Rasmus Wold d.e.

Jeg har vært svært opptatt av vriompeisen Rasmus Wold, vriompeis i den mening at jeg sleit veldig for å bli sikker på identiteten og herkomsten hans. For veldig lenge siden fant jeg ut at han var min oldemors oldefar, men denne Rasmus hadde som vanlig for eldstesønner på den tiden en farfar med samme navn, Det viste seg at Rasmus d.e. både var min (på svensk manér: f = far, m = mor) ffmmfff og min ffmfmmf. Han var samtidig oldefar til Johan Fredrik Danelius og til Thora Johanne Wold. Disse ble gift og foreldre til min oldemor Ragna Elise Danelius.

Rasmus d.e. brukte navnet Rasmus Olsen Wold, og da var det nærliggende å tro at han kom fra en gård som het Vold eller noe slikt. Det var slett ikke enkelt å finne ut at faren hans hadde fikset litt på gårdsnavnet Gran(a)volden hvor han var født og brukte det som familienavn etter at han kom til Aker.  

Denne eldste Rasmus er i motsetning til sønnesønnen et relativt ubeskrevet blad. Det som er sikkert er at han kom til verden i 1735 og døde bare tretti år gammel, men han rakk både å gifte seg og få sin førstefødte, datteren Anne, døpt i Bamble kirke i 1761. To år seinere blir også sønnen Ole født der. Familien bodde da på industristedet Herre. Rasmus må ha flyttet tilbake til Aker før 1766, for han dør i Aker før yngstedatteren Gunhild blir døpt i april dette året.

 Hvorfor dro Rasmus til Herre?

Jeg har ikke funnet ut hvorfor Rasmus dro til Bamble i Telemark, for han hadde sikkert alle muligheter til å slå seg fram i området langs Akerselva hvor faren, Ole Nielsen (Wold) ”fra Saugene” hadde gjort det ganske bra. Jeg setter Wold i parentes, for han gikk visstnok helst under navnet Ole Nielsen ved Saugene. Om det ikke er sammenblanding hos meg med en annen Ole Nielsen, ble han etter hvert kjøpmann og standskaptein i Kristiania.

Herre i Bamble var blant de første moderne industristedene her i landet og det kan tenkes at Rasmus var ute for å lære nye produksjonsmetoder, eller han hadde planer om å gjøre karriere i det blomstrende forretningslivet der. Vel, han døde før han fikk vist hva han hadde lært på Herre, men han rakk å bli far til to barn som begge er mine aner.

På besøk hos tipp-tippoldefar i Son

Sist søndag besøkte jeg Son for å se på bygningene hvor mine slektninger 5-6 slektsledd tilbake holdt hus. Det er nok riktig å bruke uttrykket holdt hus, for det var mektige bygninger disse trelastbaronene holdt til i. Woldegården og Stoltenberggården ligger bokstavelig talt vegg i vegg i samme gate som den enda mer ruvende Thornegården.. De hadde stilige, gammelrosa og hvitmalte fasader mot gaten, mens det var brukt billigere rødmaling på baksiden, mot hagene. Husene er fredet.

Jeg hadde en hyggelig omviser, Jan E. Johansen som er innfødt soning. Han er en av de mange historieinteresserte i Son, og han kunne fortelle meg, og ikke minst vise meg en masse av hvordan det lille, men rike ladestedet fungerte for et par hundre år siden, og før det. I bloggen min har jeg tidligere fortalt om det interessante nettverker av trelasthandlere og storbønder omkring min 3xtippoldefar Ole Rasmussen Wold. Han er far til Rasmus Wold som Woldegården er oppkalt etter. Nå fikk jeg vite at også en annen av mine forfedre kunne knuttes til dette nettverket. Tippoldefar Johan Fredrik Danelius hadde drevet skipsrederi og skipsbyggeri i Son sammen med fetteren Jacob Woxen. De hadde jo familiære bånd både til Stoltenberg og Wold – og etter hvert også til Thorne. Disse kristianiaborgerne bodde så vidt jeg vet ikke i Son, men eide og drev ganske store virksomheter der ved siden av forretningsvirksomhet i Kristiania. 

Også Rasmus Wold drev det stort som skipsreder, fikk jeg vite. Han inngikk allianse med kjøpmannfamilien Huitfeldt og dermed oppsto rederiet Wold og Huitfeldt. Det hører med at Elise Wold ble gift med Lars Jørgensen Huitfeldt. Hun kunne dermed gi navn til jekten ”Elise” av Soon. Rederiet bygde flere av båtene i Son, mens andre ble kjøpt i inn- og utland. Av en eller annen grunn var tydeligvis ikke rederne opptatt av å skifte ut seilskutene med dampskip, og rederivirksomheten døde ut.

Dette siste bildet viser et glimt av hagen som var anlagt i bakken bak Woldegården og Stoltenberggården. Mye av den originale bordkledningen på husene er intakt, og det er ikk gjort mange fasadeforandringer.

Nå skal jeg besøke Son

Etter en lang pause håper jeg å bringe mer nytt om Rasmus Wold og familien Stoltenberg i Son. Lørdag tar jeg hurtigbåten fra Nesodden til Son og skal blant annet spise i Woldgården. Reportasje kommer!

Det utrolige nettverket rundt Ole Rasmussen Wold og hans barn

Det er ikke alltid lett å skrive kortfattet. Jeg har gjort så godt jeg kan, men her er det så mye som henger sammen. Hold tunga rett i munnen, her det nok personer til en hel misseroman.

Nettverket rundt Ole Rasmussen Wold og hans barn

Ole Rasmussen dukket opp i min slektshistorie da jeg endelig fant ut, med god hjelp fra andre slektsforskere i DIS-Norge, at det var han som var den riktige faren til min tipp-tippoldefar Rasmus Wold. Ole Rasmussen skilte seg ut fra de fleste av mine aner fra samme tidsperiode på flere måter, ikke minst ved at han stadig var på farten og vanskelig å følge. Hans nærmeste slekt kom fra Hadeland, selv var han født i Bamble, giftet seg i Aker, fikk flere barn både i Aker og på Nerdrum i Fet, ble skilt i 1801 og forsvinner foreløpig ut av min historie i 1801 da han befant seg som arbeidsmann på Volden i Skedsmo. Det pussige er at han er bror til en av mine tidligere registrerte aner, nemlig Gunhild Rasmusdatter Wold, som var min 3x tippoldemor.

Det er rundt denne Ole Rasmussen Wold at det begynner å floke seg til i slektslinjene. For å få oversikt måtte jeg tegne opp et slags kart med en masse gårder: Nerdrum i Fet, Skoklefald på Nesodden, Stalsberg på Strømmen, Froen i Frogn, Øvre Vøyen i Aker, Skøyen i Nittedal og noen til, foruten handelshusene i Son. Problemet er at historien ikke starter på ett sted. Det er nesten tilfeldig hvor jeg begynner, jeg havner i nettet, men så gjelder det også et nettverk av familiebånd som har vært vanskelig å oppdage.

Nerdrum i Fet, Volden i Skedsmo og Stalsberg på Strømmen

La meg starte på Nerdrum i Fet. Kona til den antatt rastløse Ole Rasmussen kom derfra. Hun het Else Olsdatter og var født i 1767.  Søskenflokken hennes var stor, selv om bare åtte ble voksne, fire døde som barn. Stedene de vokste opp på eller havnet i voksen alder er noder i nettverket. Flere av Elses søsken treffer jeg på i litt uventede sammenheng framover. Else og Ole ble som nevnt skilt i 1801, en ganske uvanlig form for ekteskapsoppløsning den gangen, og de fire barna ble tatt hånd om av datidens barnevern, nemlig hennes søsken - og en av Oles søstre. Ole hadde slått seg ned som arbeidsmann på Volden Nordre like ved Skedsmo kirke. Søsteren hans var gardkjerring på nabogården Skedsmovolden og hadde vel lagt inn et godt ord for ham.

Den eneste av de gjenlevende brødrene til Else Olsdatter, Trond Olesen Nerdrum, hadde i 1801 overtatt Stalsberg på Strømmen. Dette var en storgård med rettigheter i Sagelva som rant gjennom min barndoms dal Sagdalen. Hos Trond og kona, Anna Olsdatter, bodde en av sønnene til Else Olsdatter ´til Òpfostring´, det var den av meg lenge ettersøkte Rasmus. Faren til Else, Ole Pedersen hadde drevet Nerdrum, og da sønnen flyttet til Stalsberg, fulgte han med på lasset. Odelsgutten Peder hadde dødd året før..

Esvald i Nes på Romerike

Det som satte meg på sporet til Rasmus Wolds foreldre var at en lokalhistoriker i Vestby fortalte at Rasmus hadde en søster som ble gift med en av storkjøpmennene der og at hun het Karen Kristine Wold. Denne søsteren til Rasmus og datteren til Else Olsdatter Nerdrum befant seg i 1801 hos slektninger på gården Edsvold (Esvald) i Nes på Romerike. Fire år gamle Karen Kristine Olsdatter bodde hos Peder Torkildsen og Ane Marie Olsdatter. Ane Marie var eldstesøsteren til Else.

Skoklefald på Nesodden

Det neste barnet til Ole og Else fant jeg i lista over folk på Skoklefald gård her på Nesodden. Skoklefald var i likhet med Stalsberg en storgård. Her holdt Christianiaborgeren Peter Brandt stort hus med mye selskapelighet med sin kone nr. 2, Christine Nerdrum som var den yngste av Elses gjenlevende søstre. Foruten Peter Brandts to sønner, som jeg kommer tilbake til seinere, hadde han også konens søsterdatter Marthe Marie Wold i husholdningen, altså en av søstrene til Rasmus.

Disse tre barna på Skoklefald skal vi få høre mer om lenger ned, men foreløpig registrerer jeg altså å ha funnet tre av skilsmissebarna.

’

For å gjøre historien enda mer forvirrende, så hadde jeg allerede funnet ut at Peter Brandt på Skoklefald var en av mine aner gjennom hans datter Matthe Piro Brandt fra første ekteskap.

Skedsmovollen

I min database manglet nå bare ett barn i søskenflokken, Maren Helene. Flere kilder har oppgitt at hun er datter til Else og Ole, og jeg fant en interessant kopling på folketellinga i 1801. Det var riktignok ingen Maren Helene her i landet i passende alder, men på Skedsmovollen, et steinkast fra gården hvor faren holdt til, var fjortenårige Maren Olsdatter i tjeneste. Så ser jeg etter hvem som står for gårdens styre og stell, og da får dette tjenesteforholdet sin forklaring.  Hans Woxen er husbonde, og Anna Margrethe Rasmusdatter har nøklene til stabburet og kistene. Dermed har jeg både funnet det siste barnet i søskenflokken og en forbindelse til en annen gren av fars slekt! Ole Rasmussen hadde nemlig to søstre, Anne Mathea og Gunhild.  Begge disse døtrene giftet seg med sønner til Jochum Woxen som var storbonde i Aker.

Hans Woxen var ikke odelsgutt, tvert i mot var han yngst av 13 barn, men bare åtte av dem vokste opp. Han hadde dratt til Skedsmo for å få seg gård. Altså: selv om Mathea var blitt til Margrethe på folketellingsskjemaet er altså Maren Helene hos sin faster. Jeg regner det som sikkert at Anne Margrethe og Anne Mathea er identiske. Maren blir seinere gårdkone i nærheten av Drøbak.  

Hans Woxens søster Maren Oline Woxen må også nevnes når trådene i nettverket skal redes ut. Hun fikk i sitt ekteskap med Carl Gustav Danelius sønnen Johan Fredrik Danelius, og han ble gift med datteren til Rasmus, Thora Wold. Er det merkelig at jeg synes dette er komplisert?

Froen i Frogn

Nå har vi kartlagt de fire barna, men hva med moren? Else Olsdatter var ved folketellinga 1801 å finne på Froen hovedgård ”af Charité og og til Hielp i Huusholdningen”. Der bodde hun hos sin fetter, Peder Schøyen fra Nittedal, som var gift med Anna Maria Schøyen fra Odalen. Peder og Anna Maria var til tross for navnene ikke i slekt med hverandre. Else ble boende på Froen resten av livet, og da hun døde 52 år gammel, ble hun i kirkeboka titulert Madam, Enke og Huusholderske.

Peder var den første som døde av de to ektefellene. Dermed satt Anne Marie som enke noen år, men om litt kommer jeg til en ny ektemann for enka på Froen. Da må vi forflytte oss mentalt til Skoklefald igjen. Dette nettverket blir ytterligere komplisert når jeg trekker inn etterkommerne til Peter Brandt på Skoklefall. Den ene sønnen, Jens Brandt ble oberst og kommandant i Kristiansand, Den andre av Brandtsønnene var Ole Petter, og selv om han bare var løytnant, ble han tatt vel i mot på Froen av den noe eldre enka. Alder er imidlertid ingen hindring når gården er stor nok, og Froen var et av de største godsene i Follo. Ole Petter ble en driftig godseier. I 1845 gikk Anna Maria ut av tiden.

Nå kommer jeg til et ganske uvanlig ekteskap, men først må jeg komme tilbake til kommandanten i Kristiansand Jens Brandt. Som pensjonist slo han seg ned i Kristiania med kone, en ugift 35-årig datter Elise og nødvendig tjenerskap. En annen av hans døtre havnet imidlertid som husfrue på Froen på en selsom måte.

For å ta det litt langsomt: Ole Petter Brandt hadde tidligere vært gift med den noe eldre enka etter Peder Schøyen på Froen, Anna Maria Schøyen. Da hun døde, ble det liv og røre på Froen, for Ole Petter giftet seg med sin brordatter. Hun var da bare tjue år, og tydeligvis en glad og hyggelig vertinne, for det var svært så attraktivt å bli invitert til de stilige festene på Froen. Så får jeg bare minne om at Jens og Ole Petter Brandt hadde vokst opp på Skoklefald sammen med Else Nerdrums datter Maren Helene.

Skøyen i Nittedal

Bonden på Skøyen var på 1700-tallet den rikeste bonden i bygda. Kari Trondsdatter, dattera til Trond Botolfsen Schøyen var nok ikke noe dårlig parti for Ole Pedersen Nerdrum i Fet. De ble gift og fikk 12 barn, og de åtte som levde til de ble voksne ble spredt rundt på nedre Romerike og Follo. Datteren Else Olsdattter endte som nevnt på Froen, Fetteren Peder Schøyen hadde kjøpt Froen.

Handelshusene i Son

Utgangspunktet mitt var at jeg hadde sikre opplysninger om at Rasmus Wold hadde kommet til Son og blitt handelsbetjent hos storkjøpmannen Gregers Stoltenberg. Opplysningen om at han skulle ha kommet fra en gård i Aker var mer villedende enn opplysende. Det var først da jeg fikk vite at hans søster Karen Kristine også hadde blitt gift i Son, at det løsnet for meg. For ikke å trekke inn enda flere personer i denne omgang, venter jeg med å fortelle om sosoietetsbegivenhetene i Son, annet enn at Karen Kristine Wold ble gift der.

Trelasthandel og mølledrift

De personene og familiene som klarte å svinge seg opp på trelasthandel og mølledrift tok etter hvert over viktige vannrettigheter og skaffet seg andre privilegier. Under det danske eneveldet var det særlig embetsmennene som klarte å slå seg opp økonomisk ved kongelige privilegier. Nå får vi en ny type finansbaroner som klarer å kombinere gårds- og skogsdrift med å utnytte vasskraft. Trelasteksporten til Holland og til ”innenlandsk” bruk i Danmark og Christiania bygget på transportkapasiteten til utskipningshavnen. Utallige hestekrefter ble brukt for eksempel på å transportere plank fra sagene ved Sagelva.

I kretsen omkring familiene Brandt, Nerdrum og Wold er det mange som i årene omkring 1800 hadde vannrettigheter og skaffet seg kompetanse innenfor sagbruks- og mølledrift. Når min nøkkelperson Ole Rasmussen er på farten i og rundt Kristiania, så er det oftest til steder med kverner, møller og sagbruk, eller store skogeiendommer. Hans rolle er det derimot ingen som kan fortelle meg noe om. Det får være en utfordring å finne ut noe mer om ham – først og fremst å finne ut om hans farfar er den mye omtalte Ole Nielsen "ved Saugene”.

Sagene i Aker

Sagene hørte opprinnelig til bymarka i Christiania. Etter hver ble det bygd sager og møller langs elva, som må ha vært landets mest utnyttede elv. På Sagene hadde hadelendingen Ole Nielsen Wold slått seg ned. Han ender han opp som kjøpmann i Christiania og stadskaptein (hva nå det måtte være). Han hadde sønnen Philip, som i 1766 kjøpte Wøyen Saug og Møllebrug og for øvrig eide tre løkker. Ole Nielsen er altså farfar til Ole Rasmussen. Han er følgelig far til Rasmus Olsen Wold, men dette er en person jeg ikke har klart å finne ut hva har bedrevet, bortsett fra å bli far til tre barn - i denne sammenheng nøkkelbarn.

’

De lange bloggepausene

Det ble en lang bloggepause etter at jeg ved juletider fikk bragt på det rene det riktige opphavet til Rasmus Wold. Plutselig hadde jeg en ny og ukjent slektsgren på Nedre Romerike, og jeg måtte konsultere bygdeboka for Fet og dessuten be om hjelp fra andre slektsforskere for å komme videre. Etter hvert har jeg funnet hovedtrekkene i familieforholdene til lille Rasmus. Hans foreldre ble skilt i 1801, og hele familien med fire barn ble splittet. Det avtegnet seg etter hvert et ganske komplisert nettverk, med trelastbaroner, skogeiere, godseiere, bønder og borgere, så komplisert at det har tatt tid å finne ut hvordan jeg skal presentere det på en enkel måte. Men - det kommer!

Ei skikkelig julenøtt

Til innledning vil jeg bare si, at hvis du skal finne ut av slektsforskingens irrganger, er det en stor fordel å være medlem av DIS-Norge. Du kan riktignok benytte deg av noen av tjenestene der uten å være medlem, men den beskjedne kontingenten har virkelig gitt meg mye.

Hvor kom Rasmus Wold fra?

Jeg hadde i lange tider forsøkt å finne ut av hvor oppkomlingen Rasmus Wold i Son kom fra. Han kom som handelsbetjent til ladestedet under oppgangstidene omtrent på den tiden vi gikk i union med svenskene. Handelsbetjenen svingte seg opp og giftet seg etter noen år med dattera til byens store kjøpmann Gregers Stoltenberg. Rasmus skulle ha kommet fra en gård i Aker, men jeg fant ikke den rette koplingen, og rotet meg i stedet skikkelig bort. Først da jeg etterlyste data om ham på brukerforumet i DIS, fikk jeg de opplysningene som gjorde at jeg kunne slette Rasmus Bernsen fra lista over forfedre.

Jeg hadde allerede én Rasmus Wold i slektstreet, bondesønn fra Hadeland og født 1735, og regnet med at det kunne være en slektsforbindelse mellom de to rasmusene, men nei! Jeg lette og lette og kom lenger og lenger bort fra Son.
Løsningen kom da soningen Jan E. Johansen ga meg en ledetråd. Rasmus hadde nemlig en søster som også ble godt gift i Son. Karen Christine som døde 1862, var gift med Peter Thorne, en annen av byens rike kjøpmenn. Stoltenberg, Thorne og Wold hørte til den lille, men rike byens sosietet. Et søskenpar hadde gjerne felles foreldre, og da var det lettere å pusle videre.

Søsteren ble nøkkelen til å løse gåten

Det neste tipset var at Rasmus i folketellinga 1801 bodde hos sin morbror Tron Nerdrum som hadde overtatt Stalsberg gård på Strømmen. Da var han 6 år og ”til opfostring”.  Det var ikke uvanlig hvis begge foreldrene var døde, men her sto jeg overfor en av tidens sjeldnere samlivsbrudd. (Det skulle imidlertid dukke opp flere). På DIS brukerforum fikk jeg tips om at Karen Kristine var døpt i Fet (1797), mens broren var døpt i Vestre Aker (1795). Dermed kunne jeg få bekreftet familiekonstellasjonen.  Jeg ville gjerne sjekke fødsel og dåp og fikk oppgitt en link til kirkeboka. Det var lite tvil om identiteten til Rasmus.

Jeg fant moren hans, Else Olsdatter Nerdrum boende på Froen hovedgård i 1801. Hun bodde hos fetteren Peder Schøyen, var 34 år gammel og i sitt første ekteskap, men hun bodde på gården ”af Charité” og hjalp til med husholdet. Mannen hennes, Ole Rasmussen, bodde på derimot på en gård i Skedsmo. Sønnen Rasmus var som sagt ”til opfostring” på en annen kant av Skedsmo, men datteren måtte ha gjemt seg bort under folketellinga.  Hun var verken sammen med mora eller faren, og ikke på samme gård som broren.

Jeg har lett forgjeves i FT 1801 etter henne, og mye tyder på at hun også kunne være til oppfostring hos slektninger. Jeg fant ei som kunne stemme både med fornavn og alder, men mente først at hun kunne neppe være riktig person, fordi kona på gården het Ane Marie Olsdatter, og da kan hun ikke være søster til Ole Rasmussen! Jeg har henne likevel med som en mulighet, for det kan jo hende at manntallsskriveren har misforstått slektskapet og at det skulle stått ”konens søsterdatter”. Da ville kabalen ha gått opp.

Slik så familien ut på gården Edsvold i Nes prestegjeld i 1801:,

	Nytt hushald	Førenamn	Etternamn	Hushaldstill.	Alder	Sivilstand	Yrke	Kjønn
93673	*	Peder	Torkilds:	Mand	69	Begge i 1ste egteskab	Gaardbruger	M
93674		Ane Marie	Olsd:	Hans kone	53	Begge i 1ste egteskab		K
93675		Ole	Peders	Deres børn	26	Ugivt	Udsat reserve	M
93676		Peder	Peders	Deres børn	16			M
93677		Karen Kirstine	Olsd	Konens broder datter	4			K

Det er ikke avgjørende for meg å fastslå hvor Karen Kristine befant seg i 1801, men ett sted måtte hun ha vært siden hun seinere dukket opp i Son, og noe bedre alternativ har jeg ikke funnet.

At mellomnavnet ble skrevet Kirstine ser jeg ikke som noen feilkilde. Kirstine, Kierstine og Kristine gikk om hverandre og ble like ofte skrevet på gammelmåten med Chr.

Ja visst, halvparten av mine aner er kvinner

En god venninne lurte på om jeg ikke interesserte meg for mine kvinnelige aner; jeg hadde stadig et eller annet å fortelle om forfedre med titler og yrker og sosialstatus, enten det var husmann, bonde, prost eller kjøpmann, men konene deres fortalte jeg aldri om. Bygdebøker og slektshistorier hadde mye å fortelle om mennene, mens konene sto for den reproduserende funksjonen i familien, med mikroskopisk innsats fra mennene.

Det er i grunnen et tankekors at slektsgransking har blitt en hobby for mange i velføddssamfunnet. Vi skal ikke mer enn to-tre generasjoner bakover før vi forstår at leveforholdene var så mye, mye strengere enn i dag. Vår tilværelses uutholdelige letthet ligger langt utenfor hva folk kunne drømme om den gangen. Noen få punkter skiller seg ut når jeg prøver å summere opp inntrykk. Først dette litt selvfølgelige, men likevel fascinerende – at når en kvinne mister flere barn i sykdom og pest, så er det i alle fall én som overlever, det nødvendige ledd som har resultert i at jeg har kommet til verden som et ledd i en lang kjede. En kan bli darwinist av mindre.

Mine hovedkilder har vært et par bygdebøker og Digitalarkivets kirkebøker og gode tips og lenker fra drevne slektsgranskere. Jeg har vært opptatt av hva jeg kan lese mellom linjene i de av og til klønete formulerte setningene i kirkebøkene, hvor det stadig skinner gjennom hvor umenneskelig kvinner mange ganger ble behandlet. Det er ikke mange tiår siden enkelte klarte å hisse seg opp over kirkens syn på kvinnelige prester og biskoper. For noen få generasjoner siden var kvinner urene etter en fødsel og måtte introduceres, ledes inn i kirken av presten, for å bli tatt inn i menigheten igjen. Hadde de fått barn utenfor ekteskap, ble det forkynt i kirken. Da kunne de bli ilagt en saftig bok og nektet Alterens sakrament en tid. De kirkelige sanksjonene kunne man naturligvis kjøpe seg fri fra, men da måtte de jo ha noe å betale med.

Jeg hadde heller ikke forstått fullt ut hvor gjennomført ekteskap var arrangerte her i landet i tidligere tider, ikke etter pakistansk modell, men likevel veldig tydelig. Embetsmenns døtre ble gift med embetsmenn, eller til nød en studiosus hvis han var av god familie. Det var ikke uvanlig at prestesønner ble kjøpmenn. Bondegutter fant seg kone fra en av nabogårdene, og husmannssønnen giftet seg med husmannsdøtre. Den eneste jeg har funnet som har virkelig har skutt gullfuglen, er min tipp-tippoldefar Rasmus Wold. Han var sønn av en spikersmed, men søkte lykken som butikkmedhjelper hos Gregers Stoltenberg som var storkjøpmann i Son. Han giftet seg med kjøpmannsdattera Anna Christine Emilie von Plade Stoltenberg og ble stor kar i byen, blant annet konsul og ordfører. Historien hans skiller seg ut så mye at jeg ikke føler meg 100.00 % sikker på at jeg har funnet fram til riktig person, men så var det jo kvinnene jeg skulle ta for meg denne gangen. Anne med det lange navnet skal jeg komme tilbake til i en annen artikkel.

At kvinnene var fullstendig avhengige av sine ektemenn er vel ikke helt riktig, men på enkelte juridiske områder var det nok sant. Ei enke kunne disponere over en eiendom etter sin mann, men i det øyeblikket hun giftet seg igjen, overtok den nye mennen nøklene til pengeskapet og fjærpennen til å skrive kontrakter med. Noen enker drev jernverk, andre drev handelshus, men bondeenkene giftet seg ganske raskt – antakelig fordi de ikke maktet den dobbelte oppgaven å ha omsorgen for barna og administrere en gård. Her kan vi se mange interessante giftermål. Enker på store gårder hadde ikke problem med å skaffe seg unge friske fyrer – godt å ha i høyonna om sommeren og til å varme opp i senga om vinteren. Det ser ut som om det var sosialt akseptert at det kunne være relativt stor aldersforskjell mellom ektefellene. Min farmors far Andreas Olsen var først gift med ei enke som var atten år eldre enn ham. Da hun døde, giftet han seg med henne som seinere ble min morfars mor. Hun var derimot 18 år yngre enn ham.

Ja, jeg aner mange tragedier bak de knappe opplysningene jeg finner i de kildene jeg har hatt til rådighet. Jeg har allerede blogget om Maren Oline Woxen. Hun fikk først tre barn i første ekteskap. Så døde garvermesteren hun var gift med, og seinere to av barna. Hun giftet seg etter fire år med en ny garver. Hun var en av de få enkene som ikke giftet seg relativt raskt, og hun hadde vel drevet garveriet som enke. Også i det neste ekteskapet døde flere av barna, selv om de sannsynligvis var hennes stedbarn. Hun ble bare 41 år gammel.

De som var raskest til å gifte seg var likevel enkemennene. Selv når konene deres døde i barsel, varte det ikke mange månedene før de var gift igjen. En av mine forfedre giftet seg i februar etter å ha vært enkemann siden slutten av november.

Jeg må slå meg til ro med at hvis det ikke hadde vært en del umoral (uansett definisjon) så ville jeg ikke eksistert. En av de ”morsomste” er hva jeg omsider fant ut om min farmors farmor Karen Olea Ingebretsdatter Skildbred. Hun kom som ungjente på besøk hos sin noe eldre søster som var gardkjerring på Hotvedt i Andebu. Hun havnet antakelig i høyet med bondesvogeren, og resultatet ble altså min oldefar Andreas Olsen. Det var slett ikke enkelt å finne ut hvor det blei av ham og moren etter at han kom til verden. Det tok veldig lang tid og mye leting i kirkebøker og bygdebok før jeg skjønte at Andreas ble oppfostret hos sin far og morens søster! Moren hans ble derimot gardkjerring på en av de andre store gårdene i bygda.