Ludvig Hanssøn Munthe var min ffmmmfmmmfmf. (Svenske geneaologer får på denne måte enkelt beskrevet slektskapsforholdet, f = far og m= mor).
Jeg må innrømme at jeg ikke føler meg helt åndelig i slekt med Ludvig Hanssøn Munthe, men så må jeg tolv generasjoner tilbake i tiden før jeg kommer til ham. Han var født i Danmark 12. august 1593 som sønn av sogneprest Hans Ludvigsen Munthe og Catharina de Fine. Begge foreldrene døde under pesten i 1601, og Ludvig ble tatt hånd om av sin farbror i Lund, som hørte til Danmark på den tiden. Ludvig ble prest som sin far, og først sogneprest i Borreby i Skåne og siden, fra 1634 hoffpredikant for Christian IV. ”Munthe representerte en type luthersk ortodoksi og botsfromhet som kongen politisk og personlig favoriserte”, står det i Norsk Biografisk Leksikon.
I 1637 kom han til Bergen som biskop. Han innførte to daglige bønnetimer i domkirken for elevene ved latinskolen. Han var nok en skikkelig gledesdreper, fikk slutt på fastelavnsopptog og innførte i stedet fem pasjonsprekener i fastetiden. Han mente det var viktig at Bergens befolkning heller fikk høre om Jesu lidelser.
Han ble gift med Ingeborg Sørensdatter Friis Svane. De fikk tre sønner og åtte døtre. Ingen av sønnene fikk noen etterslekt, men døtrene førte Munthe-navnet videre til flere grener her i landet.
Muntheslekten kommer opprinnelig fra Gent i Flanderen. Her kan en følge slekten helt tilbake til Ascricus de Munte som var født før 1072. Han giftet seg i 1102.
Det er forsket en god del på slektene Munthe og Svane. Jeg synes tross alt at når vi kommer mer enn ti slektsledd bakover, så er feilkildene ganske store, særlig når slektsforskere skal finne ut hvor adelige og kongelige aner de har.
Det finnes mye mer å lese på www.aner.svaner.com
onsdag 21. september 2011
lørdag 11. juni 2011
Praktisk ordning at det følger kone med jobben.
En av mine forfedre, Ludvig Hanssøn Munthe, kom fra Danmark til Bergen som biskop i 1636. En av hans sønner ble sokneprest i Luster i Sogn. Denne sønnen Søren var 32 år gammel da han fikk kallet i Luster. Han ble som skikken var, gift med enka etter forgjengeren. Hun var jevngammel med ham, så det var sikkert en grei ordning. Presteenka, Maren Pedersdatter Finde, hadde imidlertid også vært gift med forgjengerens forgjenger, så hun hadde god trening med å omgås geistligheten.
Nå er det ikke sikkert unge Søren prest var så vanskelig å forføre. Kanskje tenkte han økonomisk, og gjenbruk av presteenker var slett ikke uvanlig, Etter reformasjonen fikk prestene lov til å gifte seg, og da ble det innført en ordning som ga presteenkene rett til et "nådens år", som var inntektene av prestekallet ett år, og deretter var det ikke uvanlig at hun også fikk en mindre del av embetets inntekter. Da tenkte vel Søren som mange andre unge prester at det var like godt å gifte seg med enka!.
Så titter jeg litt på slekta til Sørens mor, og da dukker en ny Maren opp, mosteren Maren Sørensdatter Friis. Tante Maren ble, som det sømmer seg for en prestedatter, gift med en teolog, og han fikk etter hvert prestekallet i Selje i Nordfjord. Han døde etter noen år og hun giftet seg i tur og orden med TRE av hans etterfølgere!
Hun var altså gift med fire prester i Selje i Nordfjord. - Isak Jørgensen død 1647, Peder Beyer død 1657, Jacob Stoud død 1659, og Niels Hansen Bugge død 1668.
I en annen sammenheng finner jeg at Selja en tid var bispesete for Vestlandet før det ble lagt til Bergen. Det var et kloster på den lille øya Selja hvor St. Sunnivas skrin befant seg inntil det ble flyttet til Bergen. I 1668 fortelles det om en protestantisk presteenke som den unge etterfølger i embetet på Selja verken ville ekte eller forsørge. Som hevn brente hun klosterets arkiv. Jeg vet ikke om det var Maren Sørensdatter Friis, men hennes siste ektemann døde dette året. Kanskje var det tryggest å gifte seg med presteenkene!
Bestemmelsene om Nådens år ble ikke opphevet før i 1869.
Nå er det ikke sikkert unge Søren prest var så vanskelig å forføre. Kanskje tenkte han økonomisk, og gjenbruk av presteenker var slett ikke uvanlig, Etter reformasjonen fikk prestene lov til å gifte seg, og da ble det innført en ordning som ga presteenkene rett til et "nådens år", som var inntektene av prestekallet ett år, og deretter var det ikke uvanlig at hun også fikk en mindre del av embetets inntekter. Da tenkte vel Søren som mange andre unge prester at det var like godt å gifte seg med enka!.
Så titter jeg litt på slekta til Sørens mor, og da dukker en ny Maren opp, mosteren Maren Sørensdatter Friis. Tante Maren ble, som det sømmer seg for en prestedatter, gift med en teolog, og han fikk etter hvert prestekallet i Selje i Nordfjord. Han døde etter noen år og hun giftet seg i tur og orden med TRE av hans etterfølgere!
Hun var altså gift med fire prester i Selje i Nordfjord. - Isak Jørgensen død 1647, Peder Beyer død 1657, Jacob Stoud død 1659, og Niels Hansen Bugge død 1668.
I en annen sammenheng finner jeg at Selja en tid var bispesete for Vestlandet før det ble lagt til Bergen. Det var et kloster på den lille øya Selja hvor St. Sunnivas skrin befant seg inntil det ble flyttet til Bergen. I 1668 fortelles det om en protestantisk presteenke som den unge etterfølger i embetet på Selja verken ville ekte eller forsørge. Som hevn brente hun klosterets arkiv. Jeg vet ikke om det var Maren Sørensdatter Friis, men hennes siste ektemann døde dette året. Kanskje var det tryggest å gifte seg med presteenkene!
Bestemmelsene om Nådens år ble ikke opphevet før i 1869.
onsdag 9. mars 2011
Kommentarer – kommentarer!
Jeg har ikke vært klar over at kommentarene ikke kommer automatisk inn på bloggen, og at jeg må sensurere dem først. Nå oppdaget jeg plutselig noen jeg ikke hadde sett før da jeg klikket på ´kommentarer´på redigeringssiden. Jeg må spesielt få sende en noe forsinket hilsen til Jan Granath, en svenske som bor i Frankrike og som har gående en interessant og lærerik blogg som heter Släktforskning för noviser. Den er på välskriven svenska. Han har faktisk laget et kurs i slektsforskning. Ikke bare det, han blogger også om mat og vin. Neste gang jeg går på polet, skal jeg til hans ære kjøpe meg en god flaske fra Languedoc-Roussilon. (http://slaktforskning.blogspot.com/).
fredag 4. mars 2011
Jeg er tredje generasjons innvandrer
Utvandringen fra Dalsland og i særdeleshet fra Torrskog
Lokalhistorikere i Torrskog har gitt ut en glimrende bygdebok – Torrskog, en Dalslandsocken i ord och bild. Gjennom denne boka har jeg fått et slags forhold til denne bygda hvor jeg har funnet et halvt hundre aner. I tillegg til disse har jeg registrert mange av deres slektninger.
Min farmors mor Lisa Maria Flod utvandret fra Torrskog til Idd 20.10.1871. Datoen fant jeg i Torrskogboka. Folk måtte melde seg for øvrigheta når de innvandret, men jeg har ikke funnet henne i innvandrererlista i kirkeboka for Idd. Jeg har også lett i kirkeboka for Stokke, hvor hun angivelig bodde før hun giftet seg, men hittil har jeg ikke funnet spor etter henne før hun gifter seg.
Maria Lisa ikke den eneste som vandret over til Norge. På slutten av 1860-tallet var det flere nødsår på rad i Sverige. Nød og elendighet var den underliggende grunnen til den første strømmen av emigranter til Amerika, men i grenseområdene var det mange som dro til Norge. Hit kunne man tross alt gå på sine bein med skreppa på ryggen. Noen ble her i landet, som Maria Lisa, men mange dro videre til Amerika fra Norge.
Fra lille Torrskog dro 64 personer i perioden 1868-70. I perioden 1881-94 dro 291 personer. Fra 1868 til 1915 dro hele 724 til Amerika. Nesten like mange utvandret til Norge, 322 menn og 309 kvinner. De fleste var ugifte. Mens strømmen til Amerika gikk i bølger, var emigrasjonen til Norge mye jevnere.
Befolkningen i ´landskapet´ Dalsland hadde en kraftig vekst fra 1805 til 1865, fra ca 41.000 til over 84.000. Grunnen til at befolkningen ble fordoblet på 60 år er kan være generelt bedre livsforhold som resulterte i lavere dødelighet og høyere fødselsrater. Men så begynte flukten fra landsbygda, og i Sverige var Dalsland det området som hadde størst utvandring i forhold til folkemengden i 1880.
Maria Lisa Flod kom fra en familie med mange barn. Hun hadde åtte søsken. Dessuten fikk hun en søster det året hun tok seg over til Norge, men søsteren døde som spedbarn. Stua på soldattorpet i Gummenäs var ikke store palasset, 4,5 x 7 meter. Da lå nok madrassene tett på hemsen, og det lå sikkert mer enn én i hver seng i kammerset. Da ungdommen begynte å dra fra bygda, var det ikke noe merkverdig at den atten år gamle Maria Lisa tok landeveien fatt for å søke lykken i Norge i likhet med flere av sine søsken og sambygdinger. Hun kom seg på et eller annet tidspunkt over til Stokke iVestfold, men jeg finner ingen opplysninger om henne før jeg finner henne i kirkeboka for Tønsberg, da som mor til sitt første barn med ektemannen Andreas Olsen fra Hotvedt. Etterpå fant jeg også vielsen i kirkeboka for Tønsberg.
Innvandrerdatteren som opplevde samtidsdramaet før hun ble gift med teaterregissøren
Amerikanere er ofte opptatt av å finne røttene sine i Europa. Nå har jeg funnet at 1/16 av mine røtter kan spores til Dalsland. Maria Lisa fikk fem barn med sin Andreas. Et av dem var altså Karoline Anette som dro fra foreldrehjemmet i Horten for å bli hushjelp i Kristiania. Der gikk det ikke bedre enn at hun fikk to barn med studenten Egil Grønstad, men de bodde ikke sammen, og de ble heller ikke gift. Det første barnet, Gudrun, vokste opp hos Maria Lisa, som ved innvandringen ble fornorsket til Elise Marie. Det andre barnet, Fritz Egil, vokste opp hos pleieforeldre, og han tok senere som barn deres navn Houg som etternavn. Fritz er altså min far, men han ville aldri snakke om sin barndom. Jeg kan godt tenke meg at han ikke visste noe om sin svenske slekt bakover.
Karoline ble senere gift med Nationaltheatrets regissør Kaspar Bjerkeli, men det ekteskapet ble barnløst. Det er ganske eiendommelig å ha hatt en farmor som så vidt jeg vet ikke hadde kontakt med sin sønn og å ha hatt en far som heller ikke fortalte om sin mor. Det eneste jeg har hørt om henne er fra Uno Wahl, en fjern slektning av hennes ektefelle.
Uno forteller i en e-post at hans mor av og til fikk lov å besøke Karoline, som kalte seg Karo. Da bodde hun i en fin leilighet i Kristiania sammen med sin mann, . ”Det var ikke hvem som helst som var invitert dit, men bestefar, min mor og bestefars søster var "godkjente" og fikk komme på besøk. Moren min husker spesielt at det alltid var så pent dekket til, med mange krystallglass, fine tallerkener og fint bestikk. I gangen hang det massevis av fotografier og tegninger av forskjellige skuespillere, og Maurstad var også der en gang de kom på besøk,” skrev han.Maria Lisas datter Karoline var altså den som gjorde en nesten bokstavelig talt dramatisk sosial karriere inn i borgerskapet.
mandag 28. februar 2011
Soldaten Andreas Flod, soldattorpet Sätet og bruket Gatan
Gårdene i Dalsland hvor slektningene bodde (1)
Den første dalboen jeg fikk vite om var tippoldefar Andreas Larson Flod. Han var soldat, og hadde følgelig et soldattorp, Sätet i Gummenäs rote. ”Andreas Larsson Flod var född 1820 och han var soldat för Gummenäs rote från 28 jan 1842 till 17 juni 1872. Han var 5 fot och 10 tum lång. Han fick pension och hade tjänat väl”, sto det i Torrskogboken. Han var soldat i 30 år, men heldigvis for ham og etterslekten hadde Sverige endelig gitt seg med sine evinnelige kriger, slik at livet hans ikke ble avsluttet på slagmarken. Etternavnet Flod var et typisk soldatnavn. Noen fikk nok sine soldatnavn i felten etter hvordan de så ut eller tedde seg som soldat, men jeg har inntrykk av at de i fredstid ofte ”arvet” navn etter den soldaten som hadde hatt torpet tidligere. Det må ha vært noe spesielt med soldatnavnene, for også døtrene brukte dette som etternavn. Den siste soldaten som bodde på Sätet var Simon Johannesson Flod, men han er ikke i slekt med Andreas Larson Flod.
Soldattorpet Sätet hadde ligget ca 30 meter sydvest for krysset mellom stora landsvägenoch vägen mot Sund. Huset hadde målt 7 x 4,5 meter, ble revet i 1905 og satt opp igjen i Smälla hvor det brukt til butikk.
Etter at Andreas Flod sluttet som soldat, overtok sønnen Mauritz torpet og jobben som soldat. Andreas forpaktet i stedet eiendommen Gatan i 1872 hvor han ryddet jord og bygde seg hus. Han hadde da en anselig barneflokk, ni barn med kona Kajsa Stina Nilsdotter. Han hadde forresten rukket å bli enkemann før han giftet seg med Kajsa Stina, og også den første kona het Stina Nilsdotter. Med den første kona hadde han ett barn.
Dalsland var allerede da Andreas dyrket opp Gatan et fraflyttingsområde. Etter hvert som de vokste til, flyttet de fleste ungene til Norge eller USA. Bare Natalie Charlotta bodde hos foreldrene under folketellingen i 1890. Sønnen Mauritz var som nevnt soldat, og ble vel boende i Gummenäs.
Charlotta ble gift med Emanuel Henriksson, og de tok over Gatan etter Andreas. Tredje generasjon på Gatan var Johan Henriksson og kona Torborg. I 1988 ble eiendommen solgt til Tommie Olofsson. Da var åkrene tilplantet med skog.
Den første dalboen jeg fikk vite om var tippoldefar Andreas Larson Flod. Han var soldat, og hadde følgelig et soldattorp, Sätet i Gummenäs rote. ”Andreas Larsson Flod var född 1820 och han var soldat för Gummenäs rote från 28 jan 1842 till 17 juni 1872. Han var 5 fot och 10 tum lång. Han fick pension och hade tjänat väl”, sto det i Torrskogboken. Han var soldat i 30 år, men heldigvis for ham og etterslekten hadde Sverige endelig gitt seg med sine evinnelige kriger, slik at livet hans ikke ble avsluttet på slagmarken. Etternavnet Flod var et typisk soldatnavn. Noen fikk nok sine soldatnavn i felten etter hvordan de så ut eller tedde seg som soldat, men jeg har inntrykk av at de i fredstid ofte ”arvet” navn etter den soldaten som hadde hatt torpet tidligere. Det må ha vært noe spesielt med soldatnavnene, for også døtrene brukte dette som etternavn. Den siste soldaten som bodde på Sätet var Simon Johannesson Flod, men han er ikke i slekt med Andreas Larson Flod.
Soldattorpet Sätet hadde ligget ca 30 meter sydvest for krysset mellom stora landsvägenoch vägen mot Sund. Huset hadde målt 7 x 4,5 meter, ble revet i 1905 og satt opp igjen i Smälla hvor det brukt til butikk.
Etter at Andreas Flod sluttet som soldat, overtok sønnen Mauritz torpet og jobben som soldat. Andreas forpaktet i stedet eiendommen Gatan i 1872 hvor han ryddet jord og bygde seg hus. Han hadde da en anselig barneflokk, ni barn med kona Kajsa Stina Nilsdotter. Han hadde forresten rukket å bli enkemann før han giftet seg med Kajsa Stina, og også den første kona het Stina Nilsdotter. Med den første kona hadde han ett barn.
Dalsland var allerede da Andreas dyrket opp Gatan et fraflyttingsområde. Etter hvert som de vokste til, flyttet de fleste ungene til Norge eller USA. Bare Natalie Charlotta bodde hos foreldrene under folketellingen i 1890. Sønnen Mauritz var som nevnt soldat, og ble vel boende i Gummenäs.
Charlotta ble gift med Emanuel Henriksson, og de tok over Gatan etter Andreas. Tredje generasjon på Gatan var Johan Henriksson og kona Torborg. I 1988 ble eiendommen solgt til Tommie Olofsson. Da var åkrene tilplantet med skog.
lørdag 12. februar 2011
Jeg er 1/8 Dalbo
Jeg har lest bygdeboka om Torrskog
Biblioteket her i kommunen skaffer bøker også fra Sverige. Jeg har lånt torrskogboka, ei bygdebok fra Torrskog i Dalsland. Boka gir, som bygdebøker flest, en grundig omtale av alle gårdsbruk fra så langt tilbake som det finnes skriftlige kilder. Likesom i Norge er det rettsbøkene og kirkebøkene som er hovedkildene. Det som er annerledes fra det jeg er vant til herfra er at svenskene ikke hadde det samme odelssystemet som vi hadde i Norge, og at bøndene i Dalsland fram til 1757 var knyttet til et ´hemman´ som jeg oppfatter mer som en landsby. Bøndene kjøpte og solgte andeler som ble angitt som en brøk i hemmanet, noe som ga dem en tilsvarende andel i fellesskapet. Eiendommene hadde gjennom utallige generasjoner ved arv og skifte blitt delt opp i teiger rundt omkring innenfor hemmanets grenser, teiger som i enkelte tilfeller bare var noen meter brede. I 1757 ble det gjennomført storskifte i Sverige som hadde som mål at hver gård skulle bestå av et fåtall sammenhengende arealer. Sytti år seinere foregikk laga skifte, som ytterligere samlet arealene til hver enkelt bruker.
Nordmennene røvet, herjet og brant
Torrskog ligger så nær Norge at Halden var nærmeste by. Når det var fredelige tider, dro folk dit for å handle. I ufredstid kom derimot dansk-norske krigere over grensa og herjet og brant. I 1679 brant nordmennene ned tre fjerdedeler av bebyggelsen i bygda. Bare et par gårder ble spart. Det er pussig at denne virksomheten ikke kommer fram i vår autoriserte historie, ikke engang som et ledd i å forklare vår kristne kulturarv.
I første halvdel av 1600-tallet gjaldt nordiske sharialover i Dalsland, og mange rømte også over grensen for å unngå bøddelen eller skarpretteren for forhold som vi i dag ikke oppfatter som kriminelle i det hele tatt.
Torrskog var, som navnet sier, ei skogsbygd. Tømmeret kunne fløtes ned til sjøen Lelång. I 1747 ble det anlagt et jernverk ved Halleforsen, det som vi kjenner som Gustavsfors. Det ga arbeidsmuligheter for bygdas folk, men også en betydelig innvandring av valloner (fra Vallonia i Belgia) til smiene ved jernverket. I 1880 var befolkningen på topp med 1796 personer, mens det hundre år seinere bare var 460 innbyggere i bygda. I neste blogg skal jeg ta for meg hva jeg har funnet i torrskogboka om utvandringen fra bygda. Sverige ble nok urbanisert i mye sterkere grad enn Norge, og Dalsland har vært et fraflyttingsområde. Blant de mange som utvandret fra Torrskog i andre halvdelen av attenhundretallet var min oldemor Lisa Mara Andreasdotter Flood, som i Norge ble fornorsket til Marie Elise Andreasen.
Ikke lett for en slektsgransker å velge rett person i Dalsland
Selv om det var gjort et godt arbeid med å registrere alle eiendomsoverdragelser i bygdeboka, er det ikke lett å finne fram til hvilke personer som bodde på eiendommene. En av grunnene er at navneskikkene var omtrent som i Norge, og når svært mange på samme hemman hadde samme fornavn, som Hans, Anders eller Olof, så blir det svært mange hanssoner, anderssoner og olofssoner og -døtre. Derfor kunne det bo flere med samme navn på ett hemman.
De fleste ekteskapene skjedde innenfor bygda, men noen ganger kommer bruden eller brudgommen fra nabosoknet. Da var det ikke mer å hente i torrskogboka om den grenen. Tross alt: Det å lese gjennom bygdeboka gir et godt inntrykk av levekårene mine forfedre hadde i små stugor eller romslige hemman i denne grensebygda. Boka har også interessante artikler om seder og skikker i Dalsland. Noe kjenner vi igjen fra vårt eget land, men mye er også annerledes. Mange av fotografiene viser gamle bygninger og torp som i alle fall de yngste slektningene mine i Torrskog kan ha bodd i. Svært mange minner om den lille husmannsstua jeg i sin tid hadde på Nes på Romerike, Laulibråten.
Biblioteket her i kommunen skaffer bøker også fra Sverige. Jeg har lånt torrskogboka, ei bygdebok fra Torrskog i Dalsland. Boka gir, som bygdebøker flest, en grundig omtale av alle gårdsbruk fra så langt tilbake som det finnes skriftlige kilder. Likesom i Norge er det rettsbøkene og kirkebøkene som er hovedkildene. Det som er annerledes fra det jeg er vant til herfra er at svenskene ikke hadde det samme odelssystemet som vi hadde i Norge, og at bøndene i Dalsland fram til 1757 var knyttet til et ´hemman´ som jeg oppfatter mer som en landsby. Bøndene kjøpte og solgte andeler som ble angitt som en brøk i hemmanet, noe som ga dem en tilsvarende andel i fellesskapet. Eiendommene hadde gjennom utallige generasjoner ved arv og skifte blitt delt opp i teiger rundt omkring innenfor hemmanets grenser, teiger som i enkelte tilfeller bare var noen meter brede. I 1757 ble det gjennomført storskifte i Sverige som hadde som mål at hver gård skulle bestå av et fåtall sammenhengende arealer. Sytti år seinere foregikk laga skifte, som ytterligere samlet arealene til hver enkelt bruker.
Nordmennene røvet, herjet og brant
Torrskog ligger så nær Norge at Halden var nærmeste by. Når det var fredelige tider, dro folk dit for å handle. I ufredstid kom derimot dansk-norske krigere over grensa og herjet og brant. I 1679 brant nordmennene ned tre fjerdedeler av bebyggelsen i bygda. Bare et par gårder ble spart. Det er pussig at denne virksomheten ikke kommer fram i vår autoriserte historie, ikke engang som et ledd i å forklare vår kristne kulturarv.
I første halvdel av 1600-tallet gjaldt nordiske sharialover i Dalsland, og mange rømte også over grensen for å unngå bøddelen eller skarpretteren for forhold som vi i dag ikke oppfatter som kriminelle i det hele tatt.
Torrskog var, som navnet sier, ei skogsbygd. Tømmeret kunne fløtes ned til sjøen Lelång. I 1747 ble det anlagt et jernverk ved Halleforsen, det som vi kjenner som Gustavsfors. Det ga arbeidsmuligheter for bygdas folk, men også en betydelig innvandring av valloner (fra Vallonia i Belgia) til smiene ved jernverket. I 1880 var befolkningen på topp med 1796 personer, mens det hundre år seinere bare var 460 innbyggere i bygda. I neste blogg skal jeg ta for meg hva jeg har funnet i torrskogboka om utvandringen fra bygda. Sverige ble nok urbanisert i mye sterkere grad enn Norge, og Dalsland har vært et fraflyttingsområde. Blant de mange som utvandret fra Torrskog i andre halvdelen av attenhundretallet var min oldemor Lisa Mara Andreasdotter Flood, som i Norge ble fornorsket til Marie Elise Andreasen.
Ikke lett for en slektsgransker å velge rett person i Dalsland
Selv om det var gjort et godt arbeid med å registrere alle eiendomsoverdragelser i bygdeboka, er det ikke lett å finne fram til hvilke personer som bodde på eiendommene. En av grunnene er at navneskikkene var omtrent som i Norge, og når svært mange på samme hemman hadde samme fornavn, som Hans, Anders eller Olof, så blir det svært mange hanssoner, anderssoner og olofssoner og -døtre. Derfor kunne det bo flere med samme navn på ett hemman.
De fleste ekteskapene skjedde innenfor bygda, men noen ganger kommer bruden eller brudgommen fra nabosoknet. Da var det ikke mer å hente i torrskogboka om den grenen. Tross alt: Det å lese gjennom bygdeboka gir et godt inntrykk av levekårene mine forfedre hadde i små stugor eller romslige hemman i denne grensebygda. Boka har også interessante artikler om seder og skikker i Dalsland. Noe kjenner vi igjen fra vårt eget land, men mye er også annerledes. Mange av fotografiene viser gamle bygninger og torp som i alle fall de yngste slektningene mine i Torrskog kan ha bodd i. Svært mange minner om den lille husmannsstua jeg i sin tid hadde på Nes på Romerike, Laulibråten.
søndag 6. februar 2011
Flere grusomheter fra 1600-tallet
Vi snakker av og til om de harde tredveåra. Jeg har vondt for å tro at vi har hatt hardere kirkelig undertrykkelse enn i første halvdel av 1600-tallet. Jeg fant for kort tid siden at to av mine forfedre fra Dalsland i Sverige hadde blitt dømt til døden for umoral. Den ene hadde allerede fått de barna som var forutsetningen for at slekten skulle videreføres, og den andre ble benådet av hovretten slik at han også kunne forplante seg og forøvrig bli en aktet mann i bygda. Når jeg så har fått nok av elendighet i Sverige, ”blar” i bygdeboka for Andebu på nettet, g der dukker det opp en Knut Steinssøn på Møyland i Andebu. Han er riktignok ikke i slekt (tror jeg!) men han bodde på samme gård som en av mine forfedre, Lars Kristenssøn. Moren til Lars var enke. Jeg lar bygdeboka fortsette:
”Hun har muligens hatt som medbruker den Knut Steinssøn, fra Gavelstad i Lardal, kanskje svigersønn, som kommer inn på Møyland uti 60-åra. Han ble opphavet til en ytterst dramatisk og tragisk episode, som det har gått sagn om i bygda helt nedover til vår tid.
Knut var her som gift mann og fikk i 1663 en datter, som døde året etter; hustruen døde i 1669. Snart etter kom det opp at hans stedatter, Marte Kristensdatter, hadde levd «et ondt levnet» med Knut, hvorved de hadde fått barn sammen.
I 1672 ble Marte stilt for retten for «blodskam»; Knut var da rømt sin vei. Marte tilsto «med hendis grædende Taare» at hun jo ikke kunne benekte det hun var tiltalt for. Dommen lød på at hun «for sin grove forseelse» skulle «under Sverdit henrettes och derefter Kroppen paa Baal och Brand forbrendis, och begges eigende Godz løst och fast vere forbrudt». Dommen ble også snart eksekvert — i kirkeboken over døde for 1672 nevnes «den Kvinde paa Møeland som blev halshugget och brent». Kort før var «Møelandstøsens Barn» død; muligens var dette Martes barn."
De dansk/norske sharialovene var ikke bedre enn hva vi finner av lovverk i dag i andre land vi ikke synes det er naturlig å sammenlikne oss med.
”Hun har muligens hatt som medbruker den Knut Steinssøn, fra Gavelstad i Lardal, kanskje svigersønn, som kommer inn på Møyland uti 60-åra. Han ble opphavet til en ytterst dramatisk og tragisk episode, som det har gått sagn om i bygda helt nedover til vår tid.
Knut var her som gift mann og fikk i 1663 en datter, som døde året etter; hustruen døde i 1669. Snart etter kom det opp at hans stedatter, Marte Kristensdatter, hadde levd «et ondt levnet» med Knut, hvorved de hadde fått barn sammen.
I 1672 ble Marte stilt for retten for «blodskam»; Knut var da rømt sin vei. Marte tilsto «med hendis grædende Taare» at hun jo ikke kunne benekte det hun var tiltalt for. Dommen lød på at hun «for sin grove forseelse» skulle «under Sverdit henrettes och derefter Kroppen paa Baal och Brand forbrendis, och begges eigende Godz løst och fast vere forbrudt». Dommen ble også snart eksekvert — i kirkeboken over døde for 1672 nevnes «den Kvinde paa Møeland som blev halshugget och brent». Kort før var «Møelandstøsens Barn» død; muligens var dette Martes barn."
De dansk/norske sharialovene var ikke bedre enn hva vi finner av lovverk i dag i andre land vi ikke synes det er naturlig å sammenlikne oss med.
Abonner på:
Innlegg (Atom)