Mine aner fem generasjoner tilbake gjennomlevde noen vanskelige år omkring århundreskiftet for 210 år siden. Dette var under napoleonskrigene. På landsbygda var det misvekst og nød, og i byene gikk det dårlig med handelen på grunn av den britiske blokaden i Nordsjøen. Vi var jo med i krigen, og endte jo opp på den gale siden etter det siste slaget. Det var trange tider i landet lenge selv etter 1814.
Jeg har skrevet om min tipp-tippoldemor Maren Oline Woxen tidligere. Hun kom fra Akers største gård, og var gift med en garverimester. Da han døde, giftet hun seg med en ny garver. Hun var født bare tre år før århundreskiftet, og fødte ni barn i to ekteskap, men bare tre av barna nådde voksen alder. Selv døde hun i barselseng. Hun må i motsetning til mange andre av mine kvinnelige aner ha vært ganske velstående, men det kan være at det var usunne forhold ved garverivirksomheten som gjorde at hun både mistet barna og den første ektemannen. Jeg må etter hvert finne ut mer om henne. Kanskje et besøk på byarkivet kan være fruktbart.
Noe seinere stusset jeg da jeg oppdaget at en annen av mine formødre, Gunbjørg Palmesdatter, som levde et par tiår tidligere, hadde mistet minst fire barn. Hun var imidlertid husmannskone, bodde på en plass oppe i Krødsherad og hadde neppe reserver på kistebunnen. Jeg fant ut om henne da jeg lette opp foreldrene til tippoldefar Eivind Olsen. "Den første Palme-greina", tenkte jeg og syntes jeg var morsom. Historien om henne var ikke morsom.
Den første palmegreina
Den første palmegreina jeg fant i slektstreet mine var altså mine tipp-tippoldeforeldre Ola Eivindsen og Gunbjørg Palmesdatter. De ville gjerne (får vi tro) ha en sønn som kunne kalles opp etter Palme, far til Gunbjørg. Navnetradisjonene var viktige til langt inn på 1800-tallet. De fikk først ei datter, og så en gutt som de kalte Palme, men han døde som spedbarn. Så fikk de to døtre til, før de igjen fikk en sønn som kunne kalles opp etter farfaren, altså Palme nr. 2. Deretter kom neste sønn, døpt Even, og han vokste opp og ble en gammel mann (min tippoldefar). Så døde Palme nr. 2, men de fikk de en fjerde sønn som også ble døpt Palme. Heller ikke han vokste opp; han ble bare seks år. Dessuten døde yngstedatteren Kari som 27-åring. Bak de tørre dataene ligger altså en svært så tragisk familiehistorie. En kan bli bjørnsonsk av å lese slikt.
Gunbjørg Palmesdatter var altså den første slektningen med dette uvanlige patronymet. Det jeg veit om henne utenom barnefødslene er at hun ble født i 1764 og ble gift 24 år seinere. I folketellinga 1801 var hun oppført som kone, 36 år gammel og hadde seks barn. I bygdeboka er Gunbjørg oppført med 8 barnefødsler. Hun fikk to barn etter folketellinga.
Gunbjørg må ha vært ei robust dame. Hun levde til hun var 87.
Ufullstendige data
Gikk det like ille for alle kvinnene i slekta som levde og fikk barn på begynnelsen av 1800-tallet? Jeg fant ganske snart ut at jeg ikke hadde tilstrekkelige data om dem. Jeg startet på farsida med Martha Spaberg som var min farfars farmor, men hadde ikke opplysninger om flere barn enn han som ble min oldefar.
Neste kvinne var farfars mormor, Thora Johanne Wold. Her hadde jeg oppgave over fire barn, og heller ikke hun hadde mistet noen barn. Tvert i mot ble en av hennes døtre 98 år gammel. Thora Johannes mor var Anna med-alle-navnene Stoltenberg. Hun fikk åtte barn etter 1825, men heller ikke her har jeg data. Vel, så får jeg se på hennes mor, Marthine Piro Brandt, som er registrert med sju barn. Heller ikke her har jeg notert noen barnedødsfall.
Deretter ga jeg opp. Jeg tror ikke noen av de andre fjorten tippoldemødrene kan ha opplevd så mye død og elendighet som Maren Oline og Gunbjørg. En ny runde i kildestoffet må til om jeg skal være noenlunde sikker, og det kan ta sin tid. Dermed kan jeg foreløpig slå meg til ro med at historiene om Maren Oline Woxen og Gunbjørg Palmesdatter sannsynligvis ikke var vanlige – selv i dårlige tider.
torsdag 7. januar 2010
tirsdag 5. januar 2010
Femte generasjon er komplett
Endelig falt den siste brikken på plass, nå har jeg oversikt over alle mine tipp-tippoldeforeldre.
Jeg har visst lenge at min Peter Andreassen var min farfars farfar. Hvor Peters foreldre kom fra, visste jeg ikke. Endelig fant jeg ut at faren kom fra Elverum, og da løsnet det.
Peter Andreassens far er i følge Stange bygdebok Andreas Pedersen fra Østhagen i Åmot, f. 1770, d. 16/6 1833,
I FT 1801 var Andreas på Findstad i Elverum. Det var en stor gård, med minst åtte husmannsplasser og en masse gårdbeboere. (Gården var så stor at det var fire som het Embreth Olsen! og dessuten var det enda et par med det samme fornavnet) Andreas var skieløber og gaardbeboer. Det må vel ha vært en soldatbetegnelse, for vi hadde ikke yrkesskiløpere den gangen. Han var 27 år og gift med Guri Olsdatter, som var fire år yngre og allerede enke etter Erik Knudsen. Hun hadde en sønn Ole Erichsen, fire år gammel. Ved folketellinga hadde Guri og Andreas fått datteren Anne. Seinere kom det fire til.
Deres felles barn var
1) Anne Andreasdatter, født i 1801 i Elverum, 25/11 1831 g. m. enkemann Ole Olsen Ljøstad, i 1792. Hun ble døpt på Elverum samme 1801(kirkeboka s. 150). Fadderne var fra Finstad og Skjulstad, som var nabogården.
2) Peder Andreassen, dp. 10/3 1805, som altså ble min tippoldefar
3) Marte Andreassen, dp. 15/2 1807 (Det er vel feil, om ikke dåpen var utsatt veldig lenge fordi neste barn kommer bare et halvår etter)
4) Jon Andreassen, f. 17/9 1807, 5/11 1835 g. m. Kirsti Kristiansdtr. Gillund, f. 1814,
5) Elen Andreasdatter, i 1808.
Guri døde sannsynligvis i 1817 for det var skifte etter henne 14/6 1817. Til stede var hennes bror Gulbrand Olsen Godbakken og søskenbarn Johannes Olsen Skafstad, Elverum.
Andreas Pedersen ble 26/9 1817 gift for annen gang med Anne Mikkelsdatter (1785-2/9 1822) - enke etter Halvor Eilertsen Væstad. De fikk to barn: Halvor, f. 22/6 1818, og Gunnerius, f. 28/2 1820, død ung.
Jeg har visst lenge at min Peter Andreassen var min farfars farfar. Hvor Peters foreldre kom fra, visste jeg ikke. Endelig fant jeg ut at faren kom fra Elverum, og da løsnet det.
Peter Andreassens far er i følge Stange bygdebok Andreas Pedersen fra Østhagen i Åmot, f. 1770, d. 16/6 1833,
I FT 1801 var Andreas på Findstad i Elverum. Det var en stor gård, med minst åtte husmannsplasser og en masse gårdbeboere. (Gården var så stor at det var fire som het Embreth Olsen! og dessuten var det enda et par med det samme fornavnet) Andreas var skieløber og gaardbeboer. Det må vel ha vært en soldatbetegnelse, for vi hadde ikke yrkesskiløpere den gangen. Han var 27 år og gift med Guri Olsdatter, som var fire år yngre og allerede enke etter Erik Knudsen. Hun hadde en sønn Ole Erichsen, fire år gammel. Ved folketellinga hadde Guri og Andreas fått datteren Anne. Seinere kom det fire til.
Deres felles barn var
1) Anne Andreasdatter, født i 1801 i Elverum, 25/11 1831 g. m. enkemann Ole Olsen Ljøstad, i 1792. Hun ble døpt på Elverum samme 1801(kirkeboka s. 150). Fadderne var fra Finstad og Skjulstad, som var nabogården.
2) Peder Andreassen, dp. 10/3 1805, som altså ble min tippoldefar
3) Marte Andreassen, dp. 15/2 1807 (Det er vel feil, om ikke dåpen var utsatt veldig lenge fordi neste barn kommer bare et halvår etter)
4) Jon Andreassen, f. 17/9 1807, 5/11 1835 g. m. Kirsti Kristiansdtr. Gillund, f. 1814,
5) Elen Andreasdatter, i 1808.
Guri døde sannsynligvis i 1817 for det var skifte etter henne 14/6 1817. Til stede var hennes bror Gulbrand Olsen Godbakken og søskenbarn Johannes Olsen Skafstad, Elverum.
Andreas Pedersen ble 26/9 1817 gift for annen gang med Anne Mikkelsdatter (1785-2/9 1822) - enke etter Halvor Eilertsen Væstad. De fikk to barn: Halvor, f. 22/6 1818, og Gunnerius, f. 28/2 1820, død ung.
lørdag 19. desember 2009
Peter Brandt på Hellviktangen
Det er ganske utrolig at jeg ikke har oppdaget før i dag at min 4. tippoldefar var den første som gjorde Hellviktangen til sin sommeresidens. Det følgende er sakset fra Nesoddens historie, bind 2: http://www.hellviktangen.com/HistorieHellviktangen/framehistorie.htm.
"I 1865 forteller den daværende eieren - Jørgen Hansen Helvigtangen - oss at det har vært gårdsbruk her i den tiden han og faren har holdt til her, men ikke lenger tilbake. Han forteller videre: - For mange år siden, omkring 1800, hadde Helviktangen vært et snobbete sted. Da eide den velstående Christiania-grossereren Petter Brandt gården Skoklefald. Han bodde der oppe, selv om han drev en stor grossistforretning i Christiania. Han tok ut en god del tømmer, og kjøpte opp fra andre skogeiere. I tillegg fungerte han som bankier, men mest i Frogn. Her i bygda var det Røer-slekten som var de store pengeutlånerne.
Helviktangen hørte til Skoklefald. Det var bare skog her nede da Brandt overtok i 1779. Han må ha sett hvor vakkert dette stedet ligger, for han bygget et fasjonabelt sommersted her. Her holdt han selskaper for sosieteten fra Christiania. Han skal også ha hatt en egen båtfører med en større seilbåt som kunne bringe både ham og gjestene til og fra byen. På denne tiden var to båtførere - begge husmenn uten jord - knyttet til Skoklefald.
Tidlig på 1800-tallet kan det ikke ha vært særlig praktisk å bo på Nesodden og ha stor virksomhet i Christiania, på tross av egen båtskyss. Dessuten var nok Brandt mindre interessert i selve gådsdriften. I 1806 solgte han gården, men beholdt Helviktangen. Det er mulig at det gikk dårlig med forretningene i de turbulente årene som fulgte. I alle fall solgte Brandt dette stedet også i 1810.
Kjøperen var en formuende mann, så Helviktangen forble et sted for overklassen i mange år etter dette. Generalauditør Berger eide stedet fra 1813. Deretter kom professor Lundh, før stedet ble et ordinært gårdsbruk i 1827. Det var forpakteren, Hans Olsen Helvigtangen, som kjøpte. Det er hans sønn, Jørgen, som eier gården i 1865.
A. Hennum hadde vært konsul i Spania, men slo seg ned ved Bundefjorden. Han hadde kjøpt Helviktangen og oppført den herskapelige bebyggelsen der. I 1905 kjøpte han sin egen dampbåt. Den skulle gå mellom Helvik og Kristiania og fikk navnet D/S Helvig. Han fikk senere også aksjemajoriteten i Bundefjorden - Helvig Dampskibsselskab som ble startet i 1908.
Bakersvennene kjøpte Helviktangen i 1924 av konsul Hennum. De skulle bruke det som feriehjem. (Fra Nesoddens historie, bind 2). "
"I 1865 forteller den daværende eieren - Jørgen Hansen Helvigtangen - oss at det har vært gårdsbruk her i den tiden han og faren har holdt til her, men ikke lenger tilbake. Han forteller videre: - For mange år siden, omkring 1800, hadde Helviktangen vært et snobbete sted. Da eide den velstående Christiania-grossereren Petter Brandt gården Skoklefald. Han bodde der oppe, selv om han drev en stor grossistforretning i Christiania. Han tok ut en god del tømmer, og kjøpte opp fra andre skogeiere. I tillegg fungerte han som bankier, men mest i Frogn. Her i bygda var det Røer-slekten som var de store pengeutlånerne.
Helviktangen hørte til Skoklefald. Det var bare skog her nede da Brandt overtok i 1779. Han må ha sett hvor vakkert dette stedet ligger, for han bygget et fasjonabelt sommersted her. Her holdt han selskaper for sosieteten fra Christiania. Han skal også ha hatt en egen båtfører med en større seilbåt som kunne bringe både ham og gjestene til og fra byen. På denne tiden var to båtførere - begge husmenn uten jord - knyttet til Skoklefald.
Tidlig på 1800-tallet kan det ikke ha vært særlig praktisk å bo på Nesodden og ha stor virksomhet i Christiania, på tross av egen båtskyss. Dessuten var nok Brandt mindre interessert i selve gådsdriften. I 1806 solgte han gården, men beholdt Helviktangen. Det er mulig at det gikk dårlig med forretningene i de turbulente årene som fulgte. I alle fall solgte Brandt dette stedet også i 1810.
Kjøperen var en formuende mann, så Helviktangen forble et sted for overklassen i mange år etter dette. Generalauditør Berger eide stedet fra 1813. Deretter kom professor Lundh, før stedet ble et ordinært gårdsbruk i 1827. Det var forpakteren, Hans Olsen Helvigtangen, som kjøpte. Det er hans sønn, Jørgen, som eier gården i 1865.
A. Hennum hadde vært konsul i Spania, men slo seg ned ved Bundefjorden. Han hadde kjøpt Helviktangen og oppført den herskapelige bebyggelsen der. I 1905 kjøpte han sin egen dampbåt. Den skulle gå mellom Helvik og Kristiania og fikk navnet D/S Helvig. Han fikk senere også aksjemajoriteten i Bundefjorden - Helvig Dampskibsselskab som ble startet i 1908.
Bakersvennene kjøpte Helviktangen i 1924 av konsul Hennum. De skulle bruke det som feriehjem. (Fra Nesoddens historie, bind 2). "
fredag 18. desember 2009
Ja visst, halvparten av mine aner er kvinner
En god venninne lurte på om jeg ikke interesserte meg for mine kvinnelige aner; jeg hadde stadig et eller annet å fortelle om forfedre med titler og yrker og sosialstatus, enten det var husmann, bonde, prost eller kjøpmann, men konene deres fortalte jeg aldri om. Bygdebøker og slektshistorier hadde mye å fortelle om mennene, mens konene sto for den reproduserende funksjonen i familien, med mikroskopisk innsats fra mennene.
Det er i grunnen et tankekors at slektsgransking har blitt en hobby for mange i velføddssamfunnet. Vi skal ikke mer enn to-tre generasjoner bakover før vi forstår at leveforholdene var så mye, mye strengere enn i dag. Vår tilværelses uutholdelige letthet ligger langt utenfor hva folk kunne drømme om den gangen. Noen få punkter skiller seg ut når jeg prøver å summere opp inntrykk. Først dette litt selvfølgelige, men likevel fascinerende – at når en kvinne mister flere barn i sykdom og pest, så er det i alle fall én som overlever, det nødvendige ledd som har resultert i at jeg har kommet til verden som et ledd i en lang kjede. En kan bli darwinist av mindre.
Mine hovedkilder har vært et par bygdebøker og Digitalarkivets kirkebøker og gode tips og lenker fra drevne slektsgranskere. Jeg har vært opptatt av hva jeg kan lese mellom linjene i de av og til klønete formulerte setningene i kirkebøkene, hvor det stadig skinner gjennom hvor umenneskelig kvinner mange ganger ble behandlet. Det er ikke mange tiår siden enkelte klarte å hisse seg opp over kirkens syn på kvinnelige prester og biskoper. For noen få generasjoner siden var kvinner urene etter en fødsel og måtte introduceres, ledes inn i kirken av presten, for å bli tatt inn i menigheten igjen. Hadde de fått barn utenfor ekteskap, ble det forkynt i kirken. Da kunne de bli ilagt en saftig bok og nektet Alterens sakrament en tid. De kirkelige sanksjonene kunne man naturligvis kjøpe seg fri fra, men da måtte de jo ha noe å betale med.
Jeg hadde heller ikke forstått fullt ut hvor gjennomført ekteskap var arrangerte her i landet i tidligere tider, ikke etter pakistansk modell, men likevel veldig tydelig. Embetsmenns døtre ble gift med embetsmenn, eller til nød en studiosus hvis han var av god familie. Det var ikke uvanlig at prestesønner ble kjøpmenn. Bondegutter fant seg kone fra en av nabogårdene, og husmannssønnen giftet seg med husmannsdøtre. Den eneste jeg har funnet som har virkelig har skutt gullfuglen, er min tipp-tippoldefar Rasmus Wold. Han var sønn av en spikersmed, men søkte lykken som butikkmedhjelper hos Gregers Stoltenberg som var storkjøpmann i Son. Han giftet seg med kjøpmannsdattera Anna Christine Emilie von Plade Stoltenberg og ble stor kar i byen, blant annet konsul og ordfører. Historien hans skiller seg ut så mye at jeg ikke føler meg 100.00 % sikker på at jeg har funnet fram til riktig person, men så var det jo kvinnene jeg skulle ta for meg denne gangen. Anne med det lange navnet skal jeg komme tilbake til i en annen artikkel.
At kvinnene var fullstendig avhengige av sine ektemenn er vel ikke helt riktig, men på enkelte juridiske områder var det nok sant. Ei enke kunne disponere over en eiendom etter sin mann, men i det øyeblikket hun giftet seg igjen, overtok den nye mennen nøklene til pengeskapet og fjærpennen til å skrive kontrakter med. Noen enker drev jernverk, andre drev handelshus, men bondeenkene giftet seg ganske raskt – antakelig fordi de ikke maktet den dobbelte oppgaven å ha omsorgen for barna og administrere en gård. Her kan vi se mange interessante giftermål. Enker på store gårder hadde ikke problem med å skaffe seg unge friske fyrer – godt å ha i høyonna om sommeren og til å varme opp i senga om vinteren. Det ser ut som om det var sosialt akseptert at det kunne være relativt stor aldersforskjell mellom ektefellene. Min farmors far Andreas Olsen var først gift med ei enke som var atten år eldre enn ham. Da hun døde, giftet han seg med henne som seinere ble min morfars mor. Hun var derimot 18 år yngre enn ham.
Ja, jeg aner mange tragedier bak de knappe opplysningene jeg finner i de kildene jeg har hatt til rådighet. Jeg har allerede blogget om Maren Oline Woxen. Hun fikk først tre barn i første ekteskap. Så døde garvermesteren hun var gift med, og seinere to av barna. Hun giftet seg etter fire år med en ny garver. Hun var en av de få enkene som ikke giftet seg relativt raskt, og hun hadde vel drevet garveriet som enke. Også i det neste ekteskapet døde flere av barna, selv om de sannsynligvis var hennes stedbarn. Hun ble bare 41 år gammel.
De som var raskest til å gifte seg var likevel enkemennene. Selv når konene deres døde i barsel, varte det ikke mange månedene før de var gift igjen. En av mine forfedre giftet seg i februar etter å ha vært enkemann siden slutten av november.
Jeg må slå meg til ro med at hvis det ikke hadde vært en del umoral (uansett definisjon) så ville jeg ikke eksistert. En av de ”morsomste” er hva jeg omsider fant ut om min farmors farmor Karen Olea Ingebretsdatter Skildbred. Hun kom som ungjente på besøk hos sin noe eldre søster som var gardkjerring på Hotvedt i Andebu. Hun havnet antakelig i høyet med bondesvogeren, og resultatet ble altså min oldefar Andreas Olsen. Det var slett ikke enkelt å finne ut hvor det blei av ham og moren etter at han kom til verden. Det tok veldig lang tid og mye leting i kirkebøker og bygdebok før jeg skjønte at Andreas ble oppfostret hos sin far og morens søster! Moren hans ble derimot gardkjerring på en av de andre store gårdene i bygda.
Det er i grunnen et tankekors at slektsgransking har blitt en hobby for mange i velføddssamfunnet. Vi skal ikke mer enn to-tre generasjoner bakover før vi forstår at leveforholdene var så mye, mye strengere enn i dag. Vår tilværelses uutholdelige letthet ligger langt utenfor hva folk kunne drømme om den gangen. Noen få punkter skiller seg ut når jeg prøver å summere opp inntrykk. Først dette litt selvfølgelige, men likevel fascinerende – at når en kvinne mister flere barn i sykdom og pest, så er det i alle fall én som overlever, det nødvendige ledd som har resultert i at jeg har kommet til verden som et ledd i en lang kjede. En kan bli darwinist av mindre.
Mine hovedkilder har vært et par bygdebøker og Digitalarkivets kirkebøker og gode tips og lenker fra drevne slektsgranskere. Jeg har vært opptatt av hva jeg kan lese mellom linjene i de av og til klønete formulerte setningene i kirkebøkene, hvor det stadig skinner gjennom hvor umenneskelig kvinner mange ganger ble behandlet. Det er ikke mange tiår siden enkelte klarte å hisse seg opp over kirkens syn på kvinnelige prester og biskoper. For noen få generasjoner siden var kvinner urene etter en fødsel og måtte introduceres, ledes inn i kirken av presten, for å bli tatt inn i menigheten igjen. Hadde de fått barn utenfor ekteskap, ble det forkynt i kirken. Da kunne de bli ilagt en saftig bok og nektet Alterens sakrament en tid. De kirkelige sanksjonene kunne man naturligvis kjøpe seg fri fra, men da måtte de jo ha noe å betale med.
Jeg hadde heller ikke forstått fullt ut hvor gjennomført ekteskap var arrangerte her i landet i tidligere tider, ikke etter pakistansk modell, men likevel veldig tydelig. Embetsmenns døtre ble gift med embetsmenn, eller til nød en studiosus hvis han var av god familie. Det var ikke uvanlig at prestesønner ble kjøpmenn. Bondegutter fant seg kone fra en av nabogårdene, og husmannssønnen giftet seg med husmannsdøtre. Den eneste jeg har funnet som har virkelig har skutt gullfuglen, er min tipp-tippoldefar Rasmus Wold. Han var sønn av en spikersmed, men søkte lykken som butikkmedhjelper hos Gregers Stoltenberg som var storkjøpmann i Son. Han giftet seg med kjøpmannsdattera Anna Christine Emilie von Plade Stoltenberg og ble stor kar i byen, blant annet konsul og ordfører. Historien hans skiller seg ut så mye at jeg ikke føler meg 100.00 % sikker på at jeg har funnet fram til riktig person, men så var det jo kvinnene jeg skulle ta for meg denne gangen. Anne med det lange navnet skal jeg komme tilbake til i en annen artikkel.
At kvinnene var fullstendig avhengige av sine ektemenn er vel ikke helt riktig, men på enkelte juridiske områder var det nok sant. Ei enke kunne disponere over en eiendom etter sin mann, men i det øyeblikket hun giftet seg igjen, overtok den nye mennen nøklene til pengeskapet og fjærpennen til å skrive kontrakter med. Noen enker drev jernverk, andre drev handelshus, men bondeenkene giftet seg ganske raskt – antakelig fordi de ikke maktet den dobbelte oppgaven å ha omsorgen for barna og administrere en gård. Her kan vi se mange interessante giftermål. Enker på store gårder hadde ikke problem med å skaffe seg unge friske fyrer – godt å ha i høyonna om sommeren og til å varme opp i senga om vinteren. Det ser ut som om det var sosialt akseptert at det kunne være relativt stor aldersforskjell mellom ektefellene. Min farmors far Andreas Olsen var først gift med ei enke som var atten år eldre enn ham. Da hun døde, giftet han seg med henne som seinere ble min morfars mor. Hun var derimot 18 år yngre enn ham.
Ja, jeg aner mange tragedier bak de knappe opplysningene jeg finner i de kildene jeg har hatt til rådighet. Jeg har allerede blogget om Maren Oline Woxen. Hun fikk først tre barn i første ekteskap. Så døde garvermesteren hun var gift med, og seinere to av barna. Hun giftet seg etter fire år med en ny garver. Hun var en av de få enkene som ikke giftet seg relativt raskt, og hun hadde vel drevet garveriet som enke. Også i det neste ekteskapet døde flere av barna, selv om de sannsynligvis var hennes stedbarn. Hun ble bare 41 år gammel.
De som var raskest til å gifte seg var likevel enkemennene. Selv når konene deres døde i barsel, varte det ikke mange månedene før de var gift igjen. En av mine forfedre giftet seg i februar etter å ha vært enkemann siden slutten av november.
Jeg må slå meg til ro med at hvis det ikke hadde vært en del umoral (uansett definisjon) så ville jeg ikke eksistert. En av de ”morsomste” er hva jeg omsider fant ut om min farmors farmor Karen Olea Ingebretsdatter Skildbred. Hun kom som ungjente på besøk hos sin noe eldre søster som var gardkjerring på Hotvedt i Andebu. Hun havnet antakelig i høyet med bondesvogeren, og resultatet ble altså min oldefar Andreas Olsen. Det var slett ikke enkelt å finne ut hvor det blei av ham og moren etter at han kom til verden. Det tok veldig lang tid og mye leting i kirkebøker og bygdebok før jeg skjønte at Andreas ble oppfostret hos sin far og morens søster! Moren hans ble derimot gardkjerring på en av de andre store gårdene i bygda.
lørdag 5. desember 2009
Ikke stol på at alt du finner på nettet av slektsopplysninger er riktige
Vegard Elvestrand har gått grundig gjennom en svær dokumentsamling etter generalkonduktør Christopher Hammer (1720-1804). Hans manuskriptsamling omfattet 1200 bibliografiske enheter. Hammer var en nærmest manisk samler av dokumenter, og var ikke alltid helt pålitelig når han eller hans skrivere pyntet litt på opplysningene eller klipte bort det som ikke passet Hammer. For utallige norske slektsgranskere har Hammers slektsdata vært til stor glede og oppmuntring. Plutselig sitter de med anetavler med adel og kongelige sydover i Europa – langt bakover i tid. Mange av Hammers feilaktige opplysninger har ukritisk blitt reprodusert i mange av de store slektsregistrene som florerer på nettet.
Vegard Elvestrand, som døde i 2005, fant mange klare bevis på at Hammer bevisst manipulerte data og i enkelte tilfeller tilla sine aner titler og posisjoner som kun hadde rot i Hammers fantasi. Dette har Elvestrand presentert i en voluminøs bok om Christopher Hammer med undertittelen Fra Københavns Universitet, Sorø Akademi og Ledreborg til Hadeland. For min egen del betyr det at mange av opplysningene jeg har om grenene (von) Plade og Sand neppe er riktige. De slektsleddene jeg har kommet i tvil om er fra tiden før kirkebøkene ble obligatoriske, slik at det er rettsreferater og andre dokumenter som er kildemateriale, og derfor vanskelig å kontrollere.
Elvestrands bok kom ut i 2004 og er interessant blant annet fordi vi får beskrevet hvordan titler og embeter, både kirkelige og andre ble kjøpt eller gikk i arv, hvordan man skaffet seg universitetseksamener eller kjøpte seg akademiske titler.
Vegard Elvestrand, som døde i 2005, fant mange klare bevis på at Hammer bevisst manipulerte data og i enkelte tilfeller tilla sine aner titler og posisjoner som kun hadde rot i Hammers fantasi. Dette har Elvestrand presentert i en voluminøs bok om Christopher Hammer med undertittelen Fra Københavns Universitet, Sorø Akademi og Ledreborg til Hadeland. For min egen del betyr det at mange av opplysningene jeg har om grenene (von) Plade og Sand neppe er riktige. De slektsleddene jeg har kommet i tvil om er fra tiden før kirkebøkene ble obligatoriske, slik at det er rettsreferater og andre dokumenter som er kildemateriale, og derfor vanskelig å kontrollere.
Elvestrands bok kom ut i 2004 og er interessant blant annet fordi vi får beskrevet hvordan titler og embeter, både kirkelige og andre ble kjøpt eller gikk i arv, hvordan man skaffet seg universitetseksamener eller kjøpte seg akademiske titler.
onsdag 25. november 2009
Prester, nøklepiker og rådskoner
En av Else Dorothea Strangers aner er presten Amund Ellingsen som ble født ca. 1500. Han er altså min 10. tipp, 14 generasjoner bakover. Ole Arild Vesthagen har skrevet om ham og hans "rådskvinne" Kirsten Olsdatter. De hadde etter sigende sju barn sammen. I en e-post til meg skriver Vesthagen at det kan være overdrevet at de hadde så mange barn, men at det er dokumentert at i alle fall to vokste opp: Magdalena Amundsdatter (hans ane) og Anne Amundsdatter som altså er en av mine eldste kjente aner.
Vesthagen skriver:
"Amund Ellingsen ble født omkring århundreskiftet 1400/1500. Det er ikke kjent hvor han kom fra. Etter endt teologisk utdannelse i Tyskland kom han som prest til Norderhov i biskop Mogens Lauritsens tid (1513-1537), altså i katolsk tid. Han ble senere forflyttet til Gran, og ved reformasjonen i 1537 gikk han over fra å være katolsk prest til å bli luthersk prest. Han ble kallet til prost av biskop Hans Reff, og var også kannik ved domkirken i Hamar. Amund døde i 1573.
Kirsten Olsdatter ble født på Ringerike omkring 1510-1520. Hennes foreldre var Ole (NN) og Ragne Halvorsdatter. Amund og Kirsten skal ha fått 7 barn, men bare to oppnådde voksen alder:
1. Magdalene Amundsdtr. Hilden
2. Anne Amundsdtr.
De viktigste opplysningene om Amund og Kirsten finnes i et dokument datert 10.12.1593
Der oppgis det at Amund Ellingsen kom fra Tyskland i biskop Mogens tid og ble beskikket som prest på Ringerike. En enke der, Ragne Halvorsdatter, hadde en ung datter, Kirsten Olsdatter, som Amund tok som sin “nøklepike” (husholderske). Da hun hadde vært der en stund “besov” han henne. Da Amund ble kallet til prest på Gran ble Kirsten med og var hans “rådskvinne” i mange år. Prestene måtte jo leve i sølibat! De fikk 7 barn sammen. Siden ble Kirsten gift med Peder Rolfsen Morstad. Det ble refert fra et tidligere dokument av 2.11.1574 der lensmannen på Ringerike opptok vitnemål om Kirsten. Det ble også refert fra et dokument fra 1575 der Gudmund Hilden opptok vitnemål om sin svigermor. Da Kirsten døde, levde to av barna, Magdalene Amundsdtr. og Anne Amundsdtr. Den eldste, Magdalene, ble gift med Gudmund Hilden, og Anne (min 9. tipp) ble gift med Torsten som da (dvs. 1593) var sogneprest på Gran.
Som katolsk prest hadde ikke Amund anledning til å gifte seg. Men det var ikke uvanlig at prester hadde “rådskvinner”, eller samboere for å bruke et moderne uttrykk, og det var heller ikke uvanlig at de fikk barn med disse. Historiske kilder viser at de katolske prestenenes rådskvinner ble vel aktet og respekter av allmuen.
Amund tituleres i flere kilder som mester eller magister, dvs. han hadde udannelse fra et universitet."
Vesthagen skriver:
"Amund Ellingsen ble født omkring århundreskiftet 1400/1500. Det er ikke kjent hvor han kom fra. Etter endt teologisk utdannelse i Tyskland kom han som prest til Norderhov i biskop Mogens Lauritsens tid (1513-1537), altså i katolsk tid. Han ble senere forflyttet til Gran, og ved reformasjonen i 1537 gikk han over fra å være katolsk prest til å bli luthersk prest. Han ble kallet til prost av biskop Hans Reff, og var også kannik ved domkirken i Hamar. Amund døde i 1573.
Kirsten Olsdatter ble født på Ringerike omkring 1510-1520. Hennes foreldre var Ole (NN) og Ragne Halvorsdatter. Amund og Kirsten skal ha fått 7 barn, men bare to oppnådde voksen alder:
1. Magdalene Amundsdtr. Hilden
2. Anne Amundsdtr.
De viktigste opplysningene om Amund og Kirsten finnes i et dokument datert 10.12.1593
Der oppgis det at Amund Ellingsen kom fra Tyskland i biskop Mogens tid og ble beskikket som prest på Ringerike. En enke der, Ragne Halvorsdatter, hadde en ung datter, Kirsten Olsdatter, som Amund tok som sin “nøklepike” (husholderske). Da hun hadde vært der en stund “besov” han henne. Da Amund ble kallet til prest på Gran ble Kirsten med og var hans “rådskvinne” i mange år. Prestene måtte jo leve i sølibat! De fikk 7 barn sammen. Siden ble Kirsten gift med Peder Rolfsen Morstad. Det ble refert fra et tidligere dokument av 2.11.1574 der lensmannen på Ringerike opptok vitnemål om Kirsten. Det ble også refert fra et dokument fra 1575 der Gudmund Hilden opptok vitnemål om sin svigermor. Da Kirsten døde, levde to av barna, Magdalene Amundsdtr. og Anne Amundsdtr. Den eldste, Magdalene, ble gift med Gudmund Hilden, og Anne (min 9. tipp) ble gift med Torsten som da (dvs. 1593) var sogneprest på Gran.
Som katolsk prest hadde ikke Amund anledning til å gifte seg. Men det var ikke uvanlig at prester hadde “rådskvinner”, eller samboere for å bruke et moderne uttrykk, og det var heller ikke uvanlig at de fikk barn med disse. Historiske kilder viser at de katolske prestenenes rådskvinner ble vel aktet og respekter av allmuen.
Amund tituleres i flere kilder som mester eller magister, dvs. han hadde udannelse fra et universitet."
søndag 22. november 2009
Else Dorothea Strangers aner
Per Nermo har lagt ut en anselig mengde slektsdata på nettet (www.nermo.org). Da jeg tilfeldigvis googlet Else Dorothea Stranger, kom jeg til hjemmesidene hans, og dermed hadde jeg en masse nye opplysninger, mange slektsledd bakover.
Nå gjenstår å supplere og kryssjekke disse, og forsøke å finne sammenhengen. For første gang finner jeg aner i Danmark og på kontinentet. Det gjør at jeg må repetere historien i årene etter reformasjonen. Sånn sett er slektshistorie en innfallsport til politisk og økonomisk historie.
Min fjerde tipp, Else Dorothea Stranger tilhører det jeg kaller embetsmannsgrenen i slektstreet mitt. Forskjellen mellom embetsmenn og på den ene siden og bønder og husmenn på den andre er den geografiske mobiliteten. Embetsmennene sender sine sønner til universitetet i København, og døtrene blir gjerne gift med andre embetsmenn eller til nød en storbonde. Disse flytter omkring i landet. Bønder og husmenn har atskillig mer redusert aksjonsradius når de skal finne makkere.
Else Dorotheas aner kommer fra så fjerne steder som Lübeck, Øst-Flanderen og Rügen. Mange har vært prester i Danmark og Norge. Blant hennes aner har jeg funnet den første lutherske biskopen i Bergen, enkedronning Dorotheas livlege og Fredrik IIs hoffsanger.
Det som stadig slår meg er at mine forfedre kommer fra alle samfunnslag. Ingen av dem er viktigere enn den andre. Jeg må dessuten forutsette at det kan være mange feilkilder. Det gjør likevel at jeg går ut fra at slektstreet er noenlunde riktig selv om kanskje et og annet farskap ikke er i samsvar med hva som seinere har kommet i kirkeboka. Derfor sier jeg at personene jeg fører opp som mine aner kan være mine genetisk sett riktige forfedre.
Nå gjenstår å supplere og kryssjekke disse, og forsøke å finne sammenhengen. For første gang finner jeg aner i Danmark og på kontinentet. Det gjør at jeg må repetere historien i årene etter reformasjonen. Sånn sett er slektshistorie en innfallsport til politisk og økonomisk historie.
Min fjerde tipp, Else Dorothea Stranger tilhører det jeg kaller embetsmannsgrenen i slektstreet mitt. Forskjellen mellom embetsmenn og på den ene siden og bønder og husmenn på den andre er den geografiske mobiliteten. Embetsmennene sender sine sønner til universitetet i København, og døtrene blir gjerne gift med andre embetsmenn eller til nød en storbonde. Disse flytter omkring i landet. Bønder og husmenn har atskillig mer redusert aksjonsradius når de skal finne makkere.
Else Dorotheas aner kommer fra så fjerne steder som Lübeck, Øst-Flanderen og Rügen. Mange har vært prester i Danmark og Norge. Blant hennes aner har jeg funnet den første lutherske biskopen i Bergen, enkedronning Dorotheas livlege og Fredrik IIs hoffsanger.
Det som stadig slår meg er at mine forfedre kommer fra alle samfunnslag. Ingen av dem er viktigere enn den andre. Jeg må dessuten forutsette at det kan være mange feilkilder. Det gjør likevel at jeg går ut fra at slektstreet er noenlunde riktig selv om kanskje et og annet farskap ikke er i samsvar med hva som seinere har kommet i kirkeboka. Derfor sier jeg at personene jeg fører opp som mine aner kan være mine genetisk sett riktige forfedre.
Abonner på:
Innlegg (Atom)