nære på! Så kunne jeg lese videre at "det var vanligt på denna tid att häradstinget dömde efter "Guds lag" och hovrätten benådade". Ja, det var enda godt, ellers hadde jeg ikke blitt til. Datteren Kerstin Andersdotter ble nemlig født i 1655.

Det gikk tydeligvis ikke så ille med Anders. Han eide "vid sin död troligtvis 1/2 av S:a Kölviken omfattande Bingen och Botten samt 1/4 av Bråtnäs. Källa:Arne Jonsson T-bok 77."

Et guffent kapittel om Dalsland - Norge som asylland

Etter at jeg for noen dager siden fant flere data om mine aner i Dalsland, og dessuten kunn supplere med enda flere navn, fikk jeg lyst til å se litt på leveforholdene i Dalsland i tidligere tider. Da jeg googlet på en av mine eldste kjente aner i Dalsland kom jeg inn på ”Ur Vedbo härads domböcker 1613-1732” av Anders Ekman. Dette var kortfattede notater fra domsprotokollene som jeg fant jeg på P. O. Bergmans hjemmesider. Vedbo härad besto av Vårvik, Torrskog, Nössemark, Ärtemark, Laxarby, Steneby, Tisselskog, Håbol, Dals Ed, Töftedal, Rölanda, Gesäter, Ödskölt och Bäcke.

Mesteparten av sakene dreide seg om arv, eiendomsoverdragelser og andre privatsrettslige forhold, men også en god del strafferett. Jeg fant ingen forklaring på hva de knappe notatene egentlig hadde for formål. I mange tilfeller sto det bare et navn eller hva forholdet gjaldt, ikke hva resultatet blei. Dog, noen straffer kom da fram. Blant annet fant jeg til min store forskrekkelse en av mine forfedre elleve slektsledd tilbake. Det var Jon Halvardsson i Köleviken i Nössemark. Han hadde jeg tidligere registrert som født i 1575 og død 1637. Hvordan han døde visste jeg ikke før, men hvis dette er samme person som var omtalt i domsboken, så fikk jeg følgende enkle forklaring:

”Jon Halvardsson i Köleviken, Nössemark, gift, mökränkt sin legopiga Karin Olofsdtr (rymd), släkt med Jons hustru. Han dödsdömdes.”

Han hadde altså ligget med tjenestejenta, og for det måtte femtitoåringen bøte med livet. Nordmenn var strenge med den slags, men svenskene var tydeligvis enda strengere. Han var slett ikke den eneste, min farmors ane, som ble straffet for denslags. Neste mann som dukket opp mellom alle eiendomssakene var Anders som var gift med skarpretterens datter.

”Anders Amundsson, gift med skarprättarens Peder i Hiultsrid dotter, hor med 3 konor, varav den ena Karin Olofsdtr, när hennes man, Arvid Jonsson var o är i fiendeland. Karin rymt till Norge. Anders dödsdömdes.”

Jeg skulle etter hver se at svært mange rømte til Norge, når det brant under føttene på dem. Vårt rykte som asylsøkerland må allerede da vært i omløp. Nå var dette grensetrakter, så det var i og for seg ikke så merkelig, men Norge var jo fiendeland, så dermed var det sikkert trygt der i forhold til at lovens lange, svenske arm sikkert ikke var lang nok. Trettiårskrigen startet på denne tiden, og Danmark-Norge var i lange tider i krig med Sverige. Svenskene hadde problemer med å få soldater fra grensetraktene til å gå i krig mot nordmennene, og mange deserterte.

Derimot gikk det ikke alltid så bra for de som ikke klarte å rømme.

”En gammal beryktad tjuv Halvard Andersson Goete, Fjälla, Gesäter, har bl. a. rymt från knektetjänst. Dödsdömdes. Hans grannar bådo att han bleve "tagen av vägen" o han avrättades 26 nov. 1638 på Älvsborgs rätteplats.”

– Ja, naboaksjoner kan ha sin virkning overfor retten.

Ikke alle ble dømt. På tinget kunne også noe bli frikjent for ubehagelig tiltale.

”H. Gertrud Eriksdtr i Strand beskylld av Ögol Torstensson i Bodane för trolldom. Han återtog beskyllningen.”

Også i 1641 ble naboenes bønn hørt:

”En gammal tjuv Lars Svensson i Livarebol, Ed. Dömdes på grannarnas bön att hängas i galgen.”

Så var de kvitt ham!

Bonden Olof klarte å rømme, men det gikk riktig ille for kjæresten.

”En gift bonde, Olof Andersson i Vången mökränkt Öijlla Andersdtr ibid. Han hade flytt. Hon dödsdömdes.”

Kjetil Anderson klarte også å rømme fra bøddelen.

”En ogift skattebonde i Eds prästgäll o Håbols s:n Chietell Andersson i Olofsbyn o hans gårdkvinna Anna Olofsdtr anklagade för barnamord, Hennes man dog för 2 år sedan. Vittnen: Chietells fäkona Byrta; Truls hustru i Risane. Chettil flydde ur fängslet och Anna blev avrättad på häradsrätteplatsen i Ödskölt 29 nov. 1641 och där i galgebacken nedgrävd.”

”En gift skattebonde Jon Amundsson i Kvarnviken mökränkt ogifta Maret Torbjörnsdtr i Flata. De dödsdömdes.”

Det må ha vært travle dager for skarpretteren og bøddelen. Skarpretteren hogg hodet av den dømte. Å miste hodet ved et sverdhugg var forbeholdt adelige. Ellers brukte han øks. Bøddelen tok seg av de øvrige, og han sørget for at de ble hengt, og eller fikk andre straffer på kroppen.

De fleste sakene jeg har plukket ut hendte under trettiårskrigen, og jeg har ikke sett beskrevet maken til skrekkregime i Norden andre steder. Så sent som i 1644 ble denne saken behandlet på tinget:

”En ogift kona Karin Börjesdtr i Solviken, Laxarby, mökränkt av sin systerman Tolf Nilsson i Sule o fått barn, Tolf rymd. Hon är "en fhantast och icke vid sina sinnen". Hon dödsdömdes.”

De var ikke helt fri for å anmelde at en og annen brukte trolldomskunster for å plage eller ta livet av andre. I 1645 ble følgende protokollert:

Hustru Börta i Ankälsrud har beskyllt Karin i Gullungebyn, att för sal. mäster Olofs hustru i Steneby bekänt det hon skulle hava låtit förgöra eller själv förgjort herr Olof i Steneby. Börta fick plikta och Karin sades fri.

Det er sjelden en sak avsluttes med en så klar bevisføring som i den følgende fra 1650:

”Sten Nilsson i Hökesäter var beskylld att ha mördat en piga från Tössbo, men hon var ej död.”

Mange av klagene gjaldt fiendens herjinger. Eksempel fra 1677:

”Tullnären Lars Persson i Skåtta, Töftedal, ruinerad av fienden och är vorden en arm och utfattig karl.”

Det er nesten ufattelig for oss at offeret for en krenkelse blir straffet. Det er noe vi gjerne beskylder muslimer i ”tilbakestående” områder for. Den kristne kulturarven inneholder også skammelige utslag av en pervertert kjønnsmoral. Så sent som i 1680 skjedde at overgriperen, jentas stefar, rømte til Norge. Jenta måtte bøte med livet.

”Anna Nilsdtr i Strand, 20 år, Håbol, mökränkt av sin styvfader Anders Töresson, ibid, som rymt till Norge. Hennes mor Amborg Jonsdtr och moster Karin Jonsdtr. Amborg och Anders hade levat ett elakt liv med varandra. Anna dömdes till döden. Annas syskon Bryngel Nilsson, Gertrud, Marit och Guru Nilsdöttrar.”

I 1679 var det to godt voksne som hver for seg klarte å rømme til Norge, ellers hadde vel de også endt livet på galgebakken.

”Jon Perssons i Buane, Håbol, hustru Marit Torbjörnsdtr hade 20 aug rymt till Norge efter hor med en gift karl Per Olofsson ibid, som 2 sept rymde till Norge. Jon och hans hustru varit gifta i 15 år och hade 5 barn. Per Olofsson och hans hustru Guru Nilsdtr hade varit gifta i 7 år och hade 3 barn.”