Bjørnsonsk bonderomantikk

Nils Olsen Forseth er ikke i slekta, men han var min tip-tippoldemors svigerfar i hennes andre ekteskap. Han må ha vært en personlighet, vel verd noen linjer i min blogg.

Denne Nils (som i utgangspunktet het Nils Olsen Ås) kom i følge en beretning av Edvard Garli en gang på tinget i Aurdal, og der traff han på bondedatteren Ragnhild fra Stokkebryn i Valdres. Det må ha vært kjærlighet ved første øyekast, i alle fall var dette et ganske skjebnefyllt møte. Siden dette var for drøye to hundre år siden, var det ikke bare å ´komme her og komme her´, om en skulle ha seg kone. Nils hadde dårlige odds da han dro for å treffe sin vordende svigermor som satt i enkestand på gården Stokkebryn.

I www.steig.no, som er hjemmesiden til Nils Chr. Steig, er beretningen til Garli gjengitt. Den kunne vært grunnlaget for en roman. Jeg limer den ganske uforandret inn her (har bare lagt inn et par linjeskift):

"Enken Ragnhild på Stokkebryn var svært von og harm, fordi hennes datter Ragnhild slo opp att med sin forlovede, Helge Olsen Onstad. Han var odelsgutt til gården Onstad i Aurdal, som på den tid var hel og udelt, og Helge og Ragnhild var tremenninger. Enken på Stokkebryn hadde bestemt hvem datteren skulle gifte seg med. Men datteren var sta. Handelskaren Nils Olsen Ås fra Vardal, som hun traff på tinget i Aurdal, kom til Stokkebryn, han hilste og ble anvist sete. Moren så på ham, gikk bort til ham og spurte: Har du noko du då?
Nils svarte: Har je fire skjelling, så er det bra, har je dom itte, så får je se tel å tjene dom.
Det er fortalt at moren fikk to karer til å jage Nils. Men det klarte de ikke, han var sprek. Og så gikk det nå som det gikk da moren ble gift, det ble bryllup på Stokkebryn. Men det var ikke plass åt de nygifte der på gården. Ole Stokkebryn, Ragnhilds bror, eigde også Breisethaugen, der stod det en liten raustestogo, men det fantes ikke noe slags inventar der. I desse stogun fikk de nygifte bo, og der nøt de sine hvetebrødsdager. Det er blitt fortalt at de la stenger oppå vaggelåsene i stogun, og reide seg seng oppå den hjellen.
På Breisethaugen kom deres førstefødte til verden, en gutt som fikk navnet Ole. I voksen alder giftet han seg og kjøpte Frøysli i Torpa. I 1837 var det tvangsauksjon over gården Seielstad i Øystre Gausdal, og da kjøpte Ole den gården. Hans etterkommere i rett nedstigende linje sitter på Seielstad den dag i dag. Det er nå en fint oppbygd gård, og den har 350 mål dyrket jord. Føderådsmann på Seielstad i dag, 1980, Ole Hansen Seielstad, f.1906, er mitt søskenbarn i 4. ledd. Han har besøkt meg tre ganger i 1976 og 1978.
Nils Olsen Ås drog straks ut på handel igjen. Han leide husrom på Gårder i Torpa og henta kone og barn dit. Seinere flyttet de til en liten plass, Kinnlien, i Forsethbaklien i Vestre Gausdal. Mens de var der, kom eieren av Nedre Forseth i Vestre Gausdal i så store økonomiske vanskeligheter, at han måtte selge sin gård til Joh. Oppsal fra Ø. Gausdal for en viss sum og føderåd. Nils Olsen Ås gjorde da en avtale med odelsgutten på Forseth, og tok att gården i hans navn på odel. Det var i 1807.

Siden tok Nils Ås og hans familie etternavnet Forseth. Nils Forseth, som han nå kaltes, var i stadig virksomhet med hestehandel, i Gudbrandsdalen, Biri, Vardal, Torpa, Land og andre steder, og så reiste han regelmessig til Kristianiamarken og solgte, byttet og kjøpte. Han ble en øvet handelskar, sleip og pågående, og han tjente penger. Gårdsdriften overlot han til Ragnhild, som styrte med arbeidsfolket, innestell, fjøsstell, seterdriften, og så den stadig voksende barneflokken.

De fikk 10 barn:
1. Ole Seielstad, .
2. Marie, som hadde et løsbarn, en gutt, som var flink og kom seg godt opp. Marie døde ung,
3. Ole d.y. var garver i Kristiania, og han ble millionær,
4. Hans var landhandler på Veisten i Land,
5. Nils Bjørke på Sørfron - ble en rik mann,
6. Anne Forseth,
7. Kristine Ulshus i N. Land,
8. Ragnhild, som døde i konfirmasjonsalderen,
9. Berte Forseth,
10. Randine Li i Fåberg - den yngste.

Ragnhild Olsdatter Forseth, født på Stokkebryn 1773, døde i barnseng på Forseth i Vestre Gausdal den 5. februar 1816, 43 år gammel. Hennes Mann, Nils Olsen Forseth, født på Ås i Vardal 1771, død på Brudal i Østre Gausdal i 1849, 78 år gammel, var da ikke hjemme. Straks Ragnhild ble bånklen, sendte hun bud til mannen, som var i Kristiania, og han kom hjem så fort han kunne, men da var hun død. Barnet levde opp, og det fikk navnet Randine etter sin mor. "

Dette er første gang i forbindelse med slektsgranskinga at jeg støter på en beretning hvor den romantiske kjærligheten vinner i forhold til mer pragmatiske krav fra slekta. Bjørnson, Trygve Gulbrandsen eller Jacob B. Bull kunne laget skikkelige romaner ut av dette. Her har vi alle ingrediensene for store opplagstall: den umedgjørlige mora som måtte gi seg til slutt, datteren som fikk en lausunge som kom seg fram, og sønnen som angivelig ble millionær i Kristiania.

Opplysningene om Forsethfamilien ble nedskrevet av skipskaptein Hans Kraabøl i hans "Optegnelser om SLÆGTER OG GAARDER I GAUSDAL 1820-1824" og ender med følgende lakoniske setning: ”1816 blev Niels Forset Enkemand, men noget senere eller 1819 begyndte Niels at blive bekjendt med Ingeborg Olsdtr., Datter til Føderaadsfolkene Peder og Ingeborg, og Opvarter til dem. Og Mandagen den 19 Februari 1821 blev Petter Nielsen Forset fød formedels Niels ikke vil skifte. kan han ikke blive gift - - "

Eli fra Sigdal og Torger fra Hemsedal

Sigdal og Krødsherad var lenge i samme prestegjeld, så derfor var det bare gårdsnavnet Solum som fikk meg til å leite i kirkeboka for Sigdal etter Eli Olsdatter. Hun var min morfars farfars mor.

Hun var datter til Ingebor (uten g) Gullichsdatter som var gift for annen gang. Under folketellinga i 1801 bodde hun på Solum som husmor i en skikkelig storfamilie: husbonde nr. 2, fire barn med Ole Olsen i første ekteskap, svigerfaren i kårstua og dessuten svogeren fra første ekteskap.

Gården Solom/Solum var såpass stor at den kunne regne 40 sjeler fordelt på 6 husholdninger. Fire av disse var husmannsplasser.

Jeg visste at Eli var datter til Ingebor Gullichsdatter og fant etter hvert at faren hennes måtte være Ole Olsen. Han var død i 1799 og Ingebor giftet seg igjen med Soldat og Gaardbruger Torger Engebretsen. Dvs. han ble vel ikke gårdbruker før han giftet seg med enka.

I kirkeboka for Sigdal er oppført vielsen mellom Torger og Ingebor 18.10.1800. Han kom fra Hulbak og hun fra Solum. Forlovere var Nils Solum og Nils Øverbye. Jeg kan ikke finne gårdsnavnet Hulbak andre steder enn i Hemsedal, så da får vi tro at han er unntaket fra regelen om å finne kjerring rett på den andre siden av skigarden. I dette tilfellet var det kanskje heller Ingebor som hentet inn en dugandes kar til å ta seg av gårdsstellet. Hun satt jo allerede med fire små unger og hadde sin gamle svigerfar i kårstua. At Torger var soldat kan tyde på at han ikke hadde noe eget bruk før han kom til Solum.

Litt mer om biskop Ludvig H. Munthe

Det er tydelig at Ludvig Munthe var ganske aktiv og var spesielt opptatt av at man kan få tilgang til Guds tanker ved å se på skaperverket. Særlig ved å studere vanskapte barn, kunne man tolke misdannelsene som et tegn fra gud, en advarsel om man måtte svare for sine synder på dommens dag. (Norsk idéhistorie, bind 2). Han utga blant annet en katekismeforklaring og var med på å fremme synet på at lutheranerne skulle betrakte botferdigheten som den fremste religiøse dyd og det beste kjennetegnet på luthersk religiøsitet.

Biskop Ludvig Munthe - ikke akkurat noen hurragutt

Ludvig Hanssøn Munthe var min ffmmmfmmmfmf. (Svenske geneaologer får på denne måte enkelt beskrevet slektskapsforholdet, f = far og m= mor).

Jeg må innrømme at jeg ikke føler meg helt åndelig i slekt med Ludvig Hanssøn Munthe, men så må jeg tolv generasjoner tilbake i tiden før jeg kommer til ham. Han var født i Danmark 12. august 1593 som sønn av sogneprest Hans Ludvigsen Munthe og Catharina de Fine. Begge foreldrene døde under pesten i 1601, og Ludvig ble tatt hånd om av sin farbror i Lund, som hørte til Danmark på den tiden. Ludvig ble prest som sin far, og først sogneprest i Borreby i Skåne og siden, fra 1634 hoffpredikant for Christian IV. ”Munthe representerte en type luthersk ortodoksi og botsfromhet som kongen politisk og personlig favoriserte”, står det i Norsk Biografisk Leksikon.

I 1637 kom han til Bergen som biskop. Han innførte to daglige bønnetimer i domkirken for elevene ved latinskolen. Han var nok en skikkelig gledesdreper, fikk slutt på fastelavnsopptog og innførte i stedet fem pasjonsprekener i fastetiden. Han mente det var viktig at Bergens befolkning heller fikk høre om Jesu lidelser.

Han ble gift med Ingeborg Sørensdatter Friis Svane. De fikk tre sønner og åtte døtre. Ingen av sønnene fikk noen etterslekt, men døtrene førte Munthe-navnet videre til flere grener her i landet.

Muntheslekten kommer opprinnelig fra Gent i Flanderen. Her kan en følge slekten helt tilbake til Ascricus de Munte som var født før 1072. Han giftet seg i 1102.

Det er forsket en god del på slektene Munthe og Svane. Jeg synes tross alt at når vi kommer mer enn ti slektsledd bakover, så er feilkildene ganske store, særlig når slektsforskere skal finne ut hvor adelige og kongelige aner de har.

Det finnes mye mer å lese på www.aner.svaner.com

Praktisk ordning at det følger kone med jobben.

En av mine forfedre, Ludvig Hanssøn Munthe, kom fra Danmark til Bergen som biskop i 1636. En av hans sønner ble sokneprest i Luster i Sogn. Denne sønnen Søren var 32 år gammel da han fikk kallet i Luster. Han ble som skikken var, gift med enka etter forgjengeren. Hun var jevngammel med ham, så det var sikkert en grei ordning. Presteenka, Maren Pedersdatter Finde, hadde imidlertid også vært gift med forgjengerens forgjenger, så hun hadde god trening med å omgås geistligheten.

Nå er det ikke sikkert unge Søren prest var så vanskelig å forføre. Kanskje tenkte han økonomisk, og gjenbruk av presteenker var slett ikke uvanlig, Etter reformasjonen fikk prestene lov til å gifte seg, og da ble det innført en ordning som ga presteenkene rett til et "nådens år", som var inntektene av prestekallet ett år, og deretter var det ikke uvanlig at hun også fikk en mindre del av embetets inntekter. Da tenkte vel Søren som mange andre unge prester at det var like godt å gifte seg med enka!.

Så titter jeg litt på slekta til Sørens mor, og da dukker en ny Maren opp, mosteren Maren Sørensdatter Friis. Tante Maren ble, som det sømmer seg for en prestedatter, gift med en teolog, og han fikk etter hvert prestekallet i Selje i Nordfjord. Han døde etter noen år og hun giftet seg i tur og orden med TRE av hans etterfølgere!

Hun var altså gift med fire prester i Selje i Nordfjord. - Isak Jørgensen død 1647, Peder Beyer død 1657, Jacob Stoud død 1659, og Niels Hansen Bugge død 1668.

I en annen sammenheng finner jeg at Selja en tid var bispesete for Vestlandet før det ble lagt til Bergen. Det var et kloster på den lille øya Selja hvor St. Sunnivas skrin befant seg inntil det ble flyttet til Bergen. I 1668 fortelles det om en protestantisk presteenke som den unge etterfølger i embetet på Selja verken ville ekte eller forsørge. Som hevn brente hun klosterets arkiv. Jeg vet ikke om det var Maren Sørensdatter Friis, men hennes siste ektemann døde dette året. Kanskje var det tryggest å gifte seg med presteenkene!

Bestemmelsene om Nådens år ble ikke opphevet før i 1869.

Kommentarer – kommentarer!

Jeg har ikke vært klar over at kommentarene ikke kommer automatisk inn på bloggen, og at jeg må sensurere dem først. Nå oppdaget jeg plutselig noen jeg ikke hadde sett før da jeg klikket på ´kommentarer´på redigeringssiden. Jeg må spesielt få sende en noe forsinket hilsen til Jan Granath, en svenske som bor i Frankrike og som har gående en interessant og lærerik blogg som heter Släktforskning för noviser. Den er på välskriven svenska. Han har faktisk laget et kurs i slektsforskning. Ikke bare det, han blogger også om mat og vin. Neste gang jeg går på polet, skal jeg til hans ære kjøpe meg en god flaske fra Languedoc-Roussilon. (http://slaktforskning.blogspot.com/).

Jeg er tredje generasjons innvandrer

Utvandringen fra Dalsland og i særdeleshet fra Torrskog

Lokalhistorikere i Torrskog har gitt ut en glimrende bygdebok – Torrskog, en Dalslandsocken i ord och bild. Gjennom denne boka har jeg fått et slags forhold til denne bygda hvor jeg har funnet et halvt hundre aner. I tillegg til disse har jeg registrert mange av deres slektninger.

Min farmors mor Lisa Maria Flod utvandret fra Torrskog til Idd 20.10.1871. Datoen fant jeg i Torrskogboka. Folk måtte melde seg for øvrigheta når de innvandret, men jeg har ikke funnet henne i innvandrererlista i kirkeboka for Idd. Jeg har også lett i kirkeboka for Stokke, hvor hun angivelig bodde før hun giftet seg, men hittil har jeg ikke funnet spor etter henne før hun gifter seg.

Maria Lisa ikke den eneste som vandret over til Norge. På slutten av 1860-tallet var det flere nødsår på rad i Sverige. Nød og elendighet var den underliggende grunnen til den første strømmen av emigranter til Amerika, men i grenseområdene var det mange som dro til Norge. Hit kunne man tross alt gå på sine bein med skreppa på ryggen. Noen ble her i landet, som Maria Lisa, men mange dro videre til Amerika fra Norge.

Fra lille Torrskog dro 64 personer i perioden 1868-70. I perioden 1881-94 dro 291 personer. Fra 1868 til 1915 dro hele 724 til Amerika. Nesten like mange utvandret til Norge, 322 menn og 309 kvinner. De fleste var ugifte. Mens strømmen til Amerika gikk i bølger, var emigrasjonen til Norge mye jevnere.

Befolkningen i ´landskapet´ Dalsland hadde en kraftig vekst fra 1805 til 1865, fra ca 41.000 til over 84.000. Grunnen til at befolkningen ble fordoblet på 60 år er kan være generelt bedre livsforhold som resulterte i lavere dødelighet og høyere fødselsrater. Men så begynte flukten fra landsbygda, og i Sverige var Dalsland det området som hadde størst utvandring i forhold til folkemengden i 1880.

Maria Lisa Flod kom fra en familie med mange barn. Hun hadde åtte søsken. Dessuten fikk hun en søster det året hun tok seg over til Norge, men søsteren døde som spedbarn. Stua på soldattorpet i Gummenäs var ikke store palasset, 4,5 x 7 meter. Da lå nok madrassene tett på hemsen, og det lå sikkert mer enn én i hver seng i kammerset. Da ungdommen begynte å dra fra bygda, var det ikke noe merkverdig at den atten år gamle Maria Lisa tok landeveien fatt for å søke lykken i Norge i likhet med flere av sine søsken og sambygdinger. Hun kom seg på et eller annet tidspunkt over til Stokke iVestfold, men jeg finner ingen opplysninger om henne før jeg finner henne i kirkeboka for Tønsberg, da som mor til sitt første barn med ektemannen Andreas Olsen fra Hotvedt. Etterpå fant jeg også vielsen i kirkeboka for Tønsberg.

Innvandrerdatteren som opplevde samtidsdramaet før hun ble gift med teaterregissøren

Amerikanere er ofte opptatt av å finne røttene sine i Europa. Nå har jeg funnet at 1/16 av mine røtter kan spores til Dalsland. Maria Lisa fikk fem barn med sin Andreas. Et av dem var altså Karoline Anette som dro fra foreldrehjemmet i Horten for å bli hushjelp i Kristiania. Der gikk det ikke bedre enn at hun fikk to barn med studenten Egil Grønstad, men de bodde ikke sammen, og de ble heller ikke gift. Det første barnet, Gudrun, vokste opp hos Maria Lisa, som ved innvandringen ble fornorsket til Elise Marie. Det andre barnet, Fritz Egil, vokste opp hos pleieforeldre, og han tok senere som barn deres navn Houg som etternavn. Fritz er altså min far, men han ville aldri snakke om sin barndom. Jeg kan godt tenke meg at han ikke visste noe om sin svenske slekt bakover.

Karoline ble senere gift med Nationaltheatrets regissør Kaspar Bjerkeli, men det ekteskapet ble barnløst. Det er ganske eiendommelig å ha hatt en farmor som så vidt jeg vet ikke hadde kontakt med sin sønn og å ha hatt en far som heller ikke fortalte om sin mor. Det eneste jeg har hørt om henne er fra Uno Wahl, en fjern slektning av hennes ektefelle. Uno forteller i en e-post at hans mor av og til fikk lov å besøke Karoline, som kalte seg Karo. Da bodde hun i en fin leilighet i Kristiania sammen med sin mann, . ”Det var ikke hvem som helst som var invitert dit, men bestefar, min mor og bestefars søster var "godkjente" og fikk komme på besøk. Moren min husker spesielt at det alltid var så pent dekket til, med mange krystallglass, fine tallerkener og fint bestikk. I gangen hang det massevis av fotografier og tegninger av forskjellige skuespillere, og Maurstad var også der en gang de kom på besøk,” skrev han.

Maria Lisas datter Karoline var altså den som gjorde en nesten bokstavelig talt dramatisk sosial karriere inn i borgerskapet.