Jeg er tredje generasjons innvandrer

Utvandringen fra Dalsland og i særdeleshet fra Torrskog

Lokalhistorikere i Torrskog har gitt ut en glimrende bygdebok – Torrskog, en Dalslandsocken i ord och bild. Gjennom denne boka har jeg fått et slags forhold til denne bygda hvor jeg har funnet et halvt hundre aner. I tillegg til disse har jeg registrert mange av deres slektninger.

Min farmors mor Lisa Maria Flod utvandret fra Torrskog til Idd 20.10.1871. Datoen fant jeg i Torrskogboka. Folk måtte melde seg for øvrigheta når de innvandret, men jeg har ikke funnet henne i innvandrererlista i kirkeboka for Idd. Jeg har også lett i kirkeboka for Stokke, hvor hun angivelig bodde før hun giftet seg, men hittil har jeg ikke funnet spor etter henne før hun gifter seg.

Maria Lisa ikke den eneste som vandret over til Norge. På slutten av 1860-tallet var det flere nødsår på rad i Sverige. Nød og elendighet var den underliggende grunnen til den første strømmen av emigranter til Amerika, men i grenseområdene var det mange som dro til Norge. Hit kunne man tross alt gå på sine bein med skreppa på ryggen. Noen ble her i landet, som Maria Lisa, men mange dro videre til Amerika fra Norge.

Fra lille Torrskog dro 64 personer i perioden 1868-70. I perioden 1881-94 dro 291 personer. Fra 1868 til 1915 dro hele 724 til Amerika. Nesten like mange utvandret til Norge, 322 menn og 309 kvinner. De fleste var ugifte. Mens strømmen til Amerika gikk i bølger, var emigrasjonen til Norge mye jevnere.

Befolkningen i ´landskapet´ Dalsland hadde en kraftig vekst fra 1805 til 1865, fra ca 41.000 til over 84.000. Grunnen til at befolkningen ble fordoblet på 60 år er kan være generelt bedre livsforhold som resulterte i lavere dødelighet og høyere fødselsrater. Men så begynte flukten fra landsbygda, og i Sverige var Dalsland det området som hadde størst utvandring i forhold til folkemengden i 1880.

Maria Lisa Flod kom fra en familie med mange barn. Hun hadde åtte søsken. Dessuten fikk hun en søster det året hun tok seg over til Norge, men søsteren døde som spedbarn. Stua på soldattorpet i Gummenäs var ikke store palasset, 4,5 x 7 meter. Da lå nok madrassene tett på hemsen, og det lå sikkert mer enn én i hver seng i kammerset. Da ungdommen begynte å dra fra bygda, var det ikke noe merkverdig at den atten år gamle Maria Lisa tok landeveien fatt for å søke lykken i Norge i likhet med flere av sine søsken og sambygdinger. Hun kom seg på et eller annet tidspunkt over til Stokke iVestfold, men jeg finner ingen opplysninger om henne før jeg finner henne i kirkeboka for Tønsberg, da som mor til sitt første barn med ektemannen Andreas Olsen fra Hotvedt. Etterpå fant jeg også vielsen i kirkeboka for Tønsberg.

Innvandrerdatteren som opplevde samtidsdramaet før hun ble gift med teaterregissøren

Amerikanere er ofte opptatt av å finne røttene sine i Europa. Nå har jeg funnet at 1/16 av mine røtter kan spores til Dalsland. Maria Lisa fikk fem barn med sin Andreas. Et av dem var altså Karoline Anette som dro fra foreldrehjemmet i Horten for å bli hushjelp i Kristiania. Der gikk det ikke bedre enn at hun fikk to barn med studenten Egil Grønstad, men de bodde ikke sammen, og de ble heller ikke gift. Det første barnet, Gudrun, vokste opp hos Maria Lisa, som ved innvandringen ble fornorsket til Elise Marie. Det andre barnet, Fritz Egil, vokste opp hos pleieforeldre, og han tok senere som barn deres navn Houg som etternavn. Fritz er altså min far, men han ville aldri snakke om sin barndom. Jeg kan godt tenke meg at han ikke visste noe om sin svenske slekt bakover.

Karoline ble senere gift med Nationaltheatrets regissør Kaspar Bjerkeli, men det ekteskapet ble barnløst. Det er ganske eiendommelig å ha hatt en farmor som så vidt jeg vet ikke hadde kontakt med sin sønn og å ha hatt en far som heller ikke fortalte om sin mor. Det eneste jeg har hørt om henne er fra Uno Wahl, en fjern slektning av hennes ektefelle. Uno forteller i en e-post at hans mor av og til fikk lov å besøke Karoline, som kalte seg Karo. Da bodde hun i en fin leilighet i Kristiania sammen med sin mann, . ”Det var ikke hvem som helst som var invitert dit, men bestefar, min mor og bestefars søster var "godkjente" og fikk komme på besøk. Moren min husker spesielt at det alltid var så pent dekket til, med mange krystallglass, fine tallerkener og fint bestikk. I gangen hang det massevis av fotografier og tegninger av forskjellige skuespillere, og Maurstad var også der en gang de kom på besøk,” skrev han.

Maria Lisas datter Karoline var altså den som gjorde en nesten bokstavelig talt dramatisk sosial karriere inn i borgerskapet.

Folketellinga 1910 er frigitt. Jeg fant Gudrun!

1. desember 2010 ble folketellinga for 1910 lagt ut på Digitalarkivet.no. Bare noen minutter over midnatt kunne jeg konstatere at det var født to som het Gudrun den 16. april 1904. Den ene hadde Grønstad som etternavn. Dermed var det som hadde vært en gåte for meg mer enn et år løst. Det som virkelig gjorde meg forbløffet, var at hun hadde barnefarens etternavn.

Gudrun bodde i 1910 hos sine besteforeldre på Baggerød i Borre hvor hun var pleiebarn, og med bb i parentes for å angi at hun var barnebarn. Moren hennes bodde i Kristiania. At Gudrun hadde fått Grønstad som etternavn viser at Gudrun altså er min fars "helsøster". Jeg har lett etter henne over et år i alle de kirkebøker som fantes i digitalarkivet, uten å finne fødselen, fordi jeg håpet på å finne ut finne ut hvem hennes far var. Jeg hadde tenkt på muligheten for at det kunne være Egil Grønstad, men hadde vel lite tro på det.

Farmor Karoline må altså hatt et langvarig forhold til Egil Grønstad, siden de fikk to barn sammen med to års mellomrom, men den sosiale avstanden må ha vært for stor til at det ble noe ekteskap. Det er neppe mulig å finne ut om Fritz og Gudrun kjente til hverandre.

Karoline Anette var blitt Karo
I FT 1910 fant jeg jeg ikke farmor Karoline Anette Olsen til å begynne med, men ved å søke på fødselsdatoen, dukket husmor Karo Bjerkeli opp. Da var hun altså gift før 1910 og brukte Karo som fornavn. Hun og mannen Kaspar Bjerkeli bodde i Theresesgate 51, idag en nydelig hjørnegård like ved Bislet.

Ingen pensjonisttilværelse for skipstømmermannen
En annen opplysning kom også fram. Karos far var født i 1835 og var altså 75 år gammel, men han sto fortsatt oppført som skipstømmermann på Marinens verft. På den tiden var det nok ikke noe snakk om å gå av med pensjon ved 67 år. Forøvrig bodde, foruten kona hans Elise og barnebarnet Gudrun, tre av hans voksne barn hjemme på Baggerød, Olav, Hans Ditlev og Anna Elise.

Stadig nye navnevariasjoner
Enda en pussighet i denne folketellingen. Jeg kunne ikke finne mor, Inger Kleven. Det viste seg at hun hun hadde fblitt registrert med etternavnet Antonsen etter bestefar Anton Kleven. Også Tormod, den eneste broren hennes på det tidspunktet, het Antonsen til etternavn. Da bodde familien i Lunner, på Rundalen.

Ja visst, halvparten av mine aner er kvinner

En god venninne lurte på om jeg ikke interesserte meg for mine kvinnelige aner; jeg hadde stadig et eller annet å fortelle om forfedre med titler og yrker og sosialstatus, enten det var husmann, bonde, prost eller kjøpmann, men konene deres fortalte jeg aldri om. Bygdebøker og slektshistorier hadde mye å fortelle om mennene, mens konene sto for den reproduserende funksjonen i familien, med mikroskopisk innsats fra mennene.

Det er i grunnen et tankekors at slektsgransking har blitt en hobby for mange i velføddssamfunnet. Vi skal ikke mer enn to-tre generasjoner bakover før vi forstår at leveforholdene var så mye, mye strengere enn i dag. Vår tilværelses uutholdelige letthet ligger langt utenfor hva folk kunne drømme om den gangen. Noen få punkter skiller seg ut når jeg prøver å summere opp inntrykk. Først dette litt selvfølgelige, men likevel fascinerende – at når en kvinne mister flere barn i sykdom og pest, så er det i alle fall én som overlever, det nødvendige ledd som har resultert i at jeg har kommet til verden som et ledd i en lang kjede. En kan bli darwinist av mindre.

Mine hovedkilder har vært et par bygdebøker og Digitalarkivets kirkebøker og gode tips og lenker fra drevne slektsgranskere. Jeg har vært opptatt av hva jeg kan lese mellom linjene i de av og til klønete formulerte setningene i kirkebøkene, hvor det stadig skinner gjennom hvor umenneskelig kvinner mange ganger ble behandlet. Det er ikke mange tiår siden enkelte klarte å hisse seg opp over kirkens syn på kvinnelige prester og biskoper. For noen få generasjoner siden var kvinner urene etter en fødsel og måtte introduceres, ledes inn i kirken av presten, for å bli tatt inn i menigheten igjen. Hadde de fått barn utenfor ekteskap, ble det forkynt i kirken. Da kunne de bli ilagt en saftig bok og nektet Alterens sakrament en tid. De kirkelige sanksjonene kunne man naturligvis kjøpe seg fri fra, men da måtte de jo ha noe å betale med.

Jeg hadde heller ikke forstått fullt ut hvor gjennomført ekteskap var arrangerte her i landet i tidligere tider, ikke etter pakistansk modell, men likevel veldig tydelig. Embetsmenns døtre ble gift med embetsmenn, eller til nød en studiosus hvis han var av god familie. Det var ikke uvanlig at prestesønner ble kjøpmenn. Bondegutter fant seg kone fra en av nabogårdene, og husmannssønnen giftet seg med husmannsdøtre. Den eneste jeg har funnet som har virkelig har skutt gullfuglen, er min tipp-tippoldefar Rasmus Wold. Han var sønn av en spikersmed, men søkte lykken som butikkmedhjelper hos Gregers Stoltenberg som var storkjøpmann i Son. Han giftet seg med kjøpmannsdattera Anna Christine Emilie von Plade Stoltenberg og ble stor kar i byen, blant annet konsul og ordfører. Historien hans skiller seg ut så mye at jeg ikke føler meg 100.00 % sikker på at jeg har funnet fram til riktig person, men så var det jo kvinnene jeg skulle ta for meg denne gangen. Anne med det lange navnet skal jeg komme tilbake til i en annen artikkel.

At kvinnene var fullstendig avhengige av sine ektemenn er vel ikke helt riktig, men på enkelte juridiske områder var det nok sant. Ei enke kunne disponere over en eiendom etter sin mann, men i det øyeblikket hun giftet seg igjen, overtok den nye mennen nøklene til pengeskapet og fjærpennen til å skrive kontrakter med. Noen enker drev jernverk, andre drev handelshus, men bondeenkene giftet seg ganske raskt – antakelig fordi de ikke maktet den dobbelte oppgaven å ha omsorgen for barna og administrere en gård. Her kan vi se mange interessante giftermål. Enker på store gårder hadde ikke problem med å skaffe seg unge friske fyrer – godt å ha i høyonna om sommeren og til å varme opp i senga om vinteren. Det ser ut som om det var sosialt akseptert at det kunne være relativt stor aldersforskjell mellom ektefellene. Min farmors far Andreas Olsen var først gift med ei enke som var atten år eldre enn ham. Da hun døde, giftet han seg med henne som seinere ble min morfars mor. Hun var derimot 18 år yngre enn ham.

Ja, jeg aner mange tragedier bak de knappe opplysningene jeg finner i de kildene jeg har hatt til rådighet. Jeg har allerede blogget om Maren Oline Woxen. Hun fikk først tre barn i første ekteskap. Så døde garvermesteren hun var gift med, og seinere to av barna. Hun giftet seg etter fire år med en ny garver. Hun var en av de få enkene som ikke giftet seg relativt raskt, og hun hadde vel drevet garveriet som enke. Også i det neste ekteskapet døde flere av barna, selv om de sannsynligvis var hennes stedbarn. Hun ble bare 41 år gammel.

De som var raskest til å gifte seg var likevel enkemennene. Selv når konene deres døde i barsel, varte det ikke mange månedene før de var gift igjen. En av mine forfedre giftet seg i februar etter å ha vært enkemann siden slutten av november.

Jeg må slå meg til ro med at hvis det ikke hadde vært en del umoral (uansett definisjon) så ville jeg ikke eksistert. En av de ”morsomste” er hva jeg omsider fant ut om min farmors farmor Karen Olea Ingebretsdatter Skildbred. Hun kom som ungjente på besøk hos sin noe eldre søster som var gardkjerring på Hotvedt i Andebu. Hun havnet antakelig i høyet med bondesvogeren, og resultatet ble altså min oldefar Andreas Olsen. Det var slett ikke enkelt å finne ut hvor det blei av ham og moren etter at han kom til verden. Det tok veldig lang tid og mye leting i kirkebøker og bygdebok før jeg skjønte at Andreas ble oppfostret hos sin far og morens søster! Moren hans ble derimot gardkjerring på en av de andre store gårdene i bygda.

Änglar - finns dom?

Jan Sigbjørn Larsen har laget en veldig systematisk oversikt over anene til min farfars morfar Andreas Olsen fra Hotvedt. Den har jeg nettopp fått på skrivebordet, og der er det mye nytt. I utgangspunktet hadde jeg med god hjelp fra lokale slektsforskere fått en viss oversikt over anene i Andebu, men nå ser jeg at det er grener lenger sørover i Vestfold, særlig i Stokke og Sandar. I alle fall en av grenene går tilbake til 1440.

Jeg ser etter hvert hvor viktig det er å ha oversikt over kildene. Det tror jeg sparer en for mye arbeid når det stadig kommer nye skudd på slektstreet.

Det morsomme og hyggelige er at Jan Sigbjørn er barndomsvenn av en av mine fettere på morssida!

Jeg gleder meg til å legge ut nyhetene på nettet når jeg bare får gått gjennom materialet.

Karoline Olsen og søsknene hennes

Det fantes bare én Karoline A. Olsen født 1891, i digitalarkivet FT 1900 i hele Norge. Hun var det tredje barnet i en søskenflokk på fem i en familie på Søndre Baggerød i Borre, like i utkanten av Horten. Faren var Andreas Olsen, skipstømmermann født 1835 fra Høyjord. (Høyjord er den nordligste delen av Andebu i Vestfold.) Mora til Karoline var Elise M. Andriasen f. 1853 i Sverige. Karoline og Andreas hadde fire barn som var født i Tønsberg og et siste som var født i Borre. De måtte følgelig ha flyttet til Baggerød mellom 1886 og 1891.

I folketellinga 1900 sto Karoline oppført som Karoline A. I kirkeboka for Tønsberg finner jeg henne igjen som Caroline Anette da hun ble døpt. Jeg begynte nå å forstå at fornavn og etternavn ble skrevet etter innfallsmetoden. Morens navn ble nå skrevet Marie Elise Andreassen, altså en ikke ubetydelig vri i forhold til folketellinga. Ved dåpen tituleres Andreas Olsen for Snedker. De bodde da i egen Gaard i Kroggaden. Faddere var Moderen, Andrine Olsen, Landhandler Anders Olsen, Snedker Lars Olsen og Sejlmager Kristoffersen.

Ved en senere barnedåp i familien er familiens adresse Øvre Langgade 144. I dag er det ikke så mange nummer i gata, så den er enten omnummerert, gata er delt eller opplysningene i kirkeboka er feil. (Kanskje hadde jeg bare misforstått skrifttegnene).

Karolines søsken
Det var motstridende opplysninger også om Andreas Olsen. I kirkebøkene finner vi litt forskjellige data på ham da barna hans ble døpt. Et sted sto det han var født 28.1.1846. Det gjorde arbeidet med å finne ut av saken noe forvirrende, men til slutt falt brikkene på plass.

Han hadde altså fem barn i 1900. Alle hadde etternavnet Olsen.

Det eldste barnet var sønnen Olaf, født i 1879. I FT 1900 sto det som merknad at han var døvstum og at han var fotografarbeider.

Det neste barnet var Karoline Anette født i 1881.

Da Hans Ditlef (f. 1983) ble døpt, står det at faren Andreas var født i 1835.

Da Valborg Marie f. 9.9.1886 ble døpt 10.10. samme år, står det klart og tydelig at faren var født 23.3.1835 og mora 10.7.1853.

Da Anna Elisa (f. 2.8.1891) ble døpt 13.9.1891 står det at både Andreas og kona Elise Marie var 36 år gamle.

I dåpsprotokollene for de andre barna finner vi som faddere Lars Olsen som en gjenganger. Josefina Olsen, Alma Marie Andersen på nabobruket på Baggerød, bonde Torvaldsen Tveiten, Pige …. Andreasdtr., Ellen Iversen Røre, Rebekka Jakobsen, Constanse Hansen, Matros Edvard Andreassen, Pige Andrea Eilertsen, Anton Olsen , Kone Marie Mar….?, Alma Marie Andersen Baggerød, Maler Nils Iversen.

Nils Iversen Røre jobbet på Carljohansvern og var gift med Elen som var fra Høyjord.

Hvem surret med datoene?
Enten var vår glade oldefar en luring når det gjaldt å ljuge på alderen, eller så surret prestene og klokkerne med datoene. Det er i alle fall ganske sikkert at navn ble skrevet etter innfallsmetoden av prester og klokkere på den tiden, men datoer var de ikke så slurvete med. Likevel har det altså vært feilskrift både når det gjelder Karoline og faren hennes.

Men noe er sikkert, at Karoline Anette Olsen/Bjerkeli er født 8.10.1881, og at det stemmer med opplysningene i kirkeboka i Tønsberg. Senere har jeg konstatert at det også stemmer med opplysningene i gravregisteret. Da får det ikke hjelpe at kirkeboka for Kampen, i forbindelse med at min far ble døpt, oppgir at hun var født i 1884.