Rasmus Wold d.e.

Jeg har vært svært opptatt av vriompeisen Rasmus Wold, vriompeis i den mening at jeg sleit veldig for å bli sikker på identiteten og herkomsten hans. For veldig lenge siden fant jeg ut at han var min oldemors oldefar, men denne Rasmus hadde som vanlig for eldstesønner på den tiden en farfar med samme navn, Det viste seg at Rasmus d.e. både var min (på svensk manér: f = far, m = mor) ffmmfff og min ffmfmmf. Han var samtidig oldefar til Johan Fredrik Danelius og til Thora Johanne Wold. Disse ble gift og foreldre til min oldemor Ragna Elise Danelius.

Rasmus d.e. brukte navnet Rasmus Olsen Wold, og da var det nærliggende å tro at han kom fra en gård som het Vold eller noe slikt. Det var slett ikke enkelt å finne ut at faren hans hadde fikset litt på gårdsnavnet Gran(a)volden hvor han var født og brukte det som familienavn etter at han kom til Aker.  

Denne eldste Rasmus er i motsetning til sønnesønnen et relativt ubeskrevet blad. Det som er sikkert er at han kom til verden i 1735 og døde bare tretti år gammel, men han rakk både å gifte seg og få sin førstefødte, datteren Anne, døpt i Bamble kirke i 1761. To år seinere blir også sønnen Ole født der. Familien bodde da på industristedet Herre. Rasmus må ha flyttet tilbake til Aker før 1766, for han dør i Aker før yngstedatteren Gunhild blir døpt i april dette året.

 Hvorfor dro Rasmus til Herre?

Jeg har ikke funnet ut hvorfor Rasmus dro til Bamble i Telemark, for han hadde sikkert alle muligheter til å slå seg fram i området langs Akerselva hvor faren, Ole Nielsen (Wold) ”fra Saugene” hadde gjort det ganske bra. Jeg setter Wold i parentes, for han gikk visstnok helst under navnet Ole Nielsen ved Saugene. Om det ikke er sammenblanding hos meg med en annen Ole Nielsen, ble han etter hvert kjøpmann og standskaptein i Kristiania.

Herre i Bamble var blant de første moderne industristedene her i landet og det kan tenkes at Rasmus var ute for å lære nye produksjonsmetoder, eller han hadde planer om å gjøre karriere i det blomstrende forretningslivet der. Vel, han døde før han fikk vist hva han hadde lært på Herre, men han rakk å bli far til to barn som begge er mine aner.

Det utrolige nettverket rundt Ole Rasmussen Wold og hans barn

Det er ikke alltid lett å skrive kortfattet. Jeg har gjort så godt jeg kan, men her er det så mye som henger sammen. Hold tunga rett i munnen, her det nok personer til en hel misseroman.

Nettverket rundt Ole Rasmussen Wold og hans barn

Ole Rasmussen dukket opp i min slektshistorie da jeg endelig fant ut, med god hjelp fra andre slektsforskere i DIS-Norge, at det var han som var den riktige faren til min tipp-tippoldefar Rasmus Wold. Ole Rasmussen skilte seg ut fra de fleste av mine aner fra samme tidsperiode på flere måter, ikke minst ved at han stadig var på farten og vanskelig å følge. Hans nærmeste slekt kom fra Hadeland, selv var han født i Bamble, giftet seg i Aker, fikk flere barn både i Aker og på Nerdrum i Fet, ble skilt i 1801 og forsvinner foreløpig ut av min historie i 1801 da han befant seg som arbeidsmann på Volden i Skedsmo. Det pussige er at han er bror til en av mine tidligere registrerte aner, nemlig Gunhild Rasmusdatter Wold, som var min 3x tippoldemor.

Det er rundt denne Ole Rasmussen Wold at det begynner å floke seg til i slektslinjene. For å få oversikt måtte jeg tegne opp et slags kart med en masse gårder: Nerdrum i Fet, Skoklefald på Nesodden, Stalsberg på Strømmen, Froen i Frogn, Øvre Vøyen i Aker, Skøyen i Nittedal og noen til, foruten handelshusene i Son. Problemet er at historien ikke starter på ett sted. Det er nesten tilfeldig hvor jeg begynner, jeg havner i nettet, men så gjelder det også et nettverk av familiebånd som har vært vanskelig å oppdage.

Nerdrum i Fet, Volden i Skedsmo og Stalsberg på Strømmen

La meg starte på Nerdrum i Fet. Kona til den antatt rastløse Ole Rasmussen kom derfra. Hun het Else Olsdatter og var født i 1767.  Søskenflokken hennes var stor, selv om bare åtte ble voksne, fire døde som barn. Stedene de vokste opp på eller havnet i voksen alder er noder i nettverket. Flere av Elses søsken treffer jeg på i litt uventede sammenheng framover. Else og Ole ble som nevnt skilt i 1801, en ganske uvanlig form for ekteskapsoppløsning den gangen, og de fire barna ble tatt hånd om av datidens barnevern, nemlig hennes søsken - og en av Oles søstre. Ole hadde slått seg ned som arbeidsmann på Volden Nordre like ved Skedsmo kirke. Søsteren hans var gardkjerring på nabogården Skedsmovolden og hadde vel lagt inn et godt ord for ham.

Den eneste av de gjenlevende brødrene til Else Olsdatter, Trond Olesen Nerdrum, hadde i 1801 overtatt Stalsberg på Strømmen. Dette var en storgård med rettigheter i Sagelva som rant gjennom min barndoms dal Sagdalen. Hos Trond og kona, Anna Olsdatter, bodde en av sønnene til Else Olsdatter ´til Òpfostring´, det var den av meg lenge ettersøkte Rasmus. Faren til Else, Ole Pedersen hadde drevet Nerdrum, og da sønnen flyttet til Stalsberg, fulgte han med på lasset. Odelsgutten Peder hadde dødd året før..

Esvald i Nes på Romerike

Det som satte meg på sporet til Rasmus Wolds foreldre var at en lokalhistoriker i Vestby fortalte at Rasmus hadde en søster som ble gift med en av storkjøpmennene der og at hun het Karen Kristine Wold. Denne søsteren til Rasmus og datteren til Else Olsdatter Nerdrum befant seg i 1801 hos slektninger på gården Edsvold (Esvald) i Nes på Romerike. Fire år gamle Karen Kristine Olsdatter bodde hos Peder Torkildsen og Ane Marie Olsdatter. Ane Marie var eldstesøsteren til Else.

Skoklefald på Nesodden

Det neste barnet til Ole og Else fant jeg i lista over folk på Skoklefald gård her på Nesodden. Skoklefald var i likhet med Stalsberg en storgård. Her holdt Christianiaborgeren Peter Brandt stort hus med mye selskapelighet med sin kone nr. 2, Christine Nerdrum som var den yngste av Elses gjenlevende søstre. Foruten Peter Brandts to sønner, som jeg kommer tilbake til seinere, hadde han også konens søsterdatter Marthe Marie Wold i husholdningen, altså en av søstrene til Rasmus.

Disse tre barna på Skoklefald skal vi få høre mer om lenger ned, men foreløpig registrerer jeg altså å ha funnet tre av skilsmissebarna.

’

For å gjøre historien enda mer forvirrende, så hadde jeg allerede funnet ut at Peter Brandt på Skoklefald var en av mine aner gjennom hans datter Matthe Piro Brandt fra første ekteskap.

Skedsmovollen

I min database manglet nå bare ett barn i søskenflokken, Maren Helene. Flere kilder har oppgitt at hun er datter til Else og Ole, og jeg fant en interessant kopling på folketellinga i 1801. Det var riktignok ingen Maren Helene her i landet i passende alder, men på Skedsmovollen, et steinkast fra gården hvor faren holdt til, var fjortenårige Maren Olsdatter i tjeneste. Så ser jeg etter hvem som står for gårdens styre og stell, og da får dette tjenesteforholdet sin forklaring.  Hans Woxen er husbonde, og Anna Margrethe Rasmusdatter har nøklene til stabburet og kistene. Dermed har jeg både funnet det siste barnet i søskenflokken og en forbindelse til en annen gren av fars slekt! Ole Rasmussen hadde nemlig to søstre, Anne Mathea og Gunhild.  Begge disse døtrene giftet seg med sønner til Jochum Woxen som var storbonde i Aker.

Hans Woxen var ikke odelsgutt, tvert i mot var han yngst av 13 barn, men bare åtte av dem vokste opp. Han hadde dratt til Skedsmo for å få seg gård. Altså: selv om Mathea var blitt til Margrethe på folketellingsskjemaet er altså Maren Helene hos sin faster. Jeg regner det som sikkert at Anne Margrethe og Anne Mathea er identiske. Maren blir seinere gårdkone i nærheten av Drøbak.  

Hans Woxens søster Maren Oline Woxen må også nevnes når trådene i nettverket skal redes ut. Hun fikk i sitt ekteskap med Carl Gustav Danelius sønnen Johan Fredrik Danelius, og han ble gift med datteren til Rasmus, Thora Wold. Er det merkelig at jeg synes dette er komplisert?

Froen i Frogn

Nå har vi kartlagt de fire barna, men hva med moren? Else Olsdatter var ved folketellinga 1801 å finne på Froen hovedgård ”af Charité og og til Hielp i Huusholdningen”. Der bodde hun hos sin fetter, Peder Schøyen fra Nittedal, som var gift med Anna Maria Schøyen fra Odalen. Peder og Anna Maria var til tross for navnene ikke i slekt med hverandre. Else ble boende på Froen resten av livet, og da hun døde 52 år gammel, ble hun i kirkeboka titulert Madam, Enke og Huusholderske.

Peder var den første som døde av de to ektefellene. Dermed satt Anne Marie som enke noen år, men om litt kommer jeg til en ny ektemann for enka på Froen. Da må vi forflytte oss mentalt til Skoklefald igjen. Dette nettverket blir ytterligere komplisert når jeg trekker inn etterkommerne til Peter Brandt på Skoklefall. Den ene sønnen, Jens Brandt ble oberst og kommandant i Kristiansand, Den andre av Brandtsønnene var Ole Petter, og selv om han bare var løytnant, ble han tatt vel i mot på Froen av den noe eldre enka. Alder er imidlertid ingen hindring når gården er stor nok, og Froen var et av de største godsene i Follo. Ole Petter ble en driftig godseier. I 1845 gikk Anna Maria ut av tiden.

Nå kommer jeg til et ganske uvanlig ekteskap, men først må jeg komme tilbake til kommandanten i Kristiansand Jens Brandt. Som pensjonist slo han seg ned i Kristiania med kone, en ugift 35-årig datter Elise og nødvendig tjenerskap. En annen av hans døtre havnet imidlertid som husfrue på Froen på en selsom måte.

For å ta det litt langsomt: Ole Petter Brandt hadde tidligere vært gift med den noe eldre enka etter Peder Schøyen på Froen, Anna Maria Schøyen. Da hun døde, ble det liv og røre på Froen, for Ole Petter giftet seg med sin brordatter. Hun var da bare tjue år, og tydeligvis en glad og hyggelig vertinne, for det var svært så attraktivt å bli invitert til de stilige festene på Froen. Så får jeg bare minne om at Jens og Ole Petter Brandt hadde vokst opp på Skoklefald sammen med Else Nerdrums datter Maren Helene.

Skøyen i Nittedal

Bonden på Skøyen var på 1700-tallet den rikeste bonden i bygda. Kari Trondsdatter, dattera til Trond Botolfsen Schøyen var nok ikke noe dårlig parti for Ole Pedersen Nerdrum i Fet. De ble gift og fikk 12 barn, og de åtte som levde til de ble voksne ble spredt rundt på nedre Romerike og Follo. Datteren Else Olsdattter endte som nevnt på Froen, Fetteren Peder Schøyen hadde kjøpt Froen.

Handelshusene i Son

Utgangspunktet mitt var at jeg hadde sikre opplysninger om at Rasmus Wold hadde kommet til Son og blitt handelsbetjent hos storkjøpmannen Gregers Stoltenberg. Opplysningen om at han skulle ha kommet fra en gård i Aker var mer villedende enn opplysende. Det var først da jeg fikk vite at hans søster Karen Kristine også hadde blitt gift i Son, at det løsnet for meg. For ikke å trekke inn enda flere personer i denne omgang, venter jeg med å fortelle om sosoietetsbegivenhetene i Son, annet enn at Karen Kristine Wold ble gift der.

Trelasthandel og mølledrift

De personene og familiene som klarte å svinge seg opp på trelasthandel og mølledrift tok etter hvert over viktige vannrettigheter og skaffet seg andre privilegier. Under det danske eneveldet var det særlig embetsmennene som klarte å slå seg opp økonomisk ved kongelige privilegier. Nå får vi en ny type finansbaroner som klarer å kombinere gårds- og skogsdrift med å utnytte vasskraft. Trelasteksporten til Holland og til ”innenlandsk” bruk i Danmark og Christiania bygget på transportkapasiteten til utskipningshavnen. Utallige hestekrefter ble brukt for eksempel på å transportere plank fra sagene ved Sagelva.

I kretsen omkring familiene Brandt, Nerdrum og Wold er det mange som i årene omkring 1800 hadde vannrettigheter og skaffet seg kompetanse innenfor sagbruks- og mølledrift. Når min nøkkelperson Ole Rasmussen er på farten i og rundt Kristiania, så er det oftest til steder med kverner, møller og sagbruk, eller store skogeiendommer. Hans rolle er det derimot ingen som kan fortelle meg noe om. Det får være en utfordring å finne ut noe mer om ham – først og fremst å finne ut om hans farfar er den mye omtalte Ole Nielsen "ved Saugene”.

Sagene i Aker

Sagene hørte opprinnelig til bymarka i Christiania. Etter hver ble det bygd sager og møller langs elva, som må ha vært landets mest utnyttede elv. På Sagene hadde hadelendingen Ole Nielsen Wold slått seg ned. Han ender han opp som kjøpmann i Christiania og stadskaptein (hva nå det måtte være). Han hadde sønnen Philip, som i 1766 kjøpte Wøyen Saug og Møllebrug og for øvrig eide tre løkker. Ole Nielsen er altså farfar til Ole Rasmussen. Han er følgelig far til Rasmus Olsen Wold, men dette er en person jeg ikke har klart å finne ut hva har bedrevet, bortsett fra å bli far til tre barn - i denne sammenheng nøkkelbarn.

’

- - - Mødrene har grætt

Mine aner fem generasjoner tilbake gjennomlevde noen vanskelige år omkring århundreskiftet for 210 år siden. Dette var under napoleonskrigene. På landsbygda var det misvekst og nød, og i byene gikk det dårlig med handelen på grunn av den britiske blokaden i Nordsjøen. Vi var jo med i krigen, og endte jo opp på den gale siden etter det siste slaget. Det var trange tider i landet lenge selv etter 1814.

Jeg har skrevet om min tipp-tippoldemor Maren Oline Woxen tidligere. Hun kom fra Akers største gård, og var gift med en garverimester. Da han døde, giftet hun seg med en ny garver. Hun var født bare tre år før århundreskiftet, og fødte ni barn i to ekteskap, men bare tre av barna nådde voksen alder. Selv døde hun i barselseng. Hun må i motsetning til mange andre av mine kvinnelige aner ha vært ganske velstående, men det kan være at det var usunne forhold ved garverivirksomheten som gjorde at hun både mistet barna og den første ektemannen. Jeg må etter hvert finne ut mer om henne. Kanskje et besøk på byarkivet kan være fruktbart.

Noe seinere stusset jeg da jeg oppdaget at en annen av mine formødre, Gunbjørg Palmesdatter, som levde et par tiår tidligere, hadde mistet minst fire barn. Hun var imidlertid husmannskone, bodde på en plass oppe i Krødsherad og hadde neppe reserver på kistebunnen. Jeg fant ut om henne da jeg lette opp foreldrene til tippoldefar Eivind Olsen. "Den første Palme-greina", tenkte jeg og syntes jeg var morsom. Historien om henne var ikke morsom.

Den første palmegreina
Den første palmegreina jeg fant i slektstreet mine var altså mine tipp-tippoldeforeldre Ola Eivindsen og Gunbjørg Palmesdatter. De ville gjerne (får vi tro) ha en sønn som kunne kalles opp etter Palme, far til Gunbjørg. Navnetradisjonene var viktige til langt inn på 1800-tallet. De fikk først ei datter, og så en gutt som de kalte Palme, men han døde som spedbarn. Så fikk de to døtre til, før de igjen fikk en sønn som kunne kalles opp etter farfaren, altså Palme nr. 2. Deretter kom neste sønn, døpt Even, og han vokste opp og ble en gammel mann (min tippoldefar). Så døde Palme nr. 2, men de fikk de en fjerde sønn som også ble døpt Palme. Heller ikke han vokste opp; han ble bare seks år. Dessuten døde yngstedatteren Kari som 27-åring. Bak de tørre dataene ligger altså en svært så tragisk familiehistorie. En kan bli bjørnsonsk av å lese slikt.

Gunbjørg Palmesdatter var altså den første slektningen med dette uvanlige patronymet. Det jeg veit om henne utenom barnefødslene er at hun ble født i 1764 og ble gift 24 år seinere. I folketellinga 1801 var hun oppført som kone, 36 år gammel og hadde seks barn. I bygdeboka er Gunbjørg oppført med 8 barnefødsler. Hun fikk to barn etter folketellinga.

Gunbjørg må ha vært ei robust dame. Hun levde til hun var 87.

Ufullstendige data
Gikk det like ille for alle kvinnene i slekta som levde og fikk barn på begynnelsen av 1800-tallet? Jeg fant ganske snart ut at jeg ikke hadde tilstrekkelige data om dem. Jeg startet på farsida med Martha Spaberg som var min farfars farmor, men hadde ikke opplysninger om flere barn enn han som ble min oldefar.

Neste kvinne var farfars mormor, Thora Johanne Wold. Her hadde jeg oppgave over fire barn, og heller ikke hun hadde mistet noen barn. Tvert i mot ble en av hennes døtre 98 år gammel. Thora Johannes mor var Anna med-alle-navnene Stoltenberg. Hun fikk åtte barn etter 1825, men heller ikke her har jeg data. Vel, så får jeg se på hennes mor, Marthine Piro Brandt, som er registrert med sju barn. Heller ikke her har jeg notert noen barnedødsfall.

Deretter ga jeg opp. Jeg tror ikke noen av de andre fjorten tippoldemødrene kan ha opplevd så mye død og elendighet som Maren Oline og Gunbjørg. En ny runde i kildestoffet må til om jeg skal være noenlunde sikker, og det kan ta sin tid. Dermed kan jeg foreløpig slå meg til ro med at historiene om Maren Oline Woxen og Gunbjørg Palmesdatter sannsynligvis ikke var vanlige – selv i dårlige tider.