På besøk hos tipp-tippoldefar i Son

Sist søndag besøkte jeg Son for å se på bygningene hvor mine slektninger 5-6 slektsledd tilbake holdt hus. Det er nok riktig å bruke uttrykket holdt hus, for det var mektige bygninger disse trelastbaronene holdt til i. Woldegården og Stoltenberggården ligger bokstavelig talt vegg i vegg i samme gate som den enda mer ruvende Thornegården.. De hadde stilige, gammelrosa og hvitmalte fasader mot gaten, mens det var brukt billigere rødmaling på baksiden, mot hagene. Husene er fredet.

Jeg hadde en hyggelig omviser, Jan E. Johansen som er innfødt soning. Han er en av de mange historieinteresserte i Son, og han kunne fortelle meg, og ikke minst vise meg en masse av hvordan det lille, men rike ladestedet fungerte for et par hundre år siden, og før det. I bloggen min har jeg tidligere fortalt om det interessante nettverker av trelasthandlere og storbønder omkring min 3xtippoldefar Ole Rasmussen Wold. Han er far til Rasmus Wold som Woldegården er oppkalt etter. Nå fikk jeg vite at også en annen av mine forfedre kunne knuttes til dette nettverket. Tippoldefar Johan Fredrik Danelius hadde drevet skipsrederi og skipsbyggeri i Son sammen med fetteren Jacob Woxen. De hadde jo familiære bånd både til Stoltenberg og Wold – og etter hvert også til Thorne. Disse kristianiaborgerne bodde så vidt jeg vet ikke i Son, men eide og drev ganske store virksomheter der ved siden av forretningsvirksomhet i Kristiania. 

Også Rasmus Wold drev det stort som skipsreder, fikk jeg vite. Han inngikk allianse med kjøpmannfamilien Huitfeldt og dermed oppsto rederiet Wold og Huitfeldt. Det hører med at Elise Wold ble gift med Lars Jørgensen Huitfeldt. Hun kunne dermed gi navn til jekten ”Elise” av Soon. Rederiet bygde flere av båtene i Son, mens andre ble kjøpt i inn- og utland. Av en eller annen grunn var tydeligvis ikke rederne opptatt av å skifte ut seilskutene med dampskip, og rederivirksomheten døde ut.

Dette siste bildet viser et glimt av hagen som var anlagt i bakken bak Woldegården og Stoltenberggården. Mye av den originale bordkledningen på husene er intakt, og det er ikk gjort mange fasadeforandringer.

Ei skikkelig julenøtt

Til innledning vil jeg bare si, at hvis du skal finne ut av slektsforskingens irrganger, er det en stor fordel å være medlem av DIS-Norge. Du kan riktignok benytte deg av noen av tjenestene der uten å være medlem, men den beskjedne kontingenten har virkelig gitt meg mye.

Hvor kom Rasmus Wold fra?

Jeg hadde i lange tider forsøkt å finne ut av hvor oppkomlingen Rasmus Wold i Son kom fra. Han kom som handelsbetjent til ladestedet under oppgangstidene omtrent på den tiden vi gikk i union med svenskene. Handelsbetjenen svingte seg opp og giftet seg etter noen år med dattera til byens store kjøpmann Gregers Stoltenberg. Rasmus skulle ha kommet fra en gård i Aker, men jeg fant ikke den rette koplingen, og rotet meg i stedet skikkelig bort. Først da jeg etterlyste data om ham på brukerforumet i DIS, fikk jeg de opplysningene som gjorde at jeg kunne slette Rasmus Bernsen fra lista over forfedre.

Jeg hadde allerede én Rasmus Wold i slektstreet, bondesønn fra Hadeland og født 1735, og regnet med at det kunne være en slektsforbindelse mellom de to rasmusene, men nei! Jeg lette og lette og kom lenger og lenger bort fra Son.
Løsningen kom da soningen Jan E. Johansen ga meg en ledetråd. Rasmus hadde nemlig en søster som også ble godt gift i Son. Karen Christine som døde 1862, var gift med Peter Thorne, en annen av byens rike kjøpmenn. Stoltenberg, Thorne og Wold hørte til den lille, men rike byens sosietet. Et søskenpar hadde gjerne felles foreldre, og da var det lettere å pusle videre.

Søsteren ble nøkkelen til å løse gåten

Det neste tipset var at Rasmus i folketellinga 1801 bodde hos sin morbror Tron Nerdrum som hadde overtatt Stalsberg gård på Strømmen. Da var han 6 år og ”til opfostring”.  Det var ikke uvanlig hvis begge foreldrene var døde, men her sto jeg overfor en av tidens sjeldnere samlivsbrudd. (Det skulle imidlertid dukke opp flere). På DIS brukerforum fikk jeg tips om at Karen Kristine var døpt i Fet (1797), mens broren var døpt i Vestre Aker (1795). Dermed kunne jeg få bekreftet familiekonstellasjonen.  Jeg ville gjerne sjekke fødsel og dåp og fikk oppgitt en link til kirkeboka. Det var lite tvil om identiteten til Rasmus.

Jeg fant moren hans, Else Olsdatter Nerdrum boende på Froen hovedgård i 1801. Hun bodde hos fetteren Peder Schøyen, var 34 år gammel og i sitt første ekteskap, men hun bodde på gården ”af Charité” og hjalp til med husholdet. Mannen hennes, Ole Rasmussen, bodde på derimot på en gård i Skedsmo. Sønnen Rasmus var som sagt ”til opfostring” på en annen kant av Skedsmo, men datteren måtte ha gjemt seg bort under folketellinga.  Hun var verken sammen med mora eller faren, og ikke på samme gård som broren.

Jeg har lett forgjeves i FT 1801 etter henne, og mye tyder på at hun også kunne være til oppfostring hos slektninger. Jeg fant ei som kunne stemme både med fornavn og alder, men mente først at hun kunne neppe være riktig person, fordi kona på gården het Ane Marie Olsdatter, og da kan hun ikke være søster til Ole Rasmussen! Jeg har henne likevel med som en mulighet, for det kan jo hende at manntallsskriveren har misforstått slektskapet og at det skulle stått ”konens søsterdatter”. Da ville kabalen ha gått opp.

Slik så familien ut på gården Edsvold i Nes prestegjeld i 1801:,

	Nytt hushald	Førenamn	Etternamn	Hushaldstill.	Alder	Sivilstand	Yrke	Kjønn
93673	*	Peder	Torkilds:	Mand	69	Begge i 1ste egteskab	Gaardbruger	M
93674		Ane Marie	Olsd:	Hans kone	53	Begge i 1ste egteskab		K
93675		Ole	Peders	Deres børn	26	Ugivt	Udsat reserve	M
93676		Peder	Peders	Deres børn	16			M
93677		Karen Kirstine	Olsd	Konens broder datter	4			K

Det er ikke avgjørende for meg å fastslå hvor Karen Kristine befant seg i 1801, men ett sted måtte hun ha vært siden hun seinere dukket opp i Son, og noe bedre alternativ har jeg ikke funnet.

At mellomnavnet ble skrevet Kirstine ser jeg ikke som noen feilkilde. Kirstine, Kierstine og Kristine gikk om hverandre og ble like ofte skrevet på gammelmåten med Chr.

Ja visst, halvparten av mine aner er kvinner

En god venninne lurte på om jeg ikke interesserte meg for mine kvinnelige aner; jeg hadde stadig et eller annet å fortelle om forfedre med titler og yrker og sosialstatus, enten det var husmann, bonde, prost eller kjøpmann, men konene deres fortalte jeg aldri om. Bygdebøker og slektshistorier hadde mye å fortelle om mennene, mens konene sto for den reproduserende funksjonen i familien, med mikroskopisk innsats fra mennene.

Det er i grunnen et tankekors at slektsgransking har blitt en hobby for mange i velføddssamfunnet. Vi skal ikke mer enn to-tre generasjoner bakover før vi forstår at leveforholdene var så mye, mye strengere enn i dag. Vår tilværelses uutholdelige letthet ligger langt utenfor hva folk kunne drømme om den gangen. Noen få punkter skiller seg ut når jeg prøver å summere opp inntrykk. Først dette litt selvfølgelige, men likevel fascinerende – at når en kvinne mister flere barn i sykdom og pest, så er det i alle fall én som overlever, det nødvendige ledd som har resultert i at jeg har kommet til verden som et ledd i en lang kjede. En kan bli darwinist av mindre.

Mine hovedkilder har vært et par bygdebøker og Digitalarkivets kirkebøker og gode tips og lenker fra drevne slektsgranskere. Jeg har vært opptatt av hva jeg kan lese mellom linjene i de av og til klønete formulerte setningene i kirkebøkene, hvor det stadig skinner gjennom hvor umenneskelig kvinner mange ganger ble behandlet. Det er ikke mange tiår siden enkelte klarte å hisse seg opp over kirkens syn på kvinnelige prester og biskoper. For noen få generasjoner siden var kvinner urene etter en fødsel og måtte introduceres, ledes inn i kirken av presten, for å bli tatt inn i menigheten igjen. Hadde de fått barn utenfor ekteskap, ble det forkynt i kirken. Da kunne de bli ilagt en saftig bok og nektet Alterens sakrament en tid. De kirkelige sanksjonene kunne man naturligvis kjøpe seg fri fra, men da måtte de jo ha noe å betale med.

Jeg hadde heller ikke forstått fullt ut hvor gjennomført ekteskap var arrangerte her i landet i tidligere tider, ikke etter pakistansk modell, men likevel veldig tydelig. Embetsmenns døtre ble gift med embetsmenn, eller til nød en studiosus hvis han var av god familie. Det var ikke uvanlig at prestesønner ble kjøpmenn. Bondegutter fant seg kone fra en av nabogårdene, og husmannssønnen giftet seg med husmannsdøtre. Den eneste jeg har funnet som har virkelig har skutt gullfuglen, er min tipp-tippoldefar Rasmus Wold. Han var sønn av en spikersmed, men søkte lykken som butikkmedhjelper hos Gregers Stoltenberg som var storkjøpmann i Son. Han giftet seg med kjøpmannsdattera Anna Christine Emilie von Plade Stoltenberg og ble stor kar i byen, blant annet konsul og ordfører. Historien hans skiller seg ut så mye at jeg ikke føler meg 100.00 % sikker på at jeg har funnet fram til riktig person, men så var det jo kvinnene jeg skulle ta for meg denne gangen. Anne med det lange navnet skal jeg komme tilbake til i en annen artikkel.

At kvinnene var fullstendig avhengige av sine ektemenn er vel ikke helt riktig, men på enkelte juridiske områder var det nok sant. Ei enke kunne disponere over en eiendom etter sin mann, men i det øyeblikket hun giftet seg igjen, overtok den nye mennen nøklene til pengeskapet og fjærpennen til å skrive kontrakter med. Noen enker drev jernverk, andre drev handelshus, men bondeenkene giftet seg ganske raskt – antakelig fordi de ikke maktet den dobbelte oppgaven å ha omsorgen for barna og administrere en gård. Her kan vi se mange interessante giftermål. Enker på store gårder hadde ikke problem med å skaffe seg unge friske fyrer – godt å ha i høyonna om sommeren og til å varme opp i senga om vinteren. Det ser ut som om det var sosialt akseptert at det kunne være relativt stor aldersforskjell mellom ektefellene. Min farmors far Andreas Olsen var først gift med ei enke som var atten år eldre enn ham. Da hun døde, giftet han seg med henne som seinere ble min morfars mor. Hun var derimot 18 år yngre enn ham.

Ja, jeg aner mange tragedier bak de knappe opplysningene jeg finner i de kildene jeg har hatt til rådighet. Jeg har allerede blogget om Maren Oline Woxen. Hun fikk først tre barn i første ekteskap. Så døde garvermesteren hun var gift med, og seinere to av barna. Hun giftet seg etter fire år med en ny garver. Hun var en av de få enkene som ikke giftet seg relativt raskt, og hun hadde vel drevet garveriet som enke. Også i det neste ekteskapet døde flere av barna, selv om de sannsynligvis var hennes stedbarn. Hun ble bare 41 år gammel.

De som var raskest til å gifte seg var likevel enkemennene. Selv når konene deres døde i barsel, varte det ikke mange månedene før de var gift igjen. En av mine forfedre giftet seg i februar etter å ha vært enkemann siden slutten av november.

Jeg må slå meg til ro med at hvis det ikke hadde vært en del umoral (uansett definisjon) så ville jeg ikke eksistert. En av de ”morsomste” er hva jeg omsider fant ut om min farmors farmor Karen Olea Ingebretsdatter Skildbred. Hun kom som ungjente på besøk hos sin noe eldre søster som var gardkjerring på Hotvedt i Andebu. Hun havnet antakelig i høyet med bondesvogeren, og resultatet ble altså min oldefar Andreas Olsen. Det var slett ikke enkelt å finne ut hvor det blei av ham og moren etter at han kom til verden. Det tok veldig lang tid og mye leting i kirkebøker og bygdebok før jeg skjønte at Andreas ble oppfostret hos sin far og morens søster! Moren hans ble derimot gardkjerring på en av de andre store gårdene i bygda.