O - Dalsland du sköna

Jeg har ikke vært flink nok til å fange opp kommentarer til bloggene mine. Det kommer ikke mange av dem, men en gang i sommer fikk jeg tilbud om slektsdata fra Sven-Göran Sjöberg. Da jeg endelig fant kommentaren med tilbudet og fikk somlet meg til å svare hjertelig takk, så rauset det inn alle slektningenme hans i Torrskogområdet i Dalsland. Han kunne konstatere at vi var "7:de kusiner" (på svensk er kusin kjønnsløst).

Her løp ikke karene mange mil for å finne seg kjerring

I løpet av helgen har jeg fått på plass i mitt slektsprogram 90 nye personer; forfedre og -mødre og atskillig flere som ikke er direkte forfedre, men som likevel hører med i storslekta. Som en rask konklusjon kom jeg fram til at de nye dataene bare forsterket mitt inntrykk av at Dalslandsslekta likner litt på Krødsheradsslekta ved at gjennom flere hundre år, så har ikke karene løpt mange mil for å finne seg kone (Jeg tror fortsatt at det er karfolka som måtte ta initiativet den gangen). Fra 1500-tallet og tre hundre år framover skjedde gifte stort sett innenfor soknet, og til nød, eller til avveksling for sentidige slektsforskere, med en i nabosoknet. Sett i et spenn på 300 år er det ikke stor geografisk spredning eller spredning i sosial status blant de jeg har registrert blant anene til min tippoldefar Andreas Larsson Flod. De aller fleste - praktisk talt alle - kom fra Torrskog og de nærmeste soknene i Dalsland. På landsbygda i Sverige hadde de nok litt annerledes organisering av jordbruket enn i Norge, hvor hver by var et lite samfunn i storsamfunnet, men likevel var likheten i stedbundetheten blant folk i Dalsland og Krødsherad slående. Nesten like slående er at begge disse områdene hadde stor utvandring i siste halvdel av 1800-tallet.

Hva forteller de nye opplysningene jeg fikk?

Her er Gausskurven klar og tydelig. Det finnes et par individer som lever i ekstrem fattigdom, og det dukker opp en sokneprest og noen nämndemän som motvekt. Ellers er de fleste hemmansägare, noe som vel kan oversettes med sjøleiende bønder. De fleste hadde et brukbart utkomme, om det ikke var uår eller krig, men Dalsland var slik jeg forstår det et landskap (i svensk mening) som ikke egnet seg for stordrift. De store brukene med en adelig eier og et utall leilendinger fantes ikke i Dalsland.

Dagens Dalsland er kanskje et stykke utkantsverige. Det har alltid vært et område hvor nærheten til Norge  har vært viktig for handel og sosial kontakt. Derfor er det heller ikke så merkelig at emigrasjonen fra Dalsland like gjerne gikk til Norge (over Halden) som til USA.

Dermed er det bare å gjøre seg klar til en tur til det vakre landskapet Dalsland rett over grensa til Østfold for å finne noen av de gamle boplassene til mine aner, enten det var soldattorp eller hemman. - - - og kanskje treffer jeg en 7:de eller 8:de kusin!

Jeg er tredje generasjons innvandrer

Utvandringen fra Dalsland og i særdeleshet fra Torrskog

Lokalhistorikere i Torrskog har gitt ut en glimrende bygdebok – Torrskog, en Dalslandsocken i ord och bild. Gjennom denne boka har jeg fått et slags forhold til denne bygda hvor jeg har funnet et halvt hundre aner. I tillegg til disse har jeg registrert mange av deres slektninger.

Min farmors mor Lisa Maria Flod utvandret fra Torrskog til Idd 20.10.1871. Datoen fant jeg i Torrskogboka. Folk måtte melde seg for øvrigheta når de innvandret, men jeg har ikke funnet henne i innvandrererlista i kirkeboka for Idd. Jeg har også lett i kirkeboka for Stokke, hvor hun angivelig bodde før hun giftet seg, men hittil har jeg ikke funnet spor etter henne før hun gifter seg.

Maria Lisa ikke den eneste som vandret over til Norge. På slutten av 1860-tallet var det flere nødsår på rad i Sverige. Nød og elendighet var den underliggende grunnen til den første strømmen av emigranter til Amerika, men i grenseområdene var det mange som dro til Norge. Hit kunne man tross alt gå på sine bein med skreppa på ryggen. Noen ble her i landet, som Maria Lisa, men mange dro videre til Amerika fra Norge.

Fra lille Torrskog dro 64 personer i perioden 1868-70. I perioden 1881-94 dro 291 personer. Fra 1868 til 1915 dro hele 724 til Amerika. Nesten like mange utvandret til Norge, 322 menn og 309 kvinner. De fleste var ugifte. Mens strømmen til Amerika gikk i bølger, var emigrasjonen til Norge mye jevnere.

Befolkningen i ´landskapet´ Dalsland hadde en kraftig vekst fra 1805 til 1865, fra ca 41.000 til over 84.000. Grunnen til at befolkningen ble fordoblet på 60 år er kan være generelt bedre livsforhold som resulterte i lavere dødelighet og høyere fødselsrater. Men så begynte flukten fra landsbygda, og i Sverige var Dalsland det området som hadde størst utvandring i forhold til folkemengden i 1880.

Maria Lisa Flod kom fra en familie med mange barn. Hun hadde åtte søsken. Dessuten fikk hun en søster det året hun tok seg over til Norge, men søsteren døde som spedbarn. Stua på soldattorpet i Gummenäs var ikke store palasset, 4,5 x 7 meter. Da lå nok madrassene tett på hemsen, og det lå sikkert mer enn én i hver seng i kammerset. Da ungdommen begynte å dra fra bygda, var det ikke noe merkverdig at den atten år gamle Maria Lisa tok landeveien fatt for å søke lykken i Norge i likhet med flere av sine søsken og sambygdinger. Hun kom seg på et eller annet tidspunkt over til Stokke iVestfold, men jeg finner ingen opplysninger om henne før jeg finner henne i kirkeboka for Tønsberg, da som mor til sitt første barn med ektemannen Andreas Olsen fra Hotvedt. Etterpå fant jeg også vielsen i kirkeboka for Tønsberg.

Innvandrerdatteren som opplevde samtidsdramaet før hun ble gift med teaterregissøren

Amerikanere er ofte opptatt av å finne røttene sine i Europa. Nå har jeg funnet at 1/16 av mine røtter kan spores til Dalsland. Maria Lisa fikk fem barn med sin Andreas. Et av dem var altså Karoline Anette som dro fra foreldrehjemmet i Horten for å bli hushjelp i Kristiania. Der gikk det ikke bedre enn at hun fikk to barn med studenten Egil Grønstad, men de bodde ikke sammen, og de ble heller ikke gift. Det første barnet, Gudrun, vokste opp hos Maria Lisa, som ved innvandringen ble fornorsket til Elise Marie. Det andre barnet, Fritz Egil, vokste opp hos pleieforeldre, og han tok senere som barn deres navn Houg som etternavn. Fritz er altså min far, men han ville aldri snakke om sin barndom. Jeg kan godt tenke meg at han ikke visste noe om sin svenske slekt bakover.

Karoline ble senere gift med Nationaltheatrets regissør Kaspar Bjerkeli, men det ekteskapet ble barnløst. Det er ganske eiendommelig å ha hatt en farmor som så vidt jeg vet ikke hadde kontakt med sin sønn og å ha hatt en far som heller ikke fortalte om sin mor. Det eneste jeg har hørt om henne er fra Uno Wahl, en fjern slektning av hennes ektefelle. Uno forteller i en e-post at hans mor av og til fikk lov å besøke Karoline, som kalte seg Karo. Da bodde hun i en fin leilighet i Kristiania sammen med sin mann, . ”Det var ikke hvem som helst som var invitert dit, men bestefar, min mor og bestefars søster var "godkjente" og fikk komme på besøk. Moren min husker spesielt at det alltid var så pent dekket til, med mange krystallglass, fine tallerkener og fint bestikk. I gangen hang det massevis av fotografier og tegninger av forskjellige skuespillere, og Maurstad var også der en gang de kom på besøk,” skrev han.

Maria Lisas datter Karoline var altså den som gjorde en nesten bokstavelig talt dramatisk sosial karriere inn i borgerskapet.

Soldaten Andreas Flod, soldattorpet Sätet og bruket Gatan

Gårdene i Dalsland hvor slektningene bodde (1)

Den første dalboen jeg fikk vite om var tippoldefar Andreas Larson Flod. Han var soldat, og hadde følgelig et soldattorp, Sätet i Gummenäs rote. ”Andreas Larsson Flod var född 1820 och han var soldat för Gummenäs rote från 28 jan 1842 till 17 juni 1872. Han var 5 fot och 10 tum lång. Han fick pension och hade tjänat väl”, sto det i Torrskogboken. Han var soldat i 30 år, men heldigvis for ham og etterslekten hadde Sverige endelig gitt seg med sine evinnelige kriger, slik at livet hans ikke ble avsluttet på slagmarken. Etternavnet Flod var et typisk soldatnavn. Noen fikk nok sine soldatnavn i felten etter hvordan de så ut eller tedde seg som soldat, men jeg har inntrykk av at de i fredstid ofte ”arvet” navn etter den soldaten som hadde hatt torpet tidligere. Det må ha vært noe spesielt med soldatnavnene, for også døtrene brukte dette som etternavn. Den siste soldaten som bodde på Sätet var Simon Johannesson Flod, men han er ikke i slekt med Andreas Larson Flod.

Soldattorpet Sätet hadde ligget ca 30 meter sydvest for krysset mellom stora landsvägenoch vägen mot Sund. Huset hadde målt 7 x 4,5 meter, ble revet i 1905 og satt opp igjen i Smälla hvor det brukt til butikk.

Etter at Andreas Flod sluttet som soldat, overtok sønnen Mauritz torpet og jobben som soldat. Andreas forpaktet i stedet eiendommen Gatan i 1872 hvor han ryddet jord og bygde seg hus. Han hadde da en anselig barneflokk, ni barn med kona Kajsa Stina Nilsdotter. Han hadde forresten rukket å bli enkemann før han giftet seg med Kajsa Stina, og også den første kona het Stina Nilsdotter. Med den første kona hadde han ett barn.

Dalsland var allerede da Andreas dyrket opp Gatan et fraflyttingsområde. Etter hvert som de vokste til, flyttet de fleste ungene til Norge eller USA. Bare Natalie Charlotta bodde hos foreldrene under folketellingen i 1890. Sønnen Mauritz var som nevnt soldat, og ble vel boende i Gummenäs.

Charlotta ble gift med Emanuel Henriksson, og de tok over Gatan etter Andreas. Tredje generasjon på Gatan var Johan Henriksson og kona Torborg. I 1988 ble eiendommen solgt til Tommie Olofsson. Da var åkrene tilplantet med skog.

Slekta i Dalsland

Jeg må først gi en honnør til Sven-Göran Sjöberg for hans hjemmesider (www.hem.passagen.se/svengo). Hans nøyaktige opplysninger med kildehenvisninger har hjulpet meg slik at jeg har kunnet lage en brukbar oversikt over en stor del av anene fra Dalsland helt tilbake til reformasjonstiden. Min oldemor Maria Lisa Flood kom som innvandrer til Norge i 1871, fra en plass som het Gummenäs i Torrskog. Omkring ett hundre av hennes aner har jeg nå på plass. Nesten alle er født og oppvokst i denne dalslandsbygden. Det var Maria Lisa og hennes jevnaldrende som startet utvandringen derfra.

Torrskog ligger omkring fem mil rett øst for Halden, et par mil rett syd for Årjäng. Jeg ser ikke bort fra at Maria Lisa bokstavelig talt vandret på sine ben mesteparten av veien til Halden og tok seg videre med båt over til Vestfold. Her i landet ble hun fornorsket til Elise Marie!

Det må ha vært en betydelig innvandring til Norge fra Dalsland i siste halvdel av 1870-årene. Pussig nok er det mange fra Dalsland som har kommet til Vestfold, ut fra det jeg har lest i kirkebøkene derfra. I dag er det mange som drar fra Oslo til Dalsland på harrytur, for å handle i Årjäng eller Bengtsfors. Det er tydelig at også eiendomsmeklerne i Dalsland i høy grad er orientert mot norske kunder. Svenskene har nok ikke drevet den samme bondevennlige

distriktspolitikken som nordmennene. Dalsland har lenge vært et fraflyttingsområde og invaderes i dag av nordmenn som kjøper opp torp og hytter. På en liten rundtur er det utrolig mange norske biler å se, parkert ved små idylliske stugor.

Mine aner i Dalsland var, så vidt jeg skjønner, stort sett velbergede bønder, selv om sisteleddet på mannsida, Andreas Larsson Flood var soldat og hadde sitt soldattorp. Svært mange av anene var hemmansägare, altså selveiende bønder som eide både hus og jord. Noen få ledd tilbake er det påfallende mange i slekta som finner konene sine (eller er det omvendt?) i passende rideavstand eller gangavstand. De samme gårdsnavnene går igjen i generasjoner. Når jeg zoomer meg inn på kartet over Dalsland, dukker de opp alle navnene: Gummenäs, Ramsbyn, Kesnacken, Bråtnäs, Båtviken, Stommen, Flolanda og Kølen. Ettersom jeg lar kartet vise flere detaljer, dukker soldattorpet Sätet og plassen Gatan opp, plassen min tippoldefar bygde nede i strandkanten ved Lelången. I lia ned mot sjøen ei halvmil lenger sørvest ligger en gård med det litt underlige navnet Stategen. På den andre sida av den lange sjøen Lelången ligger Bön, som mange av anene kommer fra. Ikke langt unna Bön ligger Nästegård og Koperud, som jeg også har funnet i Sven-Görans anelister.

Jeg har inntrykk av at barneflokkene på gårdene i Dalsland var større enn i Norge, og at ikke så mange mødre døde i barselseng som i de bondegrenene jeg har her i landet i Krødsherad, Andebu og Aker. Dette er som nevnt bare et inntrykk jeg har fått, uten å ha gått grundig til verks.

På bildet: Trankils kyrka ved sjøen Lelången, i Årjäng kommun.

Sommerstatus II

10. juli skrev jeg at jeg hadde en torpare-gren i Torrskog, Dalsland. Plutslig er denne grenen, som jeg bare hadde begynnelsen på, blitt lang. Det er takket være innsats fra svigerdatter Susanne som fant seks ledd bakover, og henviste meg til en slektstavle som Sven Göran Sjöberg hadde laget. Der fant jeg en kopling, og dermed har jeg en smal gren bakover til femtenhundretallet. Det er ikke bare torpare heller, stort sett selveiende bønder. Det er mye parallell til Krödsherad-grenen og Andebu-grenen. I alle tre tilfellene beveger folk seg stort sett ikke ut av bygda for å finne seg kone eller mann.

Andreas Flod, 5 fot och 10 tum lång

Jeg fikk denne e-posten forleden dag. Den ansporer til en tur til Sverige med det første.

"Hej Egil

Det finns en bok om Torrskogs socken och den heter "TORRSKOG. En dalslandssocken i ord och bild" som vi i hembygdsföreningen har gett ut.
Dessvärre är den slutsåld, men du kan beställa den på fjärrlån på bibliotek i Norge. Det vet jag att andra norrmän har gjort. I den boken kan du läsa mycket om Torrskogs historia.

Andreas Larsson Flod var född 1820 och han var soldat för Gummenäs rote från 28 jan 1842 till 17 juni 1872. Han var 5 fot och 10 tum lång. Han fick pension och hade tjänat väl.
Familjen bodde på soldattorpet Sätet i Gummenäs. Efter pensioneringen arrenderade han gården Gatan i Gummenäs som han odlade upp och där han byggde ett hus.
Dessa uppgifter har jag hämtat ur boken.

Jag är osäker på om det finns några efterlevande i Torrskog. Det får man i forska om.

Med vänlig hälsning
Berit Fjellman