Ja visst, halvparten av mine aner er kvinner

En god venninne lurte på om jeg ikke interesserte meg for mine kvinnelige aner; jeg hadde stadig et eller annet å fortelle om forfedre med titler og yrker og sosialstatus, enten det var husmann, bonde, prost eller kjøpmann, men konene deres fortalte jeg aldri om. Bygdebøker og slektshistorier hadde mye å fortelle om mennene, mens konene sto for den reproduserende funksjonen i familien, med mikroskopisk innsats fra mennene.

Det er i grunnen et tankekors at slektsgransking har blitt en hobby for mange i velføddssamfunnet. Vi skal ikke mer enn to-tre generasjoner bakover før vi forstår at leveforholdene var så mye, mye strengere enn i dag. Vår tilværelses uutholdelige letthet ligger langt utenfor hva folk kunne drømme om den gangen. Noen få punkter skiller seg ut når jeg prøver å summere opp inntrykk. Først dette litt selvfølgelige, men likevel fascinerende – at når en kvinne mister flere barn i sykdom og pest, så er det i alle fall én som overlever, det nødvendige ledd som har resultert i at jeg har kommet til verden som et ledd i en lang kjede. En kan bli darwinist av mindre.

Mine hovedkilder har vært et par bygdebøker og Digitalarkivets kirkebøker og gode tips og lenker fra drevne slektsgranskere. Jeg har vært opptatt av hva jeg kan lese mellom linjene i de av og til klønete formulerte setningene i kirkebøkene, hvor det stadig skinner gjennom hvor umenneskelig kvinner mange ganger ble behandlet. Det er ikke mange tiår siden enkelte klarte å hisse seg opp over kirkens syn på kvinnelige prester og biskoper. For noen få generasjoner siden var kvinner urene etter en fødsel og måtte introduceres, ledes inn i kirken av presten, for å bli tatt inn i menigheten igjen. Hadde de fått barn utenfor ekteskap, ble det forkynt i kirken. Da kunne de bli ilagt en saftig bok og nektet Alterens sakrament en tid. De kirkelige sanksjonene kunne man naturligvis kjøpe seg fri fra, men da måtte de jo ha noe å betale med.

Jeg hadde heller ikke forstått fullt ut hvor gjennomført ekteskap var arrangerte her i landet i tidligere tider, ikke etter pakistansk modell, men likevel veldig tydelig. Embetsmenns døtre ble gift med embetsmenn, eller til nød en studiosus hvis han var av god familie. Det var ikke uvanlig at prestesønner ble kjøpmenn. Bondegutter fant seg kone fra en av nabogårdene, og husmannssønnen giftet seg med husmannsdøtre. Den eneste jeg har funnet som har virkelig har skutt gullfuglen, er min tipp-tippoldefar Rasmus Wold. Han var sønn av en spikersmed, men søkte lykken som butikkmedhjelper hos Gregers Stoltenberg som var storkjøpmann i Son. Han giftet seg med kjøpmannsdattera Anna Christine Emilie von Plade Stoltenberg og ble stor kar i byen, blant annet konsul og ordfører. Historien hans skiller seg ut så mye at jeg ikke føler meg 100.00 % sikker på at jeg har funnet fram til riktig person, men så var det jo kvinnene jeg skulle ta for meg denne gangen. Anne med det lange navnet skal jeg komme tilbake til i en annen artikkel.

At kvinnene var fullstendig avhengige av sine ektemenn er vel ikke helt riktig, men på enkelte juridiske områder var det nok sant. Ei enke kunne disponere over en eiendom etter sin mann, men i det øyeblikket hun giftet seg igjen, overtok den nye mennen nøklene til pengeskapet og fjærpennen til å skrive kontrakter med. Noen enker drev jernverk, andre drev handelshus, men bondeenkene giftet seg ganske raskt – antakelig fordi de ikke maktet den dobbelte oppgaven å ha omsorgen for barna og administrere en gård. Her kan vi se mange interessante giftermål. Enker på store gårder hadde ikke problem med å skaffe seg unge friske fyrer – godt å ha i høyonna om sommeren og til å varme opp i senga om vinteren. Det ser ut som om det var sosialt akseptert at det kunne være relativt stor aldersforskjell mellom ektefellene. Min farmors far Andreas Olsen var først gift med ei enke som var atten år eldre enn ham. Da hun døde, giftet han seg med henne som seinere ble min morfars mor. Hun var derimot 18 år yngre enn ham.

Ja, jeg aner mange tragedier bak de knappe opplysningene jeg finner i de kildene jeg har hatt til rådighet. Jeg har allerede blogget om Maren Oline Woxen. Hun fikk først tre barn i første ekteskap. Så døde garvermesteren hun var gift med, og seinere to av barna. Hun giftet seg etter fire år med en ny garver. Hun var en av de få enkene som ikke giftet seg relativt raskt, og hun hadde vel drevet garveriet som enke. Også i det neste ekteskapet døde flere av barna, selv om de sannsynligvis var hennes stedbarn. Hun ble bare 41 år gammel.

De som var raskest til å gifte seg var likevel enkemennene. Selv når konene deres døde i barsel, varte det ikke mange månedene før de var gift igjen. En av mine forfedre giftet seg i februar etter å ha vært enkemann siden slutten av november.

Jeg må slå meg til ro med at hvis det ikke hadde vært en del umoral (uansett definisjon) så ville jeg ikke eksistert. En av de ”morsomste” er hva jeg omsider fant ut om min farmors farmor Karen Olea Ingebretsdatter Skildbred. Hun kom som ungjente på besøk hos sin noe eldre søster som var gardkjerring på Hotvedt i Andebu. Hun havnet antakelig i høyet med bondesvogeren, og resultatet ble altså min oldefar Andreas Olsen. Det var slett ikke enkelt å finne ut hvor det blei av ham og moren etter at han kom til verden. Det tok veldig lang tid og mye leting i kirkebøker og bygdebok før jeg skjønte at Andreas ble oppfostret hos sin far og morens søster! Moren hans ble derimot gardkjerring på en av de andre store gårdene i bygda.

Maren Oline Woxen – eller slektshistoriens største tragedie

Maren Oline Woxen var født i 1797 på den største gården i Aker. Foreldrene var Johannes Jokumsen Woxen og Gunhild Rasmusdatter Wold. Maren hadde seks søsken og var nest yngst.

Hun giftet seg da hun var 23 år gammel med den innvandrede svenske garveren Carl Gustav Danelius som var 40 år gammel. Han hadde kommet til landet den tiden forholdet til Sverige var ganske spent, men han hadde tydeligvis arbeidet som garver hos Hans Woksens enke før han giftet seg. Det er uvisst om garveriet lå ved Voksen gård eller nede i Vaterland. Seinere, da barna ble døpt – og begravet, finner vi at han bor med familien i Vaterland som garvermester. Det er sannsynlig at garveriet lå ved Akerselva.

I ekteskapet med Danelius fikk Maren Oline tre barn, Severine Andrine som var født i 1821, Johan Fredrik som kom til verden i 1822 og Carl Gustav som ble født tre år deretter. Av disse tre barna var det bare Johan Fredrik som levde så lenge at han selv fikk barn, slik at han i dag kan bokføres som min tippoldefar. Det første store slaget for Maren Oline kom da familieforsørgeren Carl Danelius døde 1. februar 1824. (Oslo Domkirke min. bok. s. 135).

Maren levde som enke i nesten fire år, og hun giftet seg igjen tredje juledag 1827, også denne gangen med en garvermester (Oslo Domkirke min. bok. s. 994). Det var Ole Nielsen Forseth. De hadde fått kongelig bevilling bare en uke før. Forlovere var Læderfabrikant Niels Ytterborg – opphavet til Garver Ytterborgs vei (?) og garvermester Lars Woxen, Marens bror. Ytterborg var gift med Maren Olines søster Ingeborg Marie. 

Maren og Ole fikk sitt første felles barn i 1828, Lovise Emilie. Året etter kom Georgine Randine, men hun levde ikke mange dagene. Derfor fikk deres neste barn som kom i 1832 det samme navnet. Barn nummer fire var Julie Olava i 1833, så kom Carl Nicolai 1836 og til slutt Martinius Oliver i juni 1838.

Det var ikke uvanlig at barn døde kort tid etter fødselen, og det første barnet hun mistet var altså Georgine Randine i 1830. I 1836 døde også Carl Nicolaus kort tid etter fødselen av `brystsvaghet`. På omtrent samme tid døde to av hennes barn fra første ekteskap. Helt på tampen av 1836 døde Carl Gustav 11 år gammel av `kjertelsyge´ (Oslo Domkirke min. bok. s. 185), og i mai 1837 døde Severine Andrine i sitt sekstende år (Oslo Domkirke min. bok. s. 227). Fem barn i løpet av ett år! Hennes siste barn Martinius Oliver ble oppkalt etter moren som døde atten dager etter att han ble født, 18. juli 1838. (Oslo Domkirke min. bok. s. 319).

En mann som også opplevde mange dødsfall i familien

Maren Olines første mann døde selv så tidlig at han ikke fikk oppleve alle tragediene. Til gjengjeld var det ikke sjelden ektemann nummer to måtte hente fram den mørke begravelsesdressen. Da han var enslig enkemann, i 1840, døde Julie Olava bare to år gammel. Dette var hans nest yngste barn. Etter det hadde han bare tre gjenlevende barn av opprinnelig seks: Louise, Georgine Randine og Martinius Oliver.

Snaue tre år etter at Maren Oline døde, giftet Ole Forseth seg i 1841 med Jomfru Lovise Augusta Hjøring. De var da henholdsvis 42 og 43 år gamle, så vi kan vel si at bruden var en relativt gammel jomfru. Forlovere var Ytterborg (som i forrige bryllup) og O. Eriksen. Ole og Lovisa fikk så vidt jeg kan se bare ett barn sammen, en datter Julie Marie Forseth den 11.2.1842, og jeg finner henne i FT 1865, da er hun gift med sakfører Martin Engelhardt Hoff.

Vi er ikke ferdig med sorg og elendighet i Ole Forseths liv ennå. I 1848 døde Martinius Oliver, det siste barnet han hadde sammen med Maren Oline.

I FT 1865 var garvermester Ole Nielsen Forseth 67 år gammel og bodde i Store Vognmannsgade. Det oppgis at han var fra Land. Da bodde han sammen med kona Lovise som var 68 år gammel. Av barn i husholdningen var bare datteren Dina, 33 år. Hun syntes vel det var litt tungvindt å hete Georgina Randina. Ellers hadde han tjenestepike og gårdsdreng. Ole var vel etter hvert ganske garvet, og han døde 81 år gammel.

Jeg skal legge ut en artikkel om Ole Nielsen Forseths far. Han var litt av en personlighet. (men først må jeg skrive den)