O - Dalsland du sköna

Jeg har ikke vært flink nok til å fange opp kommentarer til bloggene mine. Det kommer ikke mange av dem, men en gang i sommer fikk jeg tilbud om slektsdata fra Sven-Göran Sjöberg. Da jeg endelig fant kommentaren med tilbudet og fikk somlet meg til å svare hjertelig takk, så rauset det inn alle slektningenme hans i Torrskogområdet i Dalsland. Han kunne konstatere at vi var "7:de kusiner" (på svensk er kusin kjønnsløst).

Her løp ikke karene mange mil for å finne seg kjerring

I løpet av helgen har jeg fått på plass i mitt slektsprogram 90 nye personer; forfedre og -mødre og atskillig flere som ikke er direkte forfedre, men som likevel hører med i storslekta. Som en rask konklusjon kom jeg fram til at de nye dataene bare forsterket mitt inntrykk av at Dalslandsslekta likner litt på Krødsheradsslekta ved at gjennom flere hundre år, så har ikke karene løpt mange mil for å finne seg kone (Jeg tror fortsatt at det er karfolka som måtte ta initiativet den gangen). Fra 1500-tallet og tre hundre år framover skjedde gifte stort sett innenfor soknet, og til nød, eller til avveksling for sentidige slektsforskere, med en i nabosoknet. Sett i et spenn på 300 år er det ikke stor geografisk spredning eller spredning i sosial status blant de jeg har registrert blant anene til min tippoldefar Andreas Larsson Flod. De aller fleste - praktisk talt alle - kom fra Torrskog og de nærmeste soknene i Dalsland. På landsbygda i Sverige hadde de nok litt annerledes organisering av jordbruket enn i Norge, hvor hver by var et lite samfunn i storsamfunnet, men likevel var likheten i stedbundetheten blant folk i Dalsland og Krødsherad slående. Nesten like slående er at begge disse områdene hadde stor utvandring i siste halvdel av 1800-tallet.

Hva forteller de nye opplysningene jeg fikk?

Her er Gausskurven klar og tydelig. Det finnes et par individer som lever i ekstrem fattigdom, og det dukker opp en sokneprest og noen nämndemän som motvekt. Ellers er de fleste hemmansägare, noe som vel kan oversettes med sjøleiende bønder. De fleste hadde et brukbart utkomme, om det ikke var uår eller krig, men Dalsland var slik jeg forstår det et landskap (i svensk mening) som ikke egnet seg for stordrift. De store brukene med en adelig eier og et utall leilendinger fantes ikke i Dalsland.

Dagens Dalsland er kanskje et stykke utkantsverige. Det har alltid vært et område hvor nærheten til Norge  har vært viktig for handel og sosial kontakt. Derfor er det heller ikke så merkelig at emigrasjonen fra Dalsland like gjerne gikk til Norge (over Halden) som til USA.

Dermed er det bare å gjøre seg klar til en tur til det vakre landskapet Dalsland rett over grensa til Østfold for å finne noen av de gamle boplassene til mine aner, enten det var soldattorp eller hemman. - - - og kanskje treffer jeg en 7:de eller 8:de kusin!

Jeg er 1/8 Dalbo

Jeg har lest bygdeboka om Torrskog

Biblioteket her i kommunen skaffer bøker også fra Sverige. Jeg har lånt torrskogboka, ei bygdebok fra Torrskog i Dalsland. Boka gir, som bygdebøker flest, en grundig omtale av alle gårdsbruk fra så langt tilbake som det finnes skriftlige kilder. Likesom i Norge er det rettsbøkene og kirkebøkene som er hovedkildene. Det som er annerledes fra det jeg er vant til herfra er at svenskene ikke hadde det samme odelssystemet som vi hadde i Norge, og at bøndene i Dalsland fram til 1757 var knyttet til et ´hemman´ som jeg oppfatter mer som en landsby. Bøndene kjøpte og solgte andeler som ble angitt som en brøk i hemmanet, noe som ga dem en tilsvarende andel i fellesskapet. Eiendommene hadde gjennom utallige generasjoner ved arv og skifte blitt delt opp i teiger rundt omkring innenfor hemmanets grenser, teiger som i enkelte tilfeller bare var noen meter brede. I 1757 ble det gjennomført storskifte i Sverige som hadde som mål at hver gård skulle bestå av et fåtall sammenhengende arealer. Sytti år seinere foregikk laga skifte, som ytterligere samlet arealene til hver enkelt bruker.

Nordmennene røvet, herjet og brant
Torrskog ligger så nær Norge at Halden var nærmeste by. Når det var fredelige tider, dro folk dit for å handle. I ufredstid kom derimot dansk-norske krigere over grensa og herjet og brant. I 1679 brant nordmennene ned tre fjerdedeler av bebyggelsen i bygda. Bare et par gårder ble spart. Det er pussig at denne virksomheten ikke kommer fram i vår autoriserte historie, ikke engang som et ledd i å forklare vår kristne kulturarv.

I første halvdel av 1600-tallet gjaldt nordiske sharialover i Dalsland, og mange rømte også over grensen for å unngå bøddelen eller skarpretteren for forhold som vi i dag ikke oppfatter som kriminelle i det hele tatt.

Torrskog var, som navnet sier, ei skogsbygd. Tømmeret kunne fløtes ned til sjøen Lelång. I 1747 ble det anlagt et jernverk ved Halleforsen, det som vi kjenner som Gustavsfors. Det ga arbeidsmuligheter for bygdas folk, men også en betydelig innvandring av valloner (fra Vallonia i Belgia) til smiene ved jernverket. I 1880 var befolkningen på topp med 1796 personer, mens det hundre år seinere bare var 460 innbyggere i bygda. I neste blogg skal jeg ta for meg hva jeg har funnet i torrskogboka om utvandringen fra bygda. Sverige ble nok urbanisert i mye sterkere grad enn Norge, og Dalsland har vært et fraflyttingsområde. Blant de mange som utvandret fra Torrskog i andre halvdelen av attenhundretallet var min oldemor Lisa Mara Andreasdotter Flood, som i Norge ble fornorsket til Marie Elise Andreasen.

Ikke lett for en slektsgransker å velge rett person i Dalsland
Selv om det var gjort et godt arbeid med å registrere alle eiendomsoverdragelser i bygdeboka, er det ikke lett å finne fram til hvilke personer som bodde på eiendommene. En av grunnene er at navneskikkene var omtrent som i Norge, og når svært mange på samme hemman hadde samme fornavn, som Hans, Anders eller Olof, så blir det svært mange hanssoner, anderssoner og olofssoner og -døtre. Derfor kunne det bo flere med samme navn på ett hemman.

De fleste ekteskapene skjedde innenfor bygda, men noen ganger kommer bruden eller brudgommen fra nabosoknet. Da var det ikke mer å hente i torrskogboka om den grenen. Tross alt: Det å lese gjennom bygdeboka gir et godt inntrykk av levekårene mine forfedre hadde i små stugor eller romslige hemman i denne grensebygda. Boka har også interessante artikler om seder og skikker i Dalsland. Noe kjenner vi igjen fra vårt eget land, men mye er også annerledes. Mange av fotografiene viser gamle bygninger og torp som i alle fall de yngste slektningene mine i Torrskog kan ha bodd i. Svært mange minner om den lille husmannsstua jeg i sin tid hadde på Nes på Romerike, Laulibråten.

Slekta i Dalsland

Jeg må først gi en honnør til Sven-Göran Sjöberg for hans hjemmesider (www.hem.passagen.se/svengo). Hans nøyaktige opplysninger med kildehenvisninger har hjulpet meg slik at jeg har kunnet lage en brukbar oversikt over en stor del av anene fra Dalsland helt tilbake til reformasjonstiden. Min oldemor Maria Lisa Flood kom som innvandrer til Norge i 1871, fra en plass som het Gummenäs i Torrskog. Omkring ett hundre av hennes aner har jeg nå på plass. Nesten alle er født og oppvokst i denne dalslandsbygden. Det var Maria Lisa og hennes jevnaldrende som startet utvandringen derfra.

Torrskog ligger omkring fem mil rett øst for Halden, et par mil rett syd for Årjäng. Jeg ser ikke bort fra at Maria Lisa bokstavelig talt vandret på sine ben mesteparten av veien til Halden og tok seg videre med båt over til Vestfold. Her i landet ble hun fornorsket til Elise Marie!

Det må ha vært en betydelig innvandring til Norge fra Dalsland i siste halvdel av 1870-årene. Pussig nok er det mange fra Dalsland som har kommet til Vestfold, ut fra det jeg har lest i kirkebøkene derfra. I dag er det mange som drar fra Oslo til Dalsland på harrytur, for å handle i Årjäng eller Bengtsfors. Det er tydelig at også eiendomsmeklerne i Dalsland i høy grad er orientert mot norske kunder. Svenskene har nok ikke drevet den samme bondevennlige

distriktspolitikken som nordmennene. Dalsland har lenge vært et fraflyttingsområde og invaderes i dag av nordmenn som kjøper opp torp og hytter. På en liten rundtur er det utrolig mange norske biler å se, parkert ved små idylliske stugor.

Mine aner i Dalsland var, så vidt jeg skjønner, stort sett velbergede bønder, selv om sisteleddet på mannsida, Andreas Larsson Flood var soldat og hadde sitt soldattorp. Svært mange av anene var hemmansägare, altså selveiende bønder som eide både hus og jord. Noen få ledd tilbake er det påfallende mange i slekta som finner konene sine (eller er det omvendt?) i passende rideavstand eller gangavstand. De samme gårdsnavnene går igjen i generasjoner. Når jeg zoomer meg inn på kartet over Dalsland, dukker de opp alle navnene: Gummenäs, Ramsbyn, Kesnacken, Bråtnäs, Båtviken, Stommen, Flolanda og Kølen. Ettersom jeg lar kartet vise flere detaljer, dukker soldattorpet Sätet og plassen Gatan opp, plassen min tippoldefar bygde nede i strandkanten ved Lelången. I lia ned mot sjøen ei halvmil lenger sørvest ligger en gård med det litt underlige navnet Stategen. På den andre sida av den lange sjøen Lelången ligger Bön, som mange av anene kommer fra. Ikke langt unna Bön ligger Nästegård og Koperud, som jeg også har funnet i Sven-Görans anelister.

Jeg har inntrykk av at barneflokkene på gårdene i Dalsland var større enn i Norge, og at ikke så mange mødre døde i barselseng som i de bondegrenene jeg har her i landet i Krødsherad, Andebu og Aker. Dette er som nevnt bare et inntrykk jeg har fått, uten å ha gått grundig til verks.

På bildet: Trankils kyrka ved sjøen Lelången, i Årjäng kommun.

Sommerstatus III

Andebu - en sommeridyll?

En snartur gjennom Andebu en rekordvarm sommersøndag gir kanskje et litt falskt inntrykk av doven velstand. Åkrene sto gule. Landskapet var slik en bonderomantiker bare kan drømme om. Jeg fant noen av gårdene en del av anene hadde bodd på, men så nesten ikke et menneske i bygda. Folk måtte ha gjømt seg i skyggen eller i de kjøligste rommene innendørs.

Bildet viser Bøen hvor tipp-tippoldemor Olea Andersdatter kom fra - sett fra riksveien.

Torrskog - et lukket samfunn?

Jeg fant Laila Noakssons navn på nettet, jeg har glemt hvor, men jeg så hun forsket på Torrskogslekt. Jeg sendte en e-post og lurte på om hun hadde noen koplinger til de navnene jeg hadde derfra. Dermed kom en slektstavle på over hundre navn. Eldstemann er Gullik Jonsson født 1540 på Bøn i Torrskog. Jeg er imponert og takknemlig.

Når jeg nå omsider har lagt de fleste av dem inn i min database, ser jeg at nesten alle har levd sitt liv i Torrskog. Jeg har ennå ikke oversikt over hvilke gårder de bodde på, men det er påfallende at i løpet av 3-400 år, så er nesten alle slektningene fra samme bygd, og de lever der hele livet. Det var først på slutten av 1800-tallet emigrasjonen derfra til Norge og USA startet. Dette er altså førstegangsinntrykket.

Når jeg leser gjennom ddenne bloggsiden et halvt år etter, må jeg tilføye at her har jeg nevnt Bøen i Andebu og Bøn i Torrskog. Tilfeldigheter er det mange av i slektsgransking.

Andreas Flod, 5 fot och 10 tum lång

Jeg fikk denne e-posten forleden dag. Den ansporer til en tur til Sverige med det første.

"Hej Egil

Det finns en bok om Torrskogs socken och den heter "TORRSKOG. En dalslandssocken i ord och bild" som vi i hembygdsföreningen har gett ut.
Dessvärre är den slutsåld, men du kan beställa den på fjärrlån på bibliotek i Norge. Det vet jag att andra norrmän har gjort. I den boken kan du läsa mycket om Torrskogs historia.

Andreas Larsson Flod var född 1820 och han var soldat för Gummenäs rote från 28 jan 1842 till 17 juni 1872. Han var 5 fot och 10 tum lång. Han fick pension och hade tjänat väl.
Familjen bodde på soldattorpet Sätet i Gummenäs. Efter pensioneringen arrenderade han gården Gatan i Gummenäs som han odlade upp och där han byggde ett hus.
Dessa uppgifter har jag hämtat ur boken.

Jag är osäker på om det finns några efterlevande i Torrskog. Det får man i forska om.

Med vänlig hälsning
Berit Fjellman