Slekta i Dalsland

Jeg må først gi en honnør til Sven-Göran Sjöberg for hans hjemmesider (www.hem.passagen.se/svengo). Hans nøyaktige opplysninger med kildehenvisninger har hjulpet meg slik at jeg har kunnet lage en brukbar oversikt over en stor del av anene fra Dalsland helt tilbake til reformasjonstiden. Min oldemor Maria Lisa Flood kom som innvandrer til Norge i 1871, fra en plass som het Gummenäs i Torrskog. Omkring ett hundre av hennes aner har jeg nå på plass. Nesten alle er født og oppvokst i denne dalslandsbygden. Det var Maria Lisa og hennes jevnaldrende som startet utvandringen derfra.

Torrskog ligger omkring fem mil rett øst for Halden, et par mil rett syd for Årjäng. Jeg ser ikke bort fra at Maria Lisa bokstavelig talt vandret på sine ben mesteparten av veien til Halden og tok seg videre med båt over til Vestfold. Her i landet ble hun fornorsket til Elise Marie!

Det må ha vært en betydelig innvandring til Norge fra Dalsland i siste halvdel av 1870-årene. Pussig nok er det mange fra Dalsland som har kommet til Vestfold, ut fra det jeg har lest i kirkebøkene derfra. I dag er det mange som drar fra Oslo til Dalsland på harrytur, for å handle i Årjäng eller Bengtsfors. Det er tydelig at også eiendomsmeklerne i Dalsland i høy grad er orientert mot norske kunder. Svenskene har nok ikke drevet den samme bondevennlige

distriktspolitikken som nordmennene. Dalsland har lenge vært et fraflyttingsområde og invaderes i dag av nordmenn som kjøper opp torp og hytter. På en liten rundtur er det utrolig mange norske biler å se, parkert ved små idylliske stugor.

Mine aner i Dalsland var, så vidt jeg skjønner, stort sett velbergede bønder, selv om sisteleddet på mannsida, Andreas Larsson Flood var soldat og hadde sitt soldattorp. Svært mange av anene var hemmansägare, altså selveiende bønder som eide både hus og jord. Noen få ledd tilbake er det påfallende mange i slekta som finner konene sine (eller er det omvendt?) i passende rideavstand eller gangavstand. De samme gårdsnavnene går igjen i generasjoner. Når jeg zoomer meg inn på kartet over Dalsland, dukker de opp alle navnene: Gummenäs, Ramsbyn, Kesnacken, Bråtnäs, Båtviken, Stommen, Flolanda og Kølen. Ettersom jeg lar kartet vise flere detaljer, dukker soldattorpet Sätet og plassen Gatan opp, plassen min tippoldefar bygde nede i strandkanten ved Lelången. I lia ned mot sjøen ei halvmil lenger sørvest ligger en gård med det litt underlige navnet Stategen. På den andre sida av den lange sjøen Lelången ligger Bön, som mange av anene kommer fra. Ikke langt unna Bön ligger Nästegård og Koperud, som jeg også har funnet i Sven-Görans anelister.

Jeg har inntrykk av at barneflokkene på gårdene i Dalsland var større enn i Norge, og at ikke så mange mødre døde i barselseng som i de bondegrenene jeg har her i landet i Krødsherad, Andebu og Aker. Dette er som nevnt bare et inntrykk jeg har fått, uten å ha gått grundig til verks.

På bildet: Trankils kyrka ved sjøen Lelången, i Årjäng kommun.

Litt om oppkalling etter en ugift far

Jeg er ´halvveis´ oppkalt etter min far, Fritz Egil, og det var ikke noe merkelig med det, selv om far bare brukte mellomnavnet Egil bare i formelle sammenheng. Etter hvert som jeg begynte å lete etter forfedrene hans, gikk det opp for meg at han på sin side var oppkalt etter sin far, selv om hans foreldre ikke bodde sammen eller noen gang var gift. Jeg får ta det som et tegn på at hans ´forlatte´mor tross alt må ha hatt positive følelser overfor barnefaren, ellers ville hun vel ikke kalt opp sønnen etter ham. Kanskje hadde hun enda et håp om at de kunne bli et ektepar. De hadde, som jeg oppdaget nå nylig, tross alt to barn sammen.

Først etter at folketellinga for 1910 ble frigjort, kom jeg ett lite skritt videre med å finne opplysninger om hun jeg trodde var fars halvøster Gudrun. Da fikk jeg se at hun i 1910 bodde som pleiedatter hos sine morforeldre og at hun hadde fått sin fars etternavn. Ikke nok med det, hun var også oppkalt etter farens søster Martha Gudrun Grønstad, og var ikke bare halvsøster, men helsøster.

Det er en ganske underlig følelse å se at to unge mennesker fra to ulike sosiale miljøer får to barn sammen, og at de sannsynligvis var såpass knyttet til hverandre at barna ble oppkalt etter faren, men at begge barna vokste opp hos pleieforeldre. Den eldste vokste riktignok opp hos sine besteforeldre og kunne ikke ha "kostet" så mye, mens den yngste ble satt bort til det jeg antar var fremmede på landet. Begge foreldrene giftet seg på hvert sitt hold ikke lenge etter at de hadde fått sitt eldste fellesbarn, men bare Egil Grønstad fikk barn i ekteskapet.

Det er stoff til en roman bak disse knappe fakta, men en slik roman ville neppe virke sannsynlig idag. Av og til hender det at virkeligheten overgår fantasien.

Folketellinga 1910 er frigitt. Jeg fant Gudrun!

1. desember 2010 ble folketellinga for 1910 lagt ut på Digitalarkivet.no. Bare noen minutter over midnatt kunne jeg konstatere at det var født to som het Gudrun den 16. april 1904. Den ene hadde Grønstad som etternavn. Dermed var det som hadde vært en gåte for meg mer enn et år løst. Det som virkelig gjorde meg forbløffet, var at hun hadde barnefarens etternavn.

Gudrun bodde i 1910 hos sine besteforeldre på Baggerød i Borre hvor hun var pleiebarn, og med bb i parentes for å angi at hun var barnebarn. Moren hennes bodde i Kristiania. At Gudrun hadde fått Grønstad som etternavn viser at Gudrun altså er min fars "helsøster". Jeg har lett etter henne over et år i alle de kirkebøker som fantes i digitalarkivet, uten å finne fødselen, fordi jeg håpet på å finne ut finne ut hvem hennes far var. Jeg hadde tenkt på muligheten for at det kunne være Egil Grønstad, men hadde vel lite tro på det.

Farmor Karoline må altså hatt et langvarig forhold til Egil Grønstad, siden de fikk to barn sammen med to års mellomrom, men den sosiale avstanden må ha vært for stor til at det ble noe ekteskap. Det er neppe mulig å finne ut om Fritz og Gudrun kjente til hverandre.

Karoline Anette var blitt Karo
I FT 1910 fant jeg jeg ikke farmor Karoline Anette Olsen til å begynne med, men ved å søke på fødselsdatoen, dukket husmor Karo Bjerkeli opp. Da var hun altså gift før 1910 og brukte Karo som fornavn. Hun og mannen Kaspar Bjerkeli bodde i Theresesgate 51, idag en nydelig hjørnegård like ved Bislet.

Ingen pensjonisttilværelse for skipstømmermannen
En annen opplysning kom også fram. Karos far var født i 1835 og var altså 75 år gammel, men han sto fortsatt oppført som skipstømmermann på Marinens verft. På den tiden var det nok ikke noe snakk om å gå av med pensjon ved 67 år. Forøvrig bodde, foruten kona hans Elise og barnebarnet Gudrun, tre av hans voksne barn hjemme på Baggerød, Olav, Hans Ditlev og Anna Elise.

Stadig nye navnevariasjoner
Enda en pussighet i denne folketellingen. Jeg kunne ikke finne mor, Inger Kleven. Det viste seg at hun hun hadde fblitt registrert med etternavnet Antonsen etter bestefar Anton Kleven. Også Tormod, den eneste broren hennes på det tidspunktet, het Antonsen til etternavn. Da bodde familien i Lunner, på Rundalen.

Peder Pedersen, Peder Pedersen og Peder Pedersen på Sundvolden

Vassendrud ligger ved sørenden av Krøderen. Under Vassendrud lå plassen Sundvolden. I bygdeboka for Krødsherad (s. 62 og 63) finner jeg noen av anene til mormor Gunhild. Sundvolden var tydeligvis et livlig sted, "et yndet oppholdssted for ferdselsfolk og et sted der det solgtes brennevin og holdtes turing med spill og slagsmål”.

Dette kapitlet er flyttet til www.klevenslekta.blogspot.com

Generalconducteur Christoffer Hammer

Min oldemors mormor på farsida, Anna Christine Emilie von Plade Stoltenberg, hadde så fint navn at jeg bare kalte henne Anna Kristine med alle navnene. Jeg fant ganske raskt fram til Stoltenbergslekta, men dette fisefine von Plade hadde jeg derimot større problemer med å finne roten til. Ingen av hennes nærmeste forfedre hadde med dette lille von foran Plade.

På en eller annen måte ble jeg oppmerksom på at det eksisterte en stor dokumentsamling etter Generalconducteur Christopher Hammer som altså var en lidenskaplig samler av dokumenter. Han var ungkar så lenge han levde, og han holdt til på Gran på Hadeland. Den fine tittelen betød at han var ansvarlig for kartverket i Østlandsområdet. Han var svært opptatt av å vise at han hadde adelig herkomst, og gikk ikke av veien for å pynte på dokumenter som skulle bevise hans byrd. På det viset klarte han å "dokumentere" at han stammet fra den pommerske adelsslekten von Plade. Historikeren Vegard Elvestrand, som døde for få år siden, har gjort en grundig gennomgang av Hammers dokumentsamling og avslørt mange av hans slektshistoriske krumspring.

For den som vanker på Polet, er Hammer Ulagret Aquavit et ikke ukjent produkt som er oppkalt etter denne mangsysleren. Vinmonopolet, eller rettere Arcus, har nok overdrevet hans betydning, slik han selv også gjerne gjorde, men han hadde nok en viss betydning for utviklingen av norsk akevitt Han var forresten potetprest, så det forklarer kanskje hans tilbøyelighet til den slags destillater. Han var både teolog, naturviter og topograf, og som sagt glad i dokumenter (og sikkert også akevitt). Den enkleste måten for ham å bli kvitt ubehagelige opplysninger om forfedrene var å klippe bort det som ikke passet.

Vegard Elvestrands bok er en grundig gjennomgang med kildekritikk av mange av Hammers dokumenter. For de som driver med slektsforsking er det ille at mange slektsgranskere ukritisk har lagt Hammers slektshistorier - som sagt med en herlig sammenblanding av fakta og fiksjon - til grunn for sine egne slektsregistre og dermed kommet litt på villspor. Jeg må konstatere at min oldemors bestemor beklageligvis ikke hadde så adelige aner som hennes foreldre tydeligvis hadde antatt. Vi får trøste oss med en akevittskål. Neste gang skal jeg kjøpe en Hammer for å kjenne hvordan den smaker.

Hvorfor vet vi så lite om Peter Andreassen?

Ut fra navnet å dømme kunne min farfars far, Nicolai Lauritz Hesselberg Grønstad, ikke vært en alminnelig bondesønn. Han hadde tydeligvis Grønstad som slektsnavn, til tross for at han verken var født eller levde på gården. Han hadde et mellomnavn Hesselberg, som jeg ikke har funnet noen rot til. Han var sendt til universitetet, og han ble gift med datteren til en bryggerieier i Kristiania. Ergo måtte faren være en av kaksene på Toten.

Faren, Peter Andreassen, hadde tittel av prokurator, så han måtte ha studert jus, antakelig på begynnelsen av 1820-tallet. Det er ikke utenkelig at denne Peter kan vise seg å være en av de interessante personene i slektshistorien, men hittil har det vært lite å finne om ham.

Peter eide antakelig Tømmerhoel, en storgård på Toten da han fikk sønnen Nikolai. Da var han 41 år gammel og gift med Martha Spaberg. Det er ikke usannsynlig at han hadde yngre barn enn Nicolai, men de har jeg ikke funnet. Jeg har derimot funnet kona hans, tippoldemor Martha Spaberg på www.holte.nu. Hun var født 4.1.1812 og døde 18.6.1858

Peter Andreassen Grønstad var jurist og prokurator, født 10.3.1805 og døde 7.2.1849 (jeg har ikke funnet begravelsen i kirkeboka for Stange). Da han døde, var sønnen Nicolai bare tre år gammel. Tømmerhoel var en ganske stor gård. I 1865 hadde gården 16 hester, 37 storfe og 5 griser. Det var riktignok lenge etter at andre eiere hadde overtatt.

Martha Spaberg kommer også fra en stor gård på den andre siden av Mjøsa, like ved Vang kirke i umiddelbar nærhet av Hamar.

Fredrik Dyhren, 2848 Skreia opplyser 15.01.08 at Peter Andreassen Grønstad f. 10/3 1805 var sønn av Andreas Pedersen som i følge Stange bygdebok s. 579 var eier av Grønstad i Stange i 1816. Han går ut fra at Peter vokste opp på garden, og av den grunn senere tok navnet Grønstad.

- - - Mødrene har grætt

Mine aner fem generasjoner tilbake gjennomlevde noen vanskelige år omkring århundreskiftet for 210 år siden. Dette var under napoleonskrigene. På landsbygda var det misvekst og nød, og i byene gikk det dårlig med handelen på grunn av den britiske blokaden i Nordsjøen. Vi var jo med i krigen, og endte jo opp på den gale siden etter det siste slaget. Det var trange tider i landet lenge selv etter 1814.

Jeg har skrevet om min tipp-tippoldemor Maren Oline Woxen tidligere. Hun kom fra Akers største gård, og var gift med en garverimester. Da han døde, giftet hun seg med en ny garver. Hun var født bare tre år før århundreskiftet, og fødte ni barn i to ekteskap, men bare tre av barna nådde voksen alder. Selv døde hun i barselseng. Hun må i motsetning til mange andre av mine kvinnelige aner ha vært ganske velstående, men det kan være at det var usunne forhold ved garverivirksomheten som gjorde at hun både mistet barna og den første ektemannen. Jeg må etter hvert finne ut mer om henne. Kanskje et besøk på byarkivet kan være fruktbart.

Noe seinere stusset jeg da jeg oppdaget at en annen av mine formødre, Gunbjørg Palmesdatter, som levde et par tiår tidligere, hadde mistet minst fire barn. Hun var imidlertid husmannskone, bodde på en plass oppe i Krødsherad og hadde neppe reserver på kistebunnen. Jeg fant ut om henne da jeg lette opp foreldrene til tippoldefar Eivind Olsen. "Den første Palme-greina", tenkte jeg og syntes jeg var morsom. Historien om henne var ikke morsom.

Den første palmegreina
Den første palmegreina jeg fant i slektstreet mine var altså mine tipp-tippoldeforeldre Ola Eivindsen og Gunbjørg Palmesdatter. De ville gjerne (får vi tro) ha en sønn som kunne kalles opp etter Palme, far til Gunbjørg. Navnetradisjonene var viktige til langt inn på 1800-tallet. De fikk først ei datter, og så en gutt som de kalte Palme, men han døde som spedbarn. Så fikk de to døtre til, før de igjen fikk en sønn som kunne kalles opp etter farfaren, altså Palme nr. 2. Deretter kom neste sønn, døpt Even, og han vokste opp og ble en gammel mann (min tippoldefar). Så døde Palme nr. 2, men de fikk de en fjerde sønn som også ble døpt Palme. Heller ikke han vokste opp; han ble bare seks år. Dessuten døde yngstedatteren Kari som 27-åring. Bak de tørre dataene ligger altså en svært så tragisk familiehistorie. En kan bli bjørnsonsk av å lese slikt.

Gunbjørg Palmesdatter var altså den første slektningen med dette uvanlige patronymet. Det jeg veit om henne utenom barnefødslene er at hun ble født i 1764 og ble gift 24 år seinere. I folketellinga 1801 var hun oppført som kone, 36 år gammel og hadde seks barn. I bygdeboka er Gunbjørg oppført med 8 barnefødsler. Hun fikk to barn etter folketellinga.

Gunbjørg må ha vært ei robust dame. Hun levde til hun var 87.

Ufullstendige data
Gikk det like ille for alle kvinnene i slekta som levde og fikk barn på begynnelsen av 1800-tallet? Jeg fant ganske snart ut at jeg ikke hadde tilstrekkelige data om dem. Jeg startet på farsida med Martha Spaberg som var min farfars farmor, men hadde ikke opplysninger om flere barn enn han som ble min oldefar.

Neste kvinne var farfars mormor, Thora Johanne Wold. Her hadde jeg oppgave over fire barn, og heller ikke hun hadde mistet noen barn. Tvert i mot ble en av hennes døtre 98 år gammel. Thora Johannes mor var Anna med-alle-navnene Stoltenberg. Hun fikk åtte barn etter 1825, men heller ikke her har jeg data. Vel, så får jeg se på hennes mor, Marthine Piro Brandt, som er registrert med sju barn. Heller ikke her har jeg notert noen barnedødsfall.

Deretter ga jeg opp. Jeg tror ikke noen av de andre fjorten tippoldemødrene kan ha opplevd så mye død og elendighet som Maren Oline og Gunbjørg. En ny runde i kildestoffet må til om jeg skal være noenlunde sikker, og det kan ta sin tid. Dermed kan jeg foreløpig slå meg til ro med at historiene om Maren Oline Woxen og Gunbjørg Palmesdatter sannsynligvis ikke var vanlige – selv i dårlige tider.