Litt mer om biskop Ludvig H. Munthe

Det er tydelig at Ludvig Munthe var ganske aktiv og var spesielt opptatt av at man kan få tilgang til Guds tanker ved å se på skaperverket. Særlig ved å studere vanskapte barn, kunne man tolke misdannelsene som et tegn fra gud, en advarsel om man måtte svare for sine synder på dommens dag. (Norsk idéhistorie, bind 2). Han utga blant annet en katekismeforklaring og var med på å fremme synet på at lutheranerne skulle betrakte botferdigheten som den fremste religiøse dyd og det beste kjennetegnet på luthersk religiøsitet.

Biskop Ludvig Munthe - ikke akkurat noen hurragutt

Ludvig Hanssøn Munthe var min ffmmmfmmmfmf. (Svenske geneaologer får på denne måte enkelt beskrevet slektskapsforholdet, f = far og m= mor).

Jeg må innrømme at jeg ikke føler meg helt åndelig i slekt med Ludvig Hanssøn Munthe, men så må jeg tolv generasjoner tilbake i tiden før jeg kommer til ham. Han var født i Danmark 12. august 1593 som sønn av sogneprest Hans Ludvigsen Munthe og Catharina de Fine. Begge foreldrene døde under pesten i 1601, og Ludvig ble tatt hånd om av sin farbror i Lund, som hørte til Danmark på den tiden. Ludvig ble prest som sin far, og først sogneprest i Borreby i Skåne og siden, fra 1634 hoffpredikant for Christian IV. ”Munthe representerte en type luthersk ortodoksi og botsfromhet som kongen politisk og personlig favoriserte”, står det i Norsk Biografisk Leksikon.

I 1637 kom han til Bergen som biskop. Han innførte to daglige bønnetimer i domkirken for elevene ved latinskolen. Han var nok en skikkelig gledesdreper, fikk slutt på fastelavnsopptog og innførte i stedet fem pasjonsprekener i fastetiden. Han mente det var viktig at Bergens befolkning heller fikk høre om Jesu lidelser.

Han ble gift med Ingeborg Sørensdatter Friis Svane. De fikk tre sønner og åtte døtre. Ingen av sønnene fikk noen etterslekt, men døtrene førte Munthe-navnet videre til flere grener her i landet.

Muntheslekten kommer opprinnelig fra Gent i Flanderen. Her kan en følge slekten helt tilbake til Ascricus de Munte som var født før 1072. Han giftet seg i 1102.

Det er forsket en god del på slektene Munthe og Svane. Jeg synes tross alt at når vi kommer mer enn ti slektsledd bakover, så er feilkildene ganske store, særlig når slektsforskere skal finne ut hvor adelige og kongelige aner de har.

Det finnes mye mer å lese på www.aner.svaner.com

Praktisk ordning at det følger kone med jobben.

En av mine forfedre, Ludvig Hanssøn Munthe, kom fra Danmark til Bergen som biskop i 1636. En av hans sønner ble sokneprest i Luster i Sogn. Denne sønnen Søren var 32 år gammel da han fikk kallet i Luster. Han ble som skikken var, gift med enka etter forgjengeren. Hun var jevngammel med ham, så det var sikkert en grei ordning. Presteenka, Maren Pedersdatter Finde, hadde imidlertid også vært gift med forgjengerens forgjenger, så hun hadde god trening med å omgås geistligheten.

Nå er det ikke sikkert unge Søren prest var så vanskelig å forføre. Kanskje tenkte han økonomisk, og gjenbruk av presteenker var slett ikke uvanlig, Etter reformasjonen fikk prestene lov til å gifte seg, og da ble det innført en ordning som ga presteenkene rett til et "nådens år", som var inntektene av prestekallet ett år, og deretter var det ikke uvanlig at hun også fikk en mindre del av embetets inntekter. Da tenkte vel Søren som mange andre unge prester at det var like godt å gifte seg med enka!.

Så titter jeg litt på slekta til Sørens mor, og da dukker en ny Maren opp, mosteren Maren Sørensdatter Friis. Tante Maren ble, som det sømmer seg for en prestedatter, gift med en teolog, og han fikk etter hvert prestekallet i Selje i Nordfjord. Han døde etter noen år og hun giftet seg i tur og orden med TRE av hans etterfølgere!

Hun var altså gift med fire prester i Selje i Nordfjord. - Isak Jørgensen død 1647, Peder Beyer død 1657, Jacob Stoud død 1659, og Niels Hansen Bugge død 1668.

I en annen sammenheng finner jeg at Selja en tid var bispesete for Vestlandet før det ble lagt til Bergen. Det var et kloster på den lille øya Selja hvor St. Sunnivas skrin befant seg inntil det ble flyttet til Bergen. I 1668 fortelles det om en protestantisk presteenke som den unge etterfølger i embetet på Selja verken ville ekte eller forsørge. Som hevn brente hun klosterets arkiv. Jeg vet ikke om det var Maren Sørensdatter Friis, men hennes siste ektemann døde dette året. Kanskje var det tryggest å gifte seg med presteenkene!

Bestemmelsene om Nådens år ble ikke opphevet før i 1869.