Ja visst, halvparten av mine aner er kvinner

En god venninne lurte på om jeg ikke interesserte meg for mine kvinnelige aner; jeg hadde stadig et eller annet å fortelle om forfedre med titler og yrker og sosialstatus, enten det var husmann, bonde, prost eller kjøpmann, men konene deres fortalte jeg aldri om. Bygdebøker og slektshistorier hadde mye å fortelle om mennene, mens konene sto for den reproduserende funksjonen i familien, med mikroskopisk innsats fra mennene.

Det er i grunnen et tankekors at slektsgransking har blitt en hobby for mange i velføddssamfunnet. Vi skal ikke mer enn to-tre generasjoner bakover før vi forstår at leveforholdene var så mye, mye strengere enn i dag. Vår tilværelses uutholdelige letthet ligger langt utenfor hva folk kunne drømme om den gangen. Noen få punkter skiller seg ut når jeg prøver å summere opp inntrykk. Først dette litt selvfølgelige, men likevel fascinerende – at når en kvinne mister flere barn i sykdom og pest, så er det i alle fall én som overlever, det nødvendige ledd som har resultert i at jeg har kommet til verden som et ledd i en lang kjede. En kan bli darwinist av mindre.

Mine hovedkilder har vært et par bygdebøker og Digitalarkivets kirkebøker og gode tips og lenker fra drevne slektsgranskere. Jeg har vært opptatt av hva jeg kan lese mellom linjene i de av og til klønete formulerte setningene i kirkebøkene, hvor det stadig skinner gjennom hvor umenneskelig kvinner mange ganger ble behandlet. Det er ikke mange tiår siden enkelte klarte å hisse seg opp over kirkens syn på kvinnelige prester og biskoper. For noen få generasjoner siden var kvinner urene etter en fødsel og måtte introduceres, ledes inn i kirken av presten, for å bli tatt inn i menigheten igjen. Hadde de fått barn utenfor ekteskap, ble det forkynt i kirken. Da kunne de bli ilagt en saftig bok og nektet Alterens sakrament en tid. De kirkelige sanksjonene kunne man naturligvis kjøpe seg fri fra, men da måtte de jo ha noe å betale med.

Jeg hadde heller ikke forstått fullt ut hvor gjennomført ekteskap var arrangerte her i landet i tidligere tider, ikke etter pakistansk modell, men likevel veldig tydelig. Embetsmenns døtre ble gift med embetsmenn, eller til nød en studiosus hvis han var av god familie. Det var ikke uvanlig at prestesønner ble kjøpmenn. Bondegutter fant seg kone fra en av nabogårdene, og husmannssønnen giftet seg med husmannsdøtre. Den eneste jeg har funnet som har virkelig har skutt gullfuglen, er min tipp-tippoldefar Rasmus Wold. Han var sønn av en spikersmed, men søkte lykken som butikkmedhjelper hos Gregers Stoltenberg som var storkjøpmann i Son. Han giftet seg med kjøpmannsdattera Anna Christine Emilie von Plade Stoltenberg og ble stor kar i byen, blant annet konsul og ordfører. Historien hans skiller seg ut så mye at jeg ikke føler meg 100.00 % sikker på at jeg har funnet fram til riktig person, men så var det jo kvinnene jeg skulle ta for meg denne gangen. Anne med det lange navnet skal jeg komme tilbake til i en annen artikkel.

At kvinnene var fullstendig avhengige av sine ektemenn er vel ikke helt riktig, men på enkelte juridiske områder var det nok sant. Ei enke kunne disponere over en eiendom etter sin mann, men i det øyeblikket hun giftet seg igjen, overtok den nye mennen nøklene til pengeskapet og fjærpennen til å skrive kontrakter med. Noen enker drev jernverk, andre drev handelshus, men bondeenkene giftet seg ganske raskt – antakelig fordi de ikke maktet den dobbelte oppgaven å ha omsorgen for barna og administrere en gård. Her kan vi se mange interessante giftermål. Enker på store gårder hadde ikke problem med å skaffe seg unge friske fyrer – godt å ha i høyonna om sommeren og til å varme opp i senga om vinteren. Det ser ut som om det var sosialt akseptert at det kunne være relativt stor aldersforskjell mellom ektefellene. Min farmors far Andreas Olsen var først gift med ei enke som var atten år eldre enn ham. Da hun døde, giftet han seg med henne som seinere ble min morfars mor. Hun var derimot 18 år yngre enn ham.

Ja, jeg aner mange tragedier bak de knappe opplysningene jeg finner i de kildene jeg har hatt til rådighet. Jeg har allerede blogget om Maren Oline Woxen. Hun fikk først tre barn i første ekteskap. Så døde garvermesteren hun var gift med, og seinere to av barna. Hun giftet seg etter fire år med en ny garver. Hun var en av de få enkene som ikke giftet seg relativt raskt, og hun hadde vel drevet garveriet som enke. Også i det neste ekteskapet døde flere av barna, selv om de sannsynligvis var hennes stedbarn. Hun ble bare 41 år gammel.

De som var raskest til å gifte seg var likevel enkemennene. Selv når konene deres døde i barsel, varte det ikke mange månedene før de var gift igjen. En av mine forfedre giftet seg i februar etter å ha vært enkemann siden slutten av november.

Jeg må slå meg til ro med at hvis det ikke hadde vært en del umoral (uansett definisjon) så ville jeg ikke eksistert. En av de ”morsomste” er hva jeg omsider fant ut om min farmors farmor Karen Olea Ingebretsdatter Skildbred. Hun kom som ungjente på besøk hos sin noe eldre søster som var gardkjerring på Hotvedt i Andebu. Hun havnet antakelig i høyet med bondesvogeren, og resultatet ble altså min oldefar Andreas Olsen. Det var slett ikke enkelt å finne ut hvor det blei av ham og moren etter at han kom til verden. Det tok veldig lang tid og mye leting i kirkebøker og bygdebok før jeg skjønte at Andreas ble oppfostret hos sin far og morens søster! Moren hans ble derimot gardkjerring på en av de andre store gårdene i bygda.

Slekt i Vestfold

I våre dager finner vi våre partnere nærmest uten hensyn til geografisk avstand. Vi skal ikke gå lenger tilbake enn til midten av 1800-tallet før det vanligste var å slå seg sammen med noen fra bygda en bodde i. og til nød en fra nabobygda. Embetsstanden var unntaket. De hadde en betydelig større "rekkevidde".

Jeg visste ikke at jeg hadde aner i Vestfold, men her kommer det jeg hittil har sporet opp etter at jeg fant bestemor Karoline i kirkeboka for Tønsberg. Det var ikke lett å finne ut av foreldrene hennes heller!

Mannen som ikke ville bestemme seg for når han var født
(redigert 30.3.2009 og 6.1.2010)
Jeg fant altså ut at Andreas Olsen fra Andebu var gift med Elise Marie (Maria Lisa), men hva vet jeg om mannen før han slo seg ned i Tønsberg og seinere på Baggerød?

Det må slås fast at han tross alle varierende opplysninger er født 23.3.1835 og døpt 20.4. samme år i Andebu. I kirkeboka for Andebu kan en lese at faren hans var Ole Andresen Hotvedt. Moren var Pigen Karen Olie Ingebretsdatter Skildbred. Ole var gift – men ikke med barnemoren! Det er litt vanskelig å tyde kirkeboka, men det kan se ut som om Karen er søster til Oles kone!

Ikke bare rømmegraut i slåttonna
Etter å ha konsultert bygdeboka for Andebu og digitalarkivet, kan jeg være ganske sikker på at Karen Olie og svogeren ikke bare hadde kost seg med rømmegraut under høyonna på Hotvedt. Hun bodde hos foreldrene på Skjelbred, men hadde vel vært på besøk hos søsteren som var gardkjerring på Hotvedt, og som var fjorten år eldre.

Det står jo ingen ting i bygdebøker og kirkebøker om hvor unger vokser opp, og jeg visste ingen ting om Andreas annet enn at han måtte være konfirmert. Det som er sikkert er at Andreas Olsen ble konfirmert i Ramnæs 14 ½ år gammel. Da må han ha flyttet til Ramnes før 1850. Jeg trodde først at Karen Ingebretsdatter Skildbred hadde flyttet med gutten ganske tidlig etter fødselen, og det tok lang tid før jeg fant ut at det ikke hadde skjedd. Det var derimot faren som hadde kjøpt seg ny gård på den andre sida av soknegrensa, i Ramnes, og gutten hadde altså vokst opp hos ham. Karen Olie Ingebretsdatter hadde på sin side giftet seg med Nils Jacobsen som var bonde på en av de andre gårdene i bygda, og sammen fikk de sju barn.

Det tok litt tid å finne Karens far, Ingebret Evensen Skildbred. Han figurerer i kirkeboka som fadder da Andreas ble født, men blant annet var det opplysningene fra Lillian Årholt som gjorde at jeg kom mange ledd bakover.

Et mysterium som er løst, og ett skritt videre
Det var noe som til å begynne med så ut som et mysterium. Jeg slo opp i kirkeboka for Tønsberg for å se hva slags opplysninger jeg kunne finne ved dåpen til barna hans. Jeg ville jo gjerne finne det riktige fødselsåret til Andreas. Som foreldre til Karolines bror Olaf, f. 1879 sto nemlig Andreas Olsen og Dorthea Christiansdatter oppført i klokkerboka, men Elise Andreassen i ministerialboka! Der hadde det nok dryppet for mye på klokkeren, tenkte jeg. Da Olaf ble døpt i 1879, står det: Moderen Marie Elise Flood i merknadsrubrikken i klokkerboka for Tønsberg. I ministerialboka står Elise Andreassen som mor.

Dette fikk en halv forklaring på da jeg kom over vigselsdatoen 7.8.1879. I kirkeboka for Tønsberg finner jeg opplysninger om vielsen med Maria Lisa Flood. Der kommer det fram at Andreas var enkemann, og at det foreligger attest fra skifteretten 4/8.79 fra Waltermann (? - vanskelig å lese). I sitt første ekteskap var han gift med Dorthea Kristiansdatter som døde 1. april 1876 i Tønsberg. Hun var datter av Christoffer Pedersen. Det var 18 års aldersforskjell da også, men den andre veien. Det var altså 36 års aldersforskjell på de to konene.
Her ser vi også en variant av patronymet Kristiansdatter, datter av Kristoffer!

Jeg har ikke gjort noe for å finne ut mer om Dorthea Kristiansen.

Fortsatt ser jeg det som en merkverdighet at Dortheas navn i det hele tatt nevnes i kirkeboka da Olaf Olsen ble døpt.