Rasmus Wold d.e.

Jeg har vært svært opptatt av vriompeisen Rasmus Wold, vriompeis i den mening at jeg sleit veldig for å bli sikker på identiteten og herkomsten hans. For veldig lenge siden fant jeg ut at han var min oldemors oldefar, men denne Rasmus hadde som vanlig for eldstesønner på den tiden en farfar med samme navn, Det viste seg at Rasmus d.e. både var min (på svensk manér: f = far, m = mor) ffmmfff og min ffmfmmf. Han var samtidig oldefar til Johan Fredrik Danelius og til Thora Johanne Wold. Disse ble gift og foreldre til min oldemor Ragna Elise Danelius.

Rasmus d.e. brukte navnet Rasmus Olsen Wold, og da var det nærliggende å tro at han kom fra en gård som het Vold eller noe slikt. Det var slett ikke enkelt å finne ut at faren hans hadde fikset litt på gårdsnavnet Gran(a)volden hvor han var født og brukte det som familienavn etter at han kom til Aker.  

Denne eldste Rasmus er i motsetning til sønnesønnen et relativt ubeskrevet blad. Det som er sikkert er at han kom til verden i 1735 og døde bare tretti år gammel, men han rakk både å gifte seg og få sin førstefødte, datteren Anne, døpt i Bamble kirke i 1761. To år seinere blir også sønnen Ole født der. Familien bodde da på industristedet Herre. Rasmus må ha flyttet tilbake til Aker før 1766, for han dør i Aker før yngstedatteren Gunhild blir døpt i april dette året.

 Hvorfor dro Rasmus til Herre?

Jeg har ikke funnet ut hvorfor Rasmus dro til Bamble i Telemark, for han hadde sikkert alle muligheter til å slå seg fram i området langs Akerselva hvor faren, Ole Nielsen (Wold) ”fra Saugene” hadde gjort det ganske bra. Jeg setter Wold i parentes, for han gikk visstnok helst under navnet Ole Nielsen ved Saugene. Om det ikke er sammenblanding hos meg med en annen Ole Nielsen, ble han etter hvert kjøpmann og standskaptein i Kristiania.

Herre i Bamble var blant de første moderne industristedene her i landet og det kan tenkes at Rasmus var ute for å lære nye produksjonsmetoder, eller han hadde planer om å gjøre karriere i det blomstrende forretningslivet der. Vel, han døde før han fikk vist hva han hadde lært på Herre, men han rakk å bli far til to barn som begge er mine aner.

På besøk hos tipp-tippoldefar i Son

Sist søndag besøkte jeg Son for å se på bygningene hvor mine slektninger 5-6 slektsledd tilbake holdt hus. Det er nok riktig å bruke uttrykket holdt hus, for det var mektige bygninger disse trelastbaronene holdt til i. Woldegården og Stoltenberggården ligger bokstavelig talt vegg i vegg i samme gate som den enda mer ruvende Thornegården.. De hadde stilige, gammelrosa og hvitmalte fasader mot gaten, mens det var brukt billigere rødmaling på baksiden, mot hagene. Husene er fredet.

Jeg hadde en hyggelig omviser, Jan E. Johansen som er innfødt soning. Han er en av de mange historieinteresserte i Son, og han kunne fortelle meg, og ikke minst vise meg en masse av hvordan det lille, men rike ladestedet fungerte for et par hundre år siden, og før det. I bloggen min har jeg tidligere fortalt om det interessante nettverker av trelasthandlere og storbønder omkring min 3xtippoldefar Ole Rasmussen Wold. Han er far til Rasmus Wold som Woldegården er oppkalt etter. Nå fikk jeg vite at også en annen av mine forfedre kunne knuttes til dette nettverket. Tippoldefar Johan Fredrik Danelius hadde drevet skipsrederi og skipsbyggeri i Son sammen med fetteren Jacob Woxen. De hadde jo familiære bånd både til Stoltenberg og Wold – og etter hvert også til Thorne. Disse kristianiaborgerne bodde så vidt jeg vet ikke i Son, men eide og drev ganske store virksomheter der ved siden av forretningsvirksomhet i Kristiania. 

Også Rasmus Wold drev det stort som skipsreder, fikk jeg vite. Han inngikk allianse med kjøpmannfamilien Huitfeldt og dermed oppsto rederiet Wold og Huitfeldt. Det hører med at Elise Wold ble gift med Lars Jørgensen Huitfeldt. Hun kunne dermed gi navn til jekten ”Elise” av Soon. Rederiet bygde flere av båtene i Son, mens andre ble kjøpt i inn- og utland. Av en eller annen grunn var tydeligvis ikke rederne opptatt av å skifte ut seilskutene med dampskip, og rederivirksomheten døde ut.

Dette siste bildet viser et glimt av hagen som var anlagt i bakken bak Woldegården og Stoltenberggården. Mye av den originale bordkledningen på husene er intakt, og det er ikk gjort mange fasadeforandringer.

Det utrolige nettverket rundt Ole Rasmussen Wold og hans barn

Det er ikke alltid lett å skrive kortfattet. Jeg har gjort så godt jeg kan, men her er det så mye som henger sammen. Hold tunga rett i munnen, her det nok personer til en hel misseroman.

Nettverket rundt Ole Rasmussen Wold og hans barn

Ole Rasmussen dukket opp i min slektshistorie da jeg endelig fant ut, med god hjelp fra andre slektsforskere i DIS-Norge, at det var han som var den riktige faren til min tipp-tippoldefar Rasmus Wold. Ole Rasmussen skilte seg ut fra de fleste av mine aner fra samme tidsperiode på flere måter, ikke minst ved at han stadig var på farten og vanskelig å følge. Hans nærmeste slekt kom fra Hadeland, selv var han født i Bamble, giftet seg i Aker, fikk flere barn både i Aker og på Nerdrum i Fet, ble skilt i 1801 og forsvinner foreløpig ut av min historie i 1801 da han befant seg som arbeidsmann på Volden i Skedsmo. Det pussige er at han er bror til en av mine tidligere registrerte aner, nemlig Gunhild Rasmusdatter Wold, som var min 3x tippoldemor.

Det er rundt denne Ole Rasmussen Wold at det begynner å floke seg til i slektslinjene. For å få oversikt måtte jeg tegne opp et slags kart med en masse gårder: Nerdrum i Fet, Skoklefald på Nesodden, Stalsberg på Strømmen, Froen i Frogn, Øvre Vøyen i Aker, Skøyen i Nittedal og noen til, foruten handelshusene i Son. Problemet er at historien ikke starter på ett sted. Det er nesten tilfeldig hvor jeg begynner, jeg havner i nettet, men så gjelder det også et nettverk av familiebånd som har vært vanskelig å oppdage.

Nerdrum i Fet, Volden i Skedsmo og Stalsberg på Strømmen

La meg starte på Nerdrum i Fet. Kona til den antatt rastløse Ole Rasmussen kom derfra. Hun het Else Olsdatter og var født i 1767.  Søskenflokken hennes var stor, selv om bare åtte ble voksne, fire døde som barn. Stedene de vokste opp på eller havnet i voksen alder er noder i nettverket. Flere av Elses søsken treffer jeg på i litt uventede sammenheng framover. Else og Ole ble som nevnt skilt i 1801, en ganske uvanlig form for ekteskapsoppløsning den gangen, og de fire barna ble tatt hånd om av datidens barnevern, nemlig hennes søsken - og en av Oles søstre. Ole hadde slått seg ned som arbeidsmann på Volden Nordre like ved Skedsmo kirke. Søsteren hans var gardkjerring på nabogården Skedsmovolden og hadde vel lagt inn et godt ord for ham.

Den eneste av de gjenlevende brødrene til Else Olsdatter, Trond Olesen Nerdrum, hadde i 1801 overtatt Stalsberg på Strømmen. Dette var en storgård med rettigheter i Sagelva som rant gjennom min barndoms dal Sagdalen. Hos Trond og kona, Anna Olsdatter, bodde en av sønnene til Else Olsdatter ´til Òpfostring´, det var den av meg lenge ettersøkte Rasmus. Faren til Else, Ole Pedersen hadde drevet Nerdrum, og da sønnen flyttet til Stalsberg, fulgte han med på lasset. Odelsgutten Peder hadde dødd året før..

Esvald i Nes på Romerike

Det som satte meg på sporet til Rasmus Wolds foreldre var at en lokalhistoriker i Vestby fortalte at Rasmus hadde en søster som ble gift med en av storkjøpmennene der og at hun het Karen Kristine Wold. Denne søsteren til Rasmus og datteren til Else Olsdatter Nerdrum befant seg i 1801 hos slektninger på gården Edsvold (Esvald) i Nes på Romerike. Fire år gamle Karen Kristine Olsdatter bodde hos Peder Torkildsen og Ane Marie Olsdatter. Ane Marie var eldstesøsteren til Else.

Skoklefald på Nesodden

Det neste barnet til Ole og Else fant jeg i lista over folk på Skoklefald gård her på Nesodden. Skoklefald var i likhet med Stalsberg en storgård. Her holdt Christianiaborgeren Peter Brandt stort hus med mye selskapelighet med sin kone nr. 2, Christine Nerdrum som var den yngste av Elses gjenlevende søstre. Foruten Peter Brandts to sønner, som jeg kommer tilbake til seinere, hadde han også konens søsterdatter Marthe Marie Wold i husholdningen, altså en av søstrene til Rasmus.

Disse tre barna på Skoklefald skal vi få høre mer om lenger ned, men foreløpig registrerer jeg altså å ha funnet tre av skilsmissebarna.

’

For å gjøre historien enda mer forvirrende, så hadde jeg allerede funnet ut at Peter Brandt på Skoklefald var en av mine aner gjennom hans datter Matthe Piro Brandt fra første ekteskap.

Skedsmovollen

I min database manglet nå bare ett barn i søskenflokken, Maren Helene. Flere kilder har oppgitt at hun er datter til Else og Ole, og jeg fant en interessant kopling på folketellinga i 1801. Det var riktignok ingen Maren Helene her i landet i passende alder, men på Skedsmovollen, et steinkast fra gården hvor faren holdt til, var fjortenårige Maren Olsdatter i tjeneste. Så ser jeg etter hvem som står for gårdens styre og stell, og da får dette tjenesteforholdet sin forklaring.  Hans Woxen er husbonde, og Anna Margrethe Rasmusdatter har nøklene til stabburet og kistene. Dermed har jeg både funnet det siste barnet i søskenflokken og en forbindelse til en annen gren av fars slekt! Ole Rasmussen hadde nemlig to søstre, Anne Mathea og Gunhild.  Begge disse døtrene giftet seg med sønner til Jochum Woxen som var storbonde i Aker.

Hans Woxen var ikke odelsgutt, tvert i mot var han yngst av 13 barn, men bare åtte av dem vokste opp. Han hadde dratt til Skedsmo for å få seg gård. Altså: selv om Mathea var blitt til Margrethe på folketellingsskjemaet er altså Maren Helene hos sin faster. Jeg regner det som sikkert at Anne Margrethe og Anne Mathea er identiske. Maren blir seinere gårdkone i nærheten av Drøbak.  

Hans Woxens søster Maren Oline Woxen må også nevnes når trådene i nettverket skal redes ut. Hun fikk i sitt ekteskap med Carl Gustav Danelius sønnen Johan Fredrik Danelius, og han ble gift med datteren til Rasmus, Thora Wold. Er det merkelig at jeg synes dette er komplisert?

Froen i Frogn

Nå har vi kartlagt de fire barna, men hva med moren? Else Olsdatter var ved folketellinga 1801 å finne på Froen hovedgård ”af Charité og og til Hielp i Huusholdningen”. Der bodde hun hos sin fetter, Peder Schøyen fra Nittedal, som var gift med Anna Maria Schøyen fra Odalen. Peder og Anna Maria var til tross for navnene ikke i slekt med hverandre. Else ble boende på Froen resten av livet, og da hun døde 52 år gammel, ble hun i kirkeboka titulert Madam, Enke og Huusholderske.

Peder var den første som døde av de to ektefellene. Dermed satt Anne Marie som enke noen år, men om litt kommer jeg til en ny ektemann for enka på Froen. Da må vi forflytte oss mentalt til Skoklefald igjen. Dette nettverket blir ytterligere komplisert når jeg trekker inn etterkommerne til Peter Brandt på Skoklefall. Den ene sønnen, Jens Brandt ble oberst og kommandant i Kristiansand, Den andre av Brandtsønnene var Ole Petter, og selv om han bare var løytnant, ble han tatt vel i mot på Froen av den noe eldre enka. Alder er imidlertid ingen hindring når gården er stor nok, og Froen var et av de største godsene i Follo. Ole Petter ble en driftig godseier. I 1845 gikk Anna Maria ut av tiden.

Nå kommer jeg til et ganske uvanlig ekteskap, men først må jeg komme tilbake til kommandanten i Kristiansand Jens Brandt. Som pensjonist slo han seg ned i Kristiania med kone, en ugift 35-årig datter Elise og nødvendig tjenerskap. En annen av hans døtre havnet imidlertid som husfrue på Froen på en selsom måte.

For å ta det litt langsomt: Ole Petter Brandt hadde tidligere vært gift med den noe eldre enka etter Peder Schøyen på Froen, Anna Maria Schøyen. Da hun døde, ble det liv og røre på Froen, for Ole Petter giftet seg med sin brordatter. Hun var da bare tjue år, og tydeligvis en glad og hyggelig vertinne, for det var svært så attraktivt å bli invitert til de stilige festene på Froen. Så får jeg bare minne om at Jens og Ole Petter Brandt hadde vokst opp på Skoklefald sammen med Else Nerdrums datter Maren Helene.

Skøyen i Nittedal

Bonden på Skøyen var på 1700-tallet den rikeste bonden i bygda. Kari Trondsdatter, dattera til Trond Botolfsen Schøyen var nok ikke noe dårlig parti for Ole Pedersen Nerdrum i Fet. De ble gift og fikk 12 barn, og de åtte som levde til de ble voksne ble spredt rundt på nedre Romerike og Follo. Datteren Else Olsdattter endte som nevnt på Froen, Fetteren Peder Schøyen hadde kjøpt Froen.

Handelshusene i Son

Utgangspunktet mitt var at jeg hadde sikre opplysninger om at Rasmus Wold hadde kommet til Son og blitt handelsbetjent hos storkjøpmannen Gregers Stoltenberg. Opplysningen om at han skulle ha kommet fra en gård i Aker var mer villedende enn opplysende. Det var først da jeg fikk vite at hans søster Karen Kristine også hadde blitt gift i Son, at det løsnet for meg. For ikke å trekke inn enda flere personer i denne omgang, venter jeg med å fortelle om sosoietetsbegivenhetene i Son, annet enn at Karen Kristine Wold ble gift der.

Trelasthandel og mølledrift

De personene og familiene som klarte å svinge seg opp på trelasthandel og mølledrift tok etter hvert over viktige vannrettigheter og skaffet seg andre privilegier. Under det danske eneveldet var det særlig embetsmennene som klarte å slå seg opp økonomisk ved kongelige privilegier. Nå får vi en ny type finansbaroner som klarer å kombinere gårds- og skogsdrift med å utnytte vasskraft. Trelasteksporten til Holland og til ”innenlandsk” bruk i Danmark og Christiania bygget på transportkapasiteten til utskipningshavnen. Utallige hestekrefter ble brukt for eksempel på å transportere plank fra sagene ved Sagelva.

I kretsen omkring familiene Brandt, Nerdrum og Wold er det mange som i årene omkring 1800 hadde vannrettigheter og skaffet seg kompetanse innenfor sagbruks- og mølledrift. Når min nøkkelperson Ole Rasmussen er på farten i og rundt Kristiania, så er det oftest til steder med kverner, møller og sagbruk, eller store skogeiendommer. Hans rolle er det derimot ingen som kan fortelle meg noe om. Det får være en utfordring å finne ut noe mer om ham – først og fremst å finne ut om hans farfar er den mye omtalte Ole Nielsen "ved Saugene”.

Sagene i Aker

Sagene hørte opprinnelig til bymarka i Christiania. Etter hver ble det bygd sager og møller langs elva, som må ha vært landets mest utnyttede elv. På Sagene hadde hadelendingen Ole Nielsen Wold slått seg ned. Han ender han opp som kjøpmann i Christiania og stadskaptein (hva nå det måtte være). Han hadde sønnen Philip, som i 1766 kjøpte Wøyen Saug og Møllebrug og for øvrig eide tre løkker. Ole Nielsen er altså farfar til Ole Rasmussen. Han er følgelig far til Rasmus Olsen Wold, men dette er en person jeg ikke har klart å finne ut hva har bedrevet, bortsett fra å bli far til tre barn - i denne sammenheng nøkkelbarn.

’

Litt bryggerihistorie

Endelig er Johan Fredrik Danelius plassert i bryggerihistorien. På hjemmesidene til eiendomsselskapet Revira (http://www.revivareal.no/eiendom_5.html) fant jeg endelig forklaringen på hvilket bryggeri tippoldefar Johan Fredrik Danelius eide. I folketellingen i 1865 var han oppført som bryggerieier. I artikkelen nedenfor står at Danelius ”etter hvert” ble eier av bryggeriet etter at Forseth døde i 1877.
Jeg tar foreløpig sjansen på at han før dette, altså under folketellingen i 1865, var en av kompanjongene. Ellers lar jeg Reviras artikkel tale for seg selv. Den inneholder både bryggeri- og industrihistorie:

”Denne eiendommen (Fredensborgveien 24-26 ) har en lang bryggerihistorie, og bryggeriet som har preget stedet har hatt mange navn. Det ble grunnlagt i 1847 som Stenersen & Comp., men allerede fra 1849 var navnet Forseths Bryggeri, som ble drevet av tidligere garver, salmaker Ole Nilsen Forseth & Comp. Forseth var kompanjong til Cand. Theol. (!) Edvard Stenersen fra etableringen i 1847, men løste ham ut etter to års drift.
Flere av de store bryggerieierne, som Schou og Ytteborg, hadde bakgrunn som garvere. Forseth & Co. var det nest største bryggeriet i Christiania i 1850- og -60-årene, nest etter Schous. Forseth døde i 1877. Stenersen etablerte i 1855 det store Christiania Bryggeri i Maridalsveien 3, der brødrene Ringnes arbeidet før de etablerte sitt eget bryggeri.I årene 1877-96 var navnet Fortuna Bryggeri, og bryggeriets eier ble etter hvert Johan Fredrik Danelius. Da Fortuna ble fusjonert med naboen Centralbryggeriet (tidligere Eger & Comp.) i 1896 ble navnet Aktieselskabet de forenede bryggerier Fortuna & Central.
I 1923 ble dette bryggeriet oppkjøpt av Aktiebryggeriet, som igjen ble solgt til Frydenlunds, Ringnes og Schous bryggerier i 1931. Dette innebar at bryggerivirksomheten i Fredensborgveien 24-26 opphørte i 1931, og grosserer, pølsemaker og hermetikkfabrikant Axel Jensen, farfar til forfatteren ved samme navn, overtok eiendommen.
Som industrieiendommer flest har også denne vært underlagt en rekke byggeprosesser. Det er uvisst hvem som foresto oppførelsen av de første bygningene her, men entreprenørfamilien Lenschow var innblandet i de store nybyggings- og utvidelsesprosjektene her i 1860- og 1870-årene. Anført av byggmester Asmus Lenschow, med flere arkitekter blant sønnene, var familien blant de driftigste entreprenørene i Kristiania. De oppførte blant annet Schous og Frydenlunds bryggerier, samt en rekke luksuriøse villaer bak Slottet. Deres industribygninger er preget av samtidens engelsk- og tyskinfluerte teglarkitektur, uten andre ornamentale virkemidler enn selve teglsteinen, og forsterket av raust dimensjonerte støpejernskonstruksjoner.
Blant andre kjente arkitekter som har utført arbeider her er Due & Steckmest, som utførte ølhall og en stor lagerbygning i 1873, Rudolf Haeselich (stallbygning, 1888), Ekman & Smith (portal og tilbygg, 1897) og Einar Nilsen og Lorentz Ree (ombygging til pølsefabrikk, 1924). Det har dessuten vært både bensinstasjon og bilverksted på eiendommen i Axel Jensens tid. Axel Jensens fabrikker ble bare omtalt som «Pølsefabrikken». Siden har det vært kontorlokaler, lager, bevertning, skole og andre virksomheter her."

Ølsorter i Fredensborgveien

Det er mulig å danne seg et visst bilde av hvilke ølsorter som ble produsert i Fredensborgveien 24-26 ved å studere gamle øletiketter. O. N. Forseth & Comp. Produserte for eksempel pale ale, og foruten nevnte ølsort produserte etterfølgeren Fortuna bokkøl, lagerøl, bayerøl og dobbeltøl. Dobbeltøl ble fastsatt som godkjent dansk ølsort i 1687, og beskrives som «meget kraftigt, tyk nærmest porteragtigt hvidtøl». Med Fortuna & Central kom også pilsnerøl i produksjon."

Daneliusene i Vänersborg

Det kan være lønnsomt å stikke innom et slektsenter, for eksempel Nauen i Vestfold. Det er Vestfold slektshistorielag som holder til der, med en masse litteratur og arkivalia, mange arbeidsplasser og noen datamaskiner som også har aksess til svenske slektsbaser. Det viktigste er likevel at det kommer likesinnede dit på jakt etter aner i inn- og utland, og det dukker alltid opp en eller annen som kan gi en hjelpende hånd - - og vaffeljernet er varmt på onsdagene og lørdagene.

For et par dager siden var jeg innom, og jeg fikk snart hjelp med å finne fram til barnedåpen til den for meg litt mystiske Carl Gustav Danelius i 1780. Foreldrene hans viste seg å være Olof Danelius og Sara (Chri-)Stina Engman i Vänersborg. Dermed løsnet det.

Den fruktbare Sara
Vel hjemme fant jeg på nettet en digitalisert liste over døpte i Vänersborg, og i løpet av noen timer hadde jeg funnet en mengde etterkommere etter Olof og Sara Stina. Olof var Sämskmakare. Jeg vil tro at det er en som garver semsket skinn. Garveren har sikkert gitt sitt mikroskopiske bidrag til at Sara Stina fødte ti barn, og ender opp med å bli omtalt i kirkeboka som ”afsigkommen sämskmakare” da det yngste barnet blir døpt. Hvor gammel han var da, gjenstår å finne ut, men da hans yngst sønn ble født, var den eldste allerede 26 og etablert som garver hos enka på Voksen gård i Norge. Sara forsøkte kanskje å følge i sin bibelske navnesøsters spor, hun fikk det siste barnet da hun var 47 år.

Den godeste Olof fikk seks sønner før Sara Stina velsignet ham med en datter. De fikk tilsammen åtte sønner og to døtre. En av sønnene døde som barn, kan jeg fastslå, siden de med noen års mellomrom fik to som ble døpt Fredrik. Sønnen Erik er den eneste av pojkarna som setter spor etter seg i Vänersborg. Han ble garver, og han var i likhet med sin far også en hyppig gjest på prestekontoret for å få ordnet med barnedåp. Olofs datter Sara figurerte i fødselsregisteret bare én gang utenom sin egen fødsel. Hun fikk et kjærlighetsbarn (får vi håpe) med kammertjeneren hos hr. Landshövdingen Flach. De øvrige barna vet jeg foreløpig lite om. Det var turbulente tider i Sverige på den tiden, og det er spennende å se om jeg kan få noe forklaring på hvorfor tipp-tippoldefar noen år før unionsoppløsningen dro til fiendelandet Norge.

I 1860 kom Clas Erik Olof Danelius til verden. Han var sønn av bataljonsläkare Danelius, men siden bataljonsläkaren var for fin til å bruke fornavn, er det ikke godt å vite hvilken av sønnene til Olof som hadde blitt militærlege. Det som derimot er ganske sikkert er at Vänersborg var en by med mange håndverkere, og av dem var det slett ikke så få som drev med skinn og lær. I alle fall sønnen Erik drev garveri.

Maren Oline Woxen – eller slektshistoriens største tragedie

Maren Oline Woxen var født i 1797 på den største gården i Aker. Foreldrene var Johannes Jokumsen Woxen og Gunhild Rasmusdatter Wold. Maren hadde seks søsken og var nest yngst.

Hun giftet seg da hun var 23 år gammel med den innvandrede svenske garveren Carl Gustav Danelius som var 40 år gammel. Han hadde kommet til landet den tiden forholdet til Sverige var ganske spent, men han hadde tydeligvis arbeidet som garver hos Hans Woksens enke før han giftet seg. Det er uvisst om garveriet lå ved Voksen gård eller nede i Vaterland. Seinere, da barna ble døpt – og begravet, finner vi at han bor med familien i Vaterland som garvermester. Det er sannsynlig at garveriet lå ved Akerselva.

I ekteskapet med Danelius fikk Maren Oline tre barn, Severine Andrine som var født i 1821, Johan Fredrik som kom til verden i 1822 og Carl Gustav som ble født tre år deretter. Av disse tre barna var det bare Johan Fredrik som levde så lenge at han selv fikk barn, slik at han i dag kan bokføres som min tippoldefar. Det første store slaget for Maren Oline kom da familieforsørgeren Carl Danelius døde 1. februar 1824. (Oslo Domkirke min. bok. s. 135).

Maren levde som enke i nesten fire år, og hun giftet seg igjen tredje juledag 1827, også denne gangen med en garvermester (Oslo Domkirke min. bok. s. 994). Det var Ole Nielsen Forseth. De hadde fått kongelig bevilling bare en uke før. Forlovere var Læderfabrikant Niels Ytterborg – opphavet til Garver Ytterborgs vei (?) og garvermester Lars Woxen, Marens bror. Ytterborg var gift med Maren Olines søster Ingeborg Marie. 

Maren og Ole fikk sitt første felles barn i 1828, Lovise Emilie. Året etter kom Georgine Randine, men hun levde ikke mange dagene. Derfor fikk deres neste barn som kom i 1832 det samme navnet. Barn nummer fire var Julie Olava i 1833, så kom Carl Nicolai 1836 og til slutt Martinius Oliver i juni 1838.

Det var ikke uvanlig at barn døde kort tid etter fødselen, og det første barnet hun mistet var altså Georgine Randine i 1830. I 1836 døde også Carl Nicolaus kort tid etter fødselen av `brystsvaghet`. På omtrent samme tid døde to av hennes barn fra første ekteskap. Helt på tampen av 1836 døde Carl Gustav 11 år gammel av `kjertelsyge´ (Oslo Domkirke min. bok. s. 185), og i mai 1837 døde Severine Andrine i sitt sekstende år (Oslo Domkirke min. bok. s. 227). Fem barn i løpet av ett år! Hennes siste barn Martinius Oliver ble oppkalt etter moren som døde atten dager etter att han ble født, 18. juli 1838. (Oslo Domkirke min. bok. s. 319).

En mann som også opplevde mange dødsfall i familien

Maren Olines første mann døde selv så tidlig at han ikke fikk oppleve alle tragediene. Til gjengjeld var det ikke sjelden ektemann nummer to måtte hente fram den mørke begravelsesdressen. Da han var enslig enkemann, i 1840, døde Julie Olava bare to år gammel. Dette var hans nest yngste barn. Etter det hadde han bare tre gjenlevende barn av opprinnelig seks: Louise, Georgine Randine og Martinius Oliver.

Snaue tre år etter at Maren Oline døde, giftet Ole Forseth seg i 1841 med Jomfru Lovise Augusta Hjøring. De var da henholdsvis 42 og 43 år gamle, så vi kan vel si at bruden var en relativt gammel jomfru. Forlovere var Ytterborg (som i forrige bryllup) og O. Eriksen. Ole og Lovisa fikk så vidt jeg kan se bare ett barn sammen, en datter Julie Marie Forseth den 11.2.1842, og jeg finner henne i FT 1865, da er hun gift med sakfører Martin Engelhardt Hoff.

Vi er ikke ferdig med sorg og elendighet i Ole Forseths liv ennå. I 1848 døde Martinius Oliver, det siste barnet han hadde sammen med Maren Oline.

I FT 1865 var garvermester Ole Nielsen Forseth 67 år gammel og bodde i Store Vognmannsgade. Det oppgis at han var fra Land. Da bodde han sammen med kona Lovise som var 68 år gammel. Av barn i husholdningen var bare datteren Dina, 33 år. Hun syntes vel det var litt tungvindt å hete Georgina Randina. Ellers hadde han tjenestepike og gårdsdreng. Ole var vel etter hvert ganske garvet, og han døde 81 år gammel.

Jeg skal legge ut en artikkel om Ole Nielsen Forseths far. Han var litt av en personlighet. (men først må jeg skrive den)

Ragna og Nikolai Grønstad, mine oldeforeldre

Det er nokså mye tilgjengelige opplysninger om Nikolai Grønstad. Han hørte med blant samfunnsstøttene på Lillehammer de siste årene han levde.

Nicolai Laurits Hesselberg Grønstad var sønn av prokurator Peter Andreassen Grønstad fra Toten og Martha Spaberg fra Stange. Han kom til verden 16.2.1846 på Østre Toten (Tømmerhoel) og ble døpt 14.4.1846. Faddere var Fuldm. Alfstad og Vaktmester Narum + 3 personer til. (Fåberg Lillehammer Kjøpstad kirkebok 1879-1900). Det gjenstår å finne ut hvorfor hans far tok navnet Grønstad når han residerte på Tømmerhoel, som jeg har forstått var en stor gård. Faren døde da Nikolai var tre år gammel.

Nikolai giftet seg 5. juni 1878 med Emilie Ragna Danelius som var født 25. september 1853. Hun var datter av Johan Fredrik Danelius som var bryggerieier i Kristiania.

De fikk disse barna: Thora, født 25. mai 1879, Egil, født 21. november 1880 og Martha Gudrun, født 18. september 1885.

Nikolai Grønstad ble Medic. Cand. 1872, Compagnikirurg 1880 og Kaptein i Sanitetet 1890.(www.holte.nu) 1872–80 var han på Hamar. 1880–81 var han i Stockholm tilknyttet den norske garden (da Egil ble født) og var reservelege på hudavdelingen på Rikshospitalet 1881–84. På forsiden av Tidsskrift for den Norske Legeforening for ikke lenge siden, er han med på et historisk fotografi av en gruppe leger på Rikshospitalet, ”. . . alle hørte med blant den tids høvdinger innen norsk medisin.”
Fra 1884 var han på Lillehammer og var blant annet med i kommunestyrelsen og var suppleant til Stortinget.

Grønstadparken
Han plantet mer eller mindre egenhendig trær og busker i det som i dag er Grønstadparken på Lillehammer. Det står et bronserelieff av ham på ei steinstøtte i parken. En av hovedgatene er oppkalt etter ham, og han fikk Vasaordenen – antakelig for innsats med å få anlagt jernbanen. Da Oscar II en gang kom til Lillehammer var han med i mottakelseskommiteen.

Han var også venn av Anders Sandvig og hjalp til med å få gjennomslag i bystyret for å få anlagt de Sandvigske Samlinger på Maihaugen.

Han ble dog ingen gammel mann, han døde av ”indre blodforgiftning” 20.6.1899.

Om Ragna Grønstad er det lite å berette. Hun flyttet til Kristiania da hun ble enke og bodde sammen med den 15 år gamle datteren Martha i Rosenkrantz gate 1. Hun sto forøvrig i folkeregisteret også på Lillehammer. Ragna var jo ingen gammel dame, så det kan jo hende at hun giftet seg igjen, men det har jeg ennå ikke funnet ut av. Datteren Thora ble lærerinne, men var bare vikar.