Inger og Fritz Houg - mine foreldre

Å diskutere slekt var ikke noe tema hjemme i familien Houg. Derfor har jeg visst veldig lite om mine foreldres slekt bakover. Min mors foreldre i Hakadal, Gunhild og Anton Kleven, hadde jeg et hyggelig forhold til, og jeg besøkte dem ganske ofte. Mor hadde seks søsken som holdt sporadisk kontakt med hverandre.

Jeg var også innom bestefar og bestemor Houg når vi var i Hakadal. Ved en tilfeldighet fikk jeg vite at de hadde vært min fars pleieforeldre, og at hans biologiske far het Egil Grønstad. Moren hans hadde jeg aldri hørt om. Dette var som nevnt ikke noe det ble snakket om i familien, og jeg var heller ikke den som spurte. Da far begynte å bli skikkelig gammel, spurte jeg om hvem som var hans mor, og jeg måtte nesten dra ut av min fåmælte far at hun het Karla Bjerkeli. Det forteller jeg mer om i bloggen Mysteriet Karoline.

Inger og Fritz i Hakadal
Fritz og Inger bodde begge i Hakadal som unge, men forsvant ut av bygda for å arbeide. Inger hadde husposter, og jeg husker hun fortalte om at hun hadde arbeidet hos en legefamilie i Svelvik og seinere hos en danske, meierist Brendsøe på Vormsund. Den siste besøkte vi noen ganger da jeg var barn.

Fritz og Inger giftet seg på sogneprestens kontor i Nittedal. Det tror jeg Inger syntes var svært forsmedelig - å ikke ha skikkelig kirkebryllup. Hun var et par måneder på vei med meg, men det skulle ikke være noe formelt hinder for kirkebryllup.

Mor var bitter hele livet for at hun ikke hadde fått noen skolegang utover de obligatoriske sju årene. Hun var eldste datteren i Klevenfamilien og hadde passet unger så lenge hun kunne huske til hun flyttet hjemmefra. Hun hadde seks søsken, så det var sikkert alltid noen å skifte bleier på, og den gangen var det ikke snakk om papirbleier, og det fantes heller ikke noen vaskemaskin å slenge møkkableiene i.

Far hadde gått på Borgerskolen i Kristiania og deretter på Oslo Handelsgymnasium. Han var altså pleiesønn hos Bernt Monrad og Marthine Houg i Hakadal. B. M. Houg var kjøpmann og kasserer i den lokale banken som jeg gjetter hadde lokale i bakrommet på butikken. Så ble det oppdaget at kassabeholdningen ikke stemte med regnskapet. Dermed gikk B. M. Houg til sengs og ble der, og der lå han i årevis. Jeg så ham aldri ute av sengen. Jeg vet ikke når dette skjedde, men Fritz ble antakelig i Hakadal til han flyttet til Matrand i Eidskog.

Tiden på Matrand og i Bærum
Fritz arbeidet så vidt jeg vet en tid på kontoret hos Løvenskiold i Hakadal, men flyttet til Eidskog hvor han hadde fått jobb som kontorist på Lundeby gård, som den gang var et svært gods med svære skogeiendommer som tilhørte skipsreder J. B. Stang.

Fritz og Inger flyttet sammen på Lundeby hvor de hadde et lite hus i utkanten av gårdsbebyggelsen, og jeg kom til verden i august 1932. Jeg har noen minner fra tiden der oppe, bare idyll og hygge.

Vi flyttet derfra 1936 eller 1937 til Bærum, hvor Fritz startet opp brensel-, bygningsartikkel- og trelastforretning på Bekkestua i et av uthusene til Nic. O. Ruud som hadde stedets største kolonialforretning. Fritz hadde først en liten Ford lastebil som han kjørte varer med, men fikk seinere en ny, som jeg syntes var veldig stor. Han hadde også en personbil, en fransk Donnet, som jeg husker brant opp utenfor huset.

Krigsårene
På Bekkestua fikk jeg en bror i 1938, og året etter kom Eyvor, og så kom krigen. Krigen gjorde at det ble bråstopp på all bygging. Far klarte ikke å drive forretningen, men han hadde jo ny lastebil og startet transportforretning i stedet.

Høsten 1939 flyttet vi til en nybygd firemannsbolig på Vøyenenga. Far kjørte melk fra bøndene i Bærum til meieriet i Oslo. Det ble bokstavelig talt et kjør. Bensinrasjoneringen under krigen gjorde at han måtte sette en Imbert gassgenerator på bilen og fyrte opp bilen med knott. Det gjorde at butikken gikk videre, men arbeidet var jo så mye tyngre. Han hadde av og til en sjåfør som avløste ham, og på den tiden fantes ikke frostvæske å ha i kjølesystemet. Kjølevannet måtte tømmes hver kveld hvis det var fare for nattefrost, og fylles på igjen om morgenen. Bilen sto jo ikke i noen oppvarmet garasje. Da denne hjelpemannen en kveld hadde "glemt" å tømme radiatoren, og det ble kaldere enn beregnet om natta, ble motorblokka sprengt, og noen ny var det ikke mulig å få. Dermed var det slutt på transportforretningen.

Far fikk jobb i Horten hos en entreprenør som hadde sin base i Lillestrøm. Det meste han drev med var sikkert anlegg for tyskerne, i likhet med de fleste andre virksomheter som var i gang under krigen. Etter et par år flyttet vi til Strømmen, til en leilighet i Strømmens fineste gård, som entreprenøren eide. Fritz arbeidet fortsatt som materialforvalter hos den samme entreprenøren.