De lange bloggepausene

Det ble en lang bloggepause etter at jeg ved juletider fikk bragt på det rene det riktige opphavet til Rasmus Wold. Plutselig hadde jeg en ny og ukjent slektsgren på Nedre Romerike, og jeg måtte konsultere bygdeboka for Fet og dessuten be om hjelp fra andre slektsforskere for å komme videre. Etter hvert har jeg funnet hovedtrekkene i familieforholdene til lille Rasmus. Hans foreldre ble skilt i 1801, og hele familien med fire barn ble splittet. Det avtegnet seg etter hvert et ganske komplisert nettverk, med trelastbaroner, skogeiere, godseiere, bønder og borgere, så komplisert at det har tatt tid å finne ut hvordan jeg skal presentere det på en enkel måte. Men - det kommer!

Bjørnsonsk bonderomantikk

Nils Olsen Forseth er ikke i slekta, men han var min tip-tippoldemors svigerfar i hennes andre ekteskap. Han må ha vært en personlighet, vel verd noen linjer i min blogg.

Denne Nils (som i utgangspunktet het Nils Olsen Ås) kom i følge en beretning av Edvard Garli en gang på tinget i Aurdal, og der traff han på bondedatteren Ragnhild fra Stokkebryn i Valdres. Det må ha vært kjærlighet ved første øyekast, i alle fall var dette et ganske skjebnefyllt møte. Siden dette var for drøye to hundre år siden, var det ikke bare å ´komme her og komme her´, om en skulle ha seg kone. Nils hadde dårlige odds da han dro for å treffe sin vordende svigermor som satt i enkestand på gården Stokkebryn.

I www.steig.no, som er hjemmesiden til Nils Chr. Steig, er beretningen til Garli gjengitt. Den kunne vært grunnlaget for en roman. Jeg limer den ganske uforandret inn her (har bare lagt inn et par linjeskift):

"Enken Ragnhild på Stokkebryn var svært von og harm, fordi hennes datter Ragnhild slo opp att med sin forlovede, Helge Olsen Onstad. Han var odelsgutt til gården Onstad i Aurdal, som på den tid var hel og udelt, og Helge og Ragnhild var tremenninger. Enken på Stokkebryn hadde bestemt hvem datteren skulle gifte seg med. Men datteren var sta. Handelskaren Nils Olsen Ås fra Vardal, som hun traff på tinget i Aurdal, kom til Stokkebryn, han hilste og ble anvist sete. Moren så på ham, gikk bort til ham og spurte: Har du noko du då?
Nils svarte: Har je fire skjelling, så er det bra, har je dom itte, så får je se tel å tjene dom.
Det er fortalt at moren fikk to karer til å jage Nils. Men det klarte de ikke, han var sprek. Og så gikk det nå som det gikk da moren ble gift, det ble bryllup på Stokkebryn. Men det var ikke plass åt de nygifte der på gården. Ole Stokkebryn, Ragnhilds bror, eigde også Breisethaugen, der stod det en liten raustestogo, men det fantes ikke noe slags inventar der. I desse stogun fikk de nygifte bo, og der nøt de sine hvetebrødsdager. Det er blitt fortalt at de la stenger oppå vaggelåsene i stogun, og reide seg seng oppå den hjellen.
På Breisethaugen kom deres førstefødte til verden, en gutt som fikk navnet Ole. I voksen alder giftet han seg og kjøpte Frøysli i Torpa. I 1837 var det tvangsauksjon over gården Seielstad i Øystre Gausdal, og da kjøpte Ole den gården. Hans etterkommere i rett nedstigende linje sitter på Seielstad den dag i dag. Det er nå en fint oppbygd gård, og den har 350 mål dyrket jord. Føderådsmann på Seielstad i dag, 1980, Ole Hansen Seielstad, f.1906, er mitt søskenbarn i 4. ledd. Han har besøkt meg tre ganger i 1976 og 1978.
Nils Olsen Ås drog straks ut på handel igjen. Han leide husrom på Gårder i Torpa og henta kone og barn dit. Seinere flyttet de til en liten plass, Kinnlien, i Forsethbaklien i Vestre Gausdal. Mens de var der, kom eieren av Nedre Forseth i Vestre Gausdal i så store økonomiske vanskeligheter, at han måtte selge sin gård til Joh. Oppsal fra Ø. Gausdal for en viss sum og føderåd. Nils Olsen Ås gjorde da en avtale med odelsgutten på Forseth, og tok att gården i hans navn på odel. Det var i 1807.

Siden tok Nils Ås og hans familie etternavnet Forseth. Nils Forseth, som han nå kaltes, var i stadig virksomhet med hestehandel, i Gudbrandsdalen, Biri, Vardal, Torpa, Land og andre steder, og så reiste han regelmessig til Kristianiamarken og solgte, byttet og kjøpte. Han ble en øvet handelskar, sleip og pågående, og han tjente penger. Gårdsdriften overlot han til Ragnhild, som styrte med arbeidsfolket, innestell, fjøsstell, seterdriften, og så den stadig voksende barneflokken.

De fikk 10 barn:
1. Ole Seielstad, .
2. Marie, som hadde et løsbarn, en gutt, som var flink og kom seg godt opp. Marie døde ung,
3. Ole d.y. var garver i Kristiania, og han ble millionær,
4. Hans var landhandler på Veisten i Land,
5. Nils Bjørke på Sørfron - ble en rik mann,
6. Anne Forseth,
7. Kristine Ulshus i N. Land,
8. Ragnhild, som døde i konfirmasjonsalderen,
9. Berte Forseth,
10. Randine Li i Fåberg - den yngste.

Ragnhild Olsdatter Forseth, født på Stokkebryn 1773, døde i barnseng på Forseth i Vestre Gausdal den 5. februar 1816, 43 år gammel. Hennes Mann, Nils Olsen Forseth, født på Ås i Vardal 1771, død på Brudal i Østre Gausdal i 1849, 78 år gammel, var da ikke hjemme. Straks Ragnhild ble bånklen, sendte hun bud til mannen, som var i Kristiania, og han kom hjem så fort han kunne, men da var hun død. Barnet levde opp, og det fikk navnet Randine etter sin mor. "

Dette er første gang i forbindelse med slektsgranskinga at jeg støter på en beretning hvor den romantiske kjærligheten vinner i forhold til mer pragmatiske krav fra slekta. Bjørnson, Trygve Gulbrandsen eller Jacob B. Bull kunne laget skikkelige romaner ut av dette. Her har vi alle ingrediensene for store opplagstall: den umedgjørlige mora som måtte gi seg til slutt, datteren som fikk en lausunge som kom seg fram, og sønnen som angivelig ble millionær i Kristiania.

Opplysningene om Forsethfamilien ble nedskrevet av skipskaptein Hans Kraabøl i hans "Optegnelser om SLÆGTER OG GAARDER I GAUSDAL 1820-1824" og ender med følgende lakoniske setning: ”1816 blev Niels Forset Enkemand, men noget senere eller 1819 begyndte Niels at blive bekjendt med Ingeborg Olsdtr., Datter til Føderaadsfolkene Peder og Ingeborg, og Opvarter til dem. Og Mandagen den 19 Februari 1821 blev Petter Nielsen Forset fød formedels Niels ikke vil skifte. kan han ikke blive gift - - "

Litt mer om biskop Ludvig H. Munthe

Det er tydelig at Ludvig Munthe var ganske aktiv og var spesielt opptatt av at man kan få tilgang til Guds tanker ved å se på skaperverket. Særlig ved å studere vanskapte barn, kunne man tolke misdannelsene som et tegn fra gud, en advarsel om man måtte svare for sine synder på dommens dag. (Norsk idéhistorie, bind 2). Han utga blant annet en katekismeforklaring og var med på å fremme synet på at lutheranerne skulle betrakte botferdigheten som den fremste religiøse dyd og det beste kjennetegnet på luthersk religiøsitet.

Biskop Ludvig Munthe - ikke akkurat noen hurragutt

Ludvig Hanssøn Munthe var min ffmmmfmmmfmf. (Svenske geneaologer får på denne måte enkelt beskrevet slektskapsforholdet, f = far og m= mor).

Jeg må innrømme at jeg ikke føler meg helt åndelig i slekt med Ludvig Hanssøn Munthe, men så må jeg tolv generasjoner tilbake i tiden før jeg kommer til ham. Han var født i Danmark 12. august 1593 som sønn av sogneprest Hans Ludvigsen Munthe og Catharina de Fine. Begge foreldrene døde under pesten i 1601, og Ludvig ble tatt hånd om av sin farbror i Lund, som hørte til Danmark på den tiden. Ludvig ble prest som sin far, og først sogneprest i Borreby i Skåne og siden, fra 1634 hoffpredikant for Christian IV. ”Munthe representerte en type luthersk ortodoksi og botsfromhet som kongen politisk og personlig favoriserte”, står det i Norsk Biografisk Leksikon.

I 1637 kom han til Bergen som biskop. Han innførte to daglige bønnetimer i domkirken for elevene ved latinskolen. Han var nok en skikkelig gledesdreper, fikk slutt på fastelavnsopptog og innførte i stedet fem pasjonsprekener i fastetiden. Han mente det var viktig at Bergens befolkning heller fikk høre om Jesu lidelser.

Han ble gift med Ingeborg Sørensdatter Friis Svane. De fikk tre sønner og åtte døtre. Ingen av sønnene fikk noen etterslekt, men døtrene førte Munthe-navnet videre til flere grener her i landet.

Muntheslekten kommer opprinnelig fra Gent i Flanderen. Her kan en følge slekten helt tilbake til Ascricus de Munte som var født før 1072. Han giftet seg i 1102.

Det er forsket en god del på slektene Munthe og Svane. Jeg synes tross alt at når vi kommer mer enn ti slektsledd bakover, så er feilkildene ganske store, særlig når slektsforskere skal finne ut hvor adelige og kongelige aner de har.

Det finnes mye mer å lese på www.aner.svaner.com

Else Dorothea Strangers aner

Per Nermo har lagt ut en anselig mengde slektsdata på nettet (www.nermo.org). Da jeg tilfeldigvis googlet Else Dorothea Stranger, kom jeg til hjemmesidene hans, og dermed hadde jeg en masse nye opplysninger, mange slektsledd bakover.

Nå gjenstår å supplere og kryssjekke disse, og forsøke å finne sammenhengen. For første gang finner jeg aner i Danmark og på kontinentet. Det gjør at jeg må repetere historien i årene etter reformasjonen. Sånn sett er slektshistorie en innfallsport til politisk og økonomisk historie.

Min fjerde tipp, Else Dorothea Stranger tilhører det jeg kaller embetsmannsgrenen i slektstreet mitt. Forskjellen mellom embetsmenn og på den ene siden og bønder og husmenn på den andre er den geografiske mobiliteten. Embetsmennene sender sine sønner til universitetet i København, og døtrene blir gjerne gift med andre embetsmenn eller til nød en storbonde. Disse flytter omkring i landet. Bønder og husmenn har atskillig mer redusert aksjonsradius når de skal finne makkere. 

Else Dorotheas aner kommer fra så fjerne steder som Lübeck, Øst-Flanderen og Rügen. Mange har vært prester i Danmark og Norge. Blant hennes aner har jeg funnet den første lutherske biskopen i Bergen, enkedronning Dorotheas livlege og Fredrik IIs hoffsanger.

Det som stadig slår meg er at mine forfedre kommer fra alle samfunnslag. Ingen av dem er viktigere enn den andre. Jeg må dessuten forutsette at det kan være mange feilkilder. Det gjør likevel at jeg går ut fra at slektstreet er noenlunde riktig selv om kanskje et og annet farskap ikke er i samsvar med hva som seinere har kommet i kirkeboka. Derfor sier jeg at personene jeg fører opp som mine aner kan være mine genetisk sett riktige forfedre.