Flere grusomheter fra 1600-tallet

Vi snakker av og til om de harde tredveåra. Jeg har vondt for å tro at vi har hatt hardere kirkelig undertrykkelse enn i første halvdel av 1600-tallet. Jeg fant for kort tid siden at to av mine forfedre fra Dalsland i Sverige hadde blitt dømt til døden for umoral. Den ene hadde allerede fått de barna som var forutsetningen for at slekten skulle videreføres, og den andre ble benådet av hovretten slik at han også kunne forplante seg og forøvrig bli en aktet mann i bygda. Når jeg så har fått nok av elendighet i Sverige, ”blar” i bygdeboka for Andebu på nettet, g der dukker det opp en Knut Steinssøn på Møyland i Andebu. Han er riktignok ikke i slekt (tror jeg!) men han bodde på samme gård som en av mine forfedre, Lars Kristenssøn. Moren til Lars var enke. Jeg lar bygdeboka fortsette:

”Hun har muligens hatt som medbruker den Knut Steinssøn, fra Gavelstad i Lardal, kanskje svigersønn, som kommer inn på Møyland uti 60-åra. Han ble opphavet til en ytterst dramatisk og tragisk episode, som det har gått sagn om i bygda helt nedover til vår tid.

Knut var her som gift mann og fikk i 1663 en datter, som døde året etter; hustruen døde i 1669. Snart etter kom det opp at hans stedatter, Marte Kristensdatter, hadde levd «et ondt levnet» med Knut, hvorved de hadde fått barn sammen.

I 1672 ble Marte stilt for retten for «blodskam»; Knut var da rømt sin vei. Marte tilsto «med hendis grædende Taare» at hun jo ikke kunne benekte det hun var tiltalt for. Dommen lød på at hun «for sin grove forseelse» skulle «under Sverdit henrettes och derefter Kroppen paa Baal och Brand forbrendis, och begges eigende Godz løst och fast vere forbrudt». Dommen ble også snart eksekvert — i kirkeboken over døde for 1672 nevnes «den Kvinde paa Møeland som blev halshugget och brent». Kort før var «Møelandstøsens Barn» død; muligens var dette Martes barn."

De dansk/norske sharialovene var ikke bedre enn hva vi finner av lovverk i dag i andre land vi ikke synes det er naturlig å sammenlikne oss med.

Daneliusene i Vänersborg

Det kan være lønnsomt å stikke innom et slektsenter, for eksempel Nauen i Vestfold. Det er Vestfold slektshistorielag som holder til der, med en masse litteratur og arkivalia, mange arbeidsplasser og noen datamaskiner som også har aksess til svenske slektsbaser. Det viktigste er likevel at det kommer likesinnede dit på jakt etter aner i inn- og utland, og det dukker alltid opp en eller annen som kan gi en hjelpende hånd - - og vaffeljernet er varmt på onsdagene og lørdagene.

For et par dager siden var jeg innom, og jeg fikk snart hjelp med å finne fram til barnedåpen til den for meg litt mystiske Carl Gustav Danelius i 1780. Foreldrene hans viste seg å være Olof Danelius og Sara (Chri-)Stina Engman i Vänersborg. Dermed løsnet det.

Den fruktbare Sara
Vel hjemme fant jeg på nettet en digitalisert liste over døpte i Vänersborg, og i løpet av noen timer hadde jeg funnet en mengde etterkommere etter Olof og Sara Stina. Olof var Sämskmakare. Jeg vil tro at det er en som garver semsket skinn. Garveren har sikkert gitt sitt mikroskopiske bidrag til at Sara Stina fødte ti barn, og ender opp med å bli omtalt i kirkeboka som ”afsigkommen sämskmakare” da det yngste barnet blir døpt. Hvor gammel han var da, gjenstår å finne ut, men da hans yngst sønn ble født, var den eldste allerede 26 og etablert som garver hos enka på Voksen gård i Norge. Sara forsøkte kanskje å følge i sin bibelske navnesøsters spor, hun fikk det siste barnet da hun var 47 år.

Den godeste Olof fikk seks sønner før Sara Stina velsignet ham med en datter. De fikk tilsammen åtte sønner og to døtre. En av sønnene døde som barn, kan jeg fastslå, siden de med noen års mellomrom fik to som ble døpt Fredrik. Sønnen Erik er den eneste av pojkarna som setter spor etter seg i Vänersborg. Han ble garver, og han var i likhet med sin far også en hyppig gjest på prestekontoret for å få ordnet med barnedåp. Olofs datter Sara figurerte i fødselsregisteret bare én gang utenom sin egen fødsel. Hun fikk et kjærlighetsbarn (får vi håpe) med kammertjeneren hos hr. Landshövdingen Flach. De øvrige barna vet jeg foreløpig lite om. Det var turbulente tider i Sverige på den tiden, og det er spennende å se om jeg kan få noe forklaring på hvorfor tipp-tippoldefar noen år før unionsoppløsningen dro til fiendelandet Norge.

I 1860 kom Clas Erik Olof Danelius til verden. Han var sønn av bataljonsläkare Danelius, men siden bataljonsläkaren var for fin til å bruke fornavn, er det ikke godt å vite hvilken av sønnene til Olof som hadde blitt militærlege. Det som derimot er ganske sikkert er at Vänersborg var en by med mange håndverkere, og av dem var det slett ikke så få som drev med skinn og lær. I alle fall sønnen Erik drev garveri.

De gamle er utvilsomt eldst

Under opprydding i mine utallige, håpløst usorterte noater kom jeg over et utropstegn i margen. Det gjaldt min fjerne ane Jochum Olsen Skøyens bror. Han var født i 1650, men fikk sin førstefødte (og sistefødte) i 1822. Da var han 72 år, men kona var bare 48. Det sto ikke nevnt noe om ´assistert befruktning´, men uansett var det en høy alder for førstegangsfødende kvinner.

Brother´s Keeper

Nå har jeg oversikt over mange hundre av mine forfedre og deres slektninger og etterkommere, tilsammen 1435 personer. Jeg har lagt dem inn på slektsprogrammet Brother´s Keeper. Dette programmet fås både i en gratisversjon og en oppgradert versjon som kostrer noen få kroner. Programmet har norsk (valgfritt) tekst, og du kan eksportere og importere data, så lenge disse følger standard for slektsprogrammer.

Det er lett å ta ut forskjellige rapporter og oversikter.

Hvis noen er interessert i data fra meg, er det bare å ta kontakt.

Takk Hovrätt!

Ja, jeg ble jo litt interesseert i å se hvordan det gikk med sønnen til den svært så uheldige Jon Halfvardsson som jeg skrev om i forrige blogg.

Anders Jonsson var bonde på Bingen, Södra Kölviken,födt omkring 1610 i Södra Kölviken (T-bok 77). Död omkring 1690.
Så kommer overraskelsen: "Anders Jonsson dömdes för "enfalt hor" tillsammans med en piga "att döden dö efter Guds Lag" av Nordmarks häradsting den 23 aug. 1647. Hovrätten beviljade tydligen nåd för Anders förekommer i andra sammanhang senare bl.a. vid förvärv av 1/4 mtl Bråtnäs 1676." Det var sannelig nære på! Så kunne jeg lese videre at "det var vanligt på denna tid att häradstinget dömde efter "Guds lag" och hovrätten benådade". Ja, det var enda godt, ellers hadde jeg ikke blitt til. Datteren Kerstin Andersdotter ble nemlig født i 1655.

Det gikk tydeligvis ikke så ille med Anders. Han eide "vid sin död troligtvis 1/2 av S:a Kölviken omfattande Bingen och Botten samt 1/4 av Bråtnäs. Källa:Arne Jonsson T-bok 77."

Et guffent kapittel om Dalsland - Norge som asylland

Etter at jeg for noen dager siden fant flere data om mine aner i Dalsland, og dessuten kunn supplere med enda flere navn, fikk jeg lyst til å se litt på leveforholdene i Dalsland i tidligere tider. Da jeg googlet på en av mine eldste kjente aner i Dalsland kom jeg inn på ”Ur Vedbo härads domböcker 1613-1732” av Anders Ekman. Dette var kortfattede notater fra domsprotokollene som jeg fant jeg på P. O. Bergmans hjemmesider. Vedbo härad besto av Vårvik, Torrskog, Nössemark, Ärtemark, Laxarby, Steneby, Tisselskog, Håbol, Dals Ed, Töftedal, Rölanda, Gesäter, Ödskölt och Bäcke.

Mesteparten av sakene dreide seg om arv, eiendomsoverdragelser og andre privatsrettslige forhold, men også en god del strafferett. Jeg fant ingen forklaring på hva de knappe notatene egentlig hadde for formål. I mange tilfeller sto det bare et navn eller hva forholdet gjaldt, ikke hva resultatet blei. Dog, noen straffer kom da fram. Blant annet fant jeg til min store forskrekkelse en av mine forfedre elleve slektsledd tilbake. Det var Jon Halvardsson i Köleviken i Nössemark. Han hadde jeg tidligere registrert som født i 1575 og død 1637. Hvordan han døde visste jeg ikke før, men hvis dette er samme person som var omtalt i domsboken, så fikk jeg følgende enkle forklaring:

”Jon Halvardsson i Köleviken, Nössemark, gift, mökränkt sin legopiga Karin Olofsdtr (rymd), släkt med Jons hustru. Han dödsdömdes.”

Han hadde altså ligget med tjenestejenta, og for det måtte femtitoåringen bøte med livet. Nordmenn var strenge med den slags, men svenskene var tydeligvis enda strengere. Han var slett ikke den eneste, min farmors ane, som ble straffet for denslags. Neste mann som dukket opp mellom alle eiendomssakene var Anders som var gift med skarpretterens datter.

”Anders Amundsson, gift med skarprättarens Peder i Hiultsrid dotter, hor med 3 konor, varav den ena Karin Olofsdtr, när hennes man, Arvid Jonsson var o är i fiendeland. Karin rymt till Norge. Anders dödsdömdes.”

Jeg skulle etter hver se at svært mange rømte til Norge, når det brant under føttene på dem. Vårt rykte som asylsøkerland må allerede da vært i omløp. Nå var dette grensetrakter, så det var i og for seg ikke så merkelig, men Norge var jo fiendeland, så dermed var det sikkert trygt der i forhold til at lovens lange, svenske arm sikkert ikke var lang nok. Trettiårskrigen startet på denne tiden, og Danmark-Norge var i lange tider i krig med Sverige. Svenskene hadde problemer med å få soldater fra grensetraktene til å gå i krig mot nordmennene, og mange deserterte.

Derimot gikk det ikke alltid så bra for de som ikke klarte å rømme.

”En gammal beryktad tjuv Halvard Andersson Goete, Fjälla, Gesäter, har bl. a. rymt från knektetjänst. Dödsdömdes. Hans grannar bådo att han bleve "tagen av vägen" o han avrättades 26 nov. 1638 på Älvsborgs rätteplats.”

– Ja, naboaksjoner kan ha sin virkning overfor retten.

Ikke alle ble dømt. På tinget kunne også noe bli frikjent for ubehagelig tiltale.

”H. Gertrud Eriksdtr i Strand beskylld av Ögol Torstensson i Bodane för trolldom. Han återtog beskyllningen.”

Også i 1641 ble naboenes bønn hørt:

”En gammal tjuv Lars Svensson i Livarebol, Ed. Dömdes på grannarnas bön att hängas i galgen.”

Så var de kvitt ham!

Bonden Olof klarte å rømme, men det gikk riktig ille for kjæresten.

”En gift bonde, Olof Andersson i Vången mökränkt Öijlla Andersdtr ibid. Han hade flytt. Hon dödsdömdes.”

Kjetil Anderson klarte også å rømme fra bøddelen.

”En ogift skattebonde i Eds prästgäll o Håbols s:n Chietell Andersson i Olofsbyn o hans gårdkvinna Anna Olofsdtr anklagade för barnamord, Hennes man dog för 2 år sedan. Vittnen: Chietells fäkona Byrta; Truls hustru i Risane. Chettil flydde ur fängslet och Anna blev avrättad på häradsrätteplatsen i Ödskölt 29 nov. 1641 och där i galgebacken nedgrävd.”

”En gift skattebonde Jon Amundsson i Kvarnviken mökränkt ogifta Maret Torbjörnsdtr i Flata. De dödsdömdes.”

Det må ha vært travle dager for skarpretteren og bøddelen. Skarpretteren hogg hodet av den dømte. Å miste hodet ved et sverdhugg var forbeholdt adelige. Ellers brukte han øks. Bøddelen tok seg av de øvrige, og han sørget for at de ble hengt, og eller fikk andre straffer på kroppen.

De fleste sakene jeg har plukket ut hendte under trettiårskrigen, og jeg har ikke sett beskrevet maken til skrekkregime i Norden andre steder. Så sent som i 1644 ble denne saken behandlet på tinget:

”En ogift kona Karin Börjesdtr i Solviken, Laxarby, mökränkt av sin systerman Tolf Nilsson i Sule o fått barn, Tolf rymd. Hon är "en fhantast och icke vid sina sinnen". Hon dödsdömdes.”

De var ikke helt fri for å anmelde at en og annen brukte trolldomskunster for å plage eller ta livet av andre. I 1645 ble følgende protokollert:

Hustru Börta i Ankälsrud har beskyllt Karin i Gullungebyn, att för sal. mäster Olofs hustru i Steneby bekänt det hon skulle hava låtit förgöra eller själv förgjort herr Olof i Steneby. Börta fick plikta och Karin sades fri.

Det er sjelden en sak avsluttes med en så klar bevisføring som i den følgende fra 1650:

”Sten Nilsson i Hökesäter var beskylld att ha mördat en piga från Tössbo, men hon var ej död.”

Mange av klagene gjaldt fiendens herjinger. Eksempel fra 1677:

”Tullnären Lars Persson i Skåtta, Töftedal, ruinerad av fienden och är vorden en arm och utfattig karl.”

Det er nesten ufattelig for oss at offeret for en krenkelse blir straffet. Det er noe vi gjerne beskylder muslimer i ”tilbakestående” områder for. Den kristne kulturarven inneholder også skammelige utslag av en pervertert kjønnsmoral. Så sent som i 1680 skjedde at overgriperen, jentas stefar, rømte til Norge. Jenta måtte bøte med livet.

”Anna Nilsdtr i Strand, 20 år, Håbol, mökränkt av sin styvfader Anders Töresson, ibid, som rymt till Norge. Hennes mor Amborg Jonsdtr och moster Karin Jonsdtr. Amborg och Anders hade levat ett elakt liv med varandra. Anna dömdes till döden. Annas syskon Bryngel Nilsson, Gertrud, Marit och Guru Nilsdöttrar.”

I 1679 var det to godt voksne som hver for seg klarte å rømme til Norge, ellers hadde vel de også endt livet på galgebakken.

”Jon Perssons i Buane, Håbol, hustru Marit Torbjörnsdtr hade 20 aug rymt till Norge efter hor med en gift karl Per Olofsson ibid, som 2 sept rymde till Norge. Jon och hans hustru varit gifta i 15 år och hade 5 barn. Per Olofsson och hans hustru Guru Nilsdtr hade varit gifta i 7 år och hade 3 barn.”

Slekta i Dalsland

Jeg må først gi en honnør til Sven-Göran Sjöberg for hans hjemmesider (www.hem.passagen.se/svengo). Hans nøyaktige opplysninger med kildehenvisninger har hjulpet meg slik at jeg har kunnet lage en brukbar oversikt over en stor del av anene fra Dalsland helt tilbake til reformasjonstiden. Min oldemor Maria Lisa Flood kom som innvandrer til Norge i 1871, fra en plass som het Gummenäs i Torrskog. Omkring ett hundre av hennes aner har jeg nå på plass. Nesten alle er født og oppvokst i denne dalslandsbygden. Det var Maria Lisa og hennes jevnaldrende som startet utvandringen derfra.

Torrskog ligger omkring fem mil rett øst for Halden, et par mil rett syd for Årjäng. Jeg ser ikke bort fra at Maria Lisa bokstavelig talt vandret på sine ben mesteparten av veien til Halden og tok seg videre med båt over til Vestfold. Her i landet ble hun fornorsket til Elise Marie!

Det må ha vært en betydelig innvandring til Norge fra Dalsland i siste halvdel av 1870-årene. Pussig nok er det mange fra Dalsland som har kommet til Vestfold, ut fra det jeg har lest i kirkebøkene derfra. I dag er det mange som drar fra Oslo til Dalsland på harrytur, for å handle i Årjäng eller Bengtsfors. Det er tydelig at også eiendomsmeklerne i Dalsland i høy grad er orientert mot norske kunder. Svenskene har nok ikke drevet den samme bondevennlige

distriktspolitikken som nordmennene. Dalsland har lenge vært et fraflyttingsområde og invaderes i dag av nordmenn som kjøper opp torp og hytter. På en liten rundtur er det utrolig mange norske biler å se, parkert ved små idylliske stugor.

Mine aner i Dalsland var, så vidt jeg skjønner, stort sett velbergede bønder, selv om sisteleddet på mannsida, Andreas Larsson Flood var soldat og hadde sitt soldattorp. Svært mange av anene var hemmansägare, altså selveiende bønder som eide både hus og jord. Noen få ledd tilbake er det påfallende mange i slekta som finner konene sine (eller er det omvendt?) i passende rideavstand eller gangavstand. De samme gårdsnavnene går igjen i generasjoner. Når jeg zoomer meg inn på kartet over Dalsland, dukker de opp alle navnene: Gummenäs, Ramsbyn, Kesnacken, Bråtnäs, Båtviken, Stommen, Flolanda og Kølen. Ettersom jeg lar kartet vise flere detaljer, dukker soldattorpet Sätet og plassen Gatan opp, plassen min tippoldefar bygde nede i strandkanten ved Lelången. I lia ned mot sjøen ei halvmil lenger sørvest ligger en gård med det litt underlige navnet Stategen. På den andre sida av den lange sjøen Lelången ligger Bön, som mange av anene kommer fra. Ikke langt unna Bön ligger Nästegård og Koperud, som jeg også har funnet i Sven-Görans anelister.

Jeg har inntrykk av at barneflokkene på gårdene i Dalsland var større enn i Norge, og at ikke så mange mødre døde i barselseng som i de bondegrenene jeg har her i landet i Krødsherad, Andebu og Aker. Dette er som nevnt bare et inntrykk jeg har fått, uten å ha gått grundig til verks.

På bildet: Trankils kyrka ved sjøen Lelången, i Årjäng kommun.