Vegard Elvestrand har gått grundig gjennom en svær dokumentsamling etter generalkonduktør Christopher Hammer (1720-1804). Hans manuskriptsamling omfattet 1200 bibliografiske enheter. Hammer var en nærmest manisk samler av dokumenter, og var ikke alltid helt pålitelig når han eller hans skrivere pyntet litt på opplysningene eller klipte bort det som ikke passet Hammer. For utallige norske slektsgranskere har Hammers slektsdata vært til stor glede og oppmuntring. Plutselig sitter de med anetavler med adel og kongelige sydover i Europa – langt bakover i tid. Mange av Hammers feilaktige opplysninger har ukritisk blitt reprodusert i mange av de store slektsregistrene som florerer på nettet.
Vegard Elvestrand, som døde i 2005, fant mange klare bevis på at Hammer bevisst manipulerte data og i enkelte tilfeller tilla sine aner titler og posisjoner som kun hadde rot i Hammers fantasi. Dette har Elvestrand presentert i en voluminøs bok om Christopher Hammer med undertittelen Fra Københavns Universitet, Sorø Akademi og Ledreborg til Hadeland. For min egen del betyr det at mange av opplysningene jeg har om grenene (von) Plade og Sand neppe er riktige. De slektsleddene jeg har kommet i tvil om er fra tiden før kirkebøkene ble obligatoriske, slik at det er rettsreferater og andre dokumenter som er kildemateriale, og derfor vanskelig å kontrollere.
Elvestrands bok kom ut i 2004 og er interessant blant annet fordi vi får beskrevet hvordan titler og embeter, både kirkelige og andre ble kjøpt eller gikk i arv, hvordan man skaffet seg universitetseksamener eller kjøpte seg akademiske titler.
lørdag 5. desember 2009
onsdag 25. november 2009
Prester, nøklepiker og rådskoner
En av Else Dorothea Strangers aner er presten Amund Ellingsen som ble født ca. 1500. Han er altså min 10. tipp, 14 generasjoner bakover. Ole Arild Vesthagen har skrevet om ham og hans "rådskvinne" Kirsten Olsdatter. De hadde etter sigende sju barn sammen. I en e-post til meg skriver Vesthagen at det kan være overdrevet at de hadde så mange barn, men at det er dokumentert at i alle fall to vokste opp: Magdalena Amundsdatter (hans ane) og Anne Amundsdatter som altså er en av mine eldste kjente aner.
Vesthagen skriver:
"Amund Ellingsen ble født omkring århundreskiftet 1400/1500. Det er ikke kjent hvor han kom fra. Etter endt teologisk utdannelse i Tyskland kom han som prest til Norderhov i biskop Mogens Lauritsens tid (1513-1537), altså i katolsk tid. Han ble senere forflyttet til Gran, og ved reformasjonen i 1537 gikk han over fra å være katolsk prest til å bli luthersk prest. Han ble kallet til prost av biskop Hans Reff, og var også kannik ved domkirken i Hamar. Amund døde i 1573.
Kirsten Olsdatter ble født på Ringerike omkring 1510-1520. Hennes foreldre var Ole (NN) og Ragne Halvorsdatter. Amund og Kirsten skal ha fått 7 barn, men bare to oppnådde voksen alder:
1. Magdalene Amundsdtr. Hilden
2. Anne Amundsdtr.
De viktigste opplysningene om Amund og Kirsten finnes i et dokument datert 10.12.1593
Der oppgis det at Amund Ellingsen kom fra Tyskland i biskop Mogens tid og ble beskikket som prest på Ringerike. En enke der, Ragne Halvorsdatter, hadde en ung datter, Kirsten Olsdatter, som Amund tok som sin “nøklepike” (husholderske). Da hun hadde vært der en stund “besov” han henne. Da Amund ble kallet til prest på Gran ble Kirsten med og var hans “rådskvinne” i mange år. Prestene måtte jo leve i sølibat! De fikk 7 barn sammen. Siden ble Kirsten gift med Peder Rolfsen Morstad. Det ble refert fra et tidligere dokument av 2.11.1574 der lensmannen på Ringerike opptok vitnemål om Kirsten. Det ble også refert fra et dokument fra 1575 der Gudmund Hilden opptok vitnemål om sin svigermor. Da Kirsten døde, levde to av barna, Magdalene Amundsdtr. og Anne Amundsdtr. Den eldste, Magdalene, ble gift med Gudmund Hilden, og Anne (min 9. tipp) ble gift med Torsten som da (dvs. 1593) var sogneprest på Gran.
Som katolsk prest hadde ikke Amund anledning til å gifte seg. Men det var ikke uvanlig at prester hadde “rådskvinner”, eller samboere for å bruke et moderne uttrykk, og det var heller ikke uvanlig at de fikk barn med disse. Historiske kilder viser at de katolske prestenenes rådskvinner ble vel aktet og respekter av allmuen.
Amund tituleres i flere kilder som mester eller magister, dvs. han hadde udannelse fra et universitet."
Vesthagen skriver:
"Amund Ellingsen ble født omkring århundreskiftet 1400/1500. Det er ikke kjent hvor han kom fra. Etter endt teologisk utdannelse i Tyskland kom han som prest til Norderhov i biskop Mogens Lauritsens tid (1513-1537), altså i katolsk tid. Han ble senere forflyttet til Gran, og ved reformasjonen i 1537 gikk han over fra å være katolsk prest til å bli luthersk prest. Han ble kallet til prost av biskop Hans Reff, og var også kannik ved domkirken i Hamar. Amund døde i 1573.
Kirsten Olsdatter ble født på Ringerike omkring 1510-1520. Hennes foreldre var Ole (NN) og Ragne Halvorsdatter. Amund og Kirsten skal ha fått 7 barn, men bare to oppnådde voksen alder:
1. Magdalene Amundsdtr. Hilden
2. Anne Amundsdtr.
De viktigste opplysningene om Amund og Kirsten finnes i et dokument datert 10.12.1593
Der oppgis det at Amund Ellingsen kom fra Tyskland i biskop Mogens tid og ble beskikket som prest på Ringerike. En enke der, Ragne Halvorsdatter, hadde en ung datter, Kirsten Olsdatter, som Amund tok som sin “nøklepike” (husholderske). Da hun hadde vært der en stund “besov” han henne. Da Amund ble kallet til prest på Gran ble Kirsten med og var hans “rådskvinne” i mange år. Prestene måtte jo leve i sølibat! De fikk 7 barn sammen. Siden ble Kirsten gift med Peder Rolfsen Morstad. Det ble refert fra et tidligere dokument av 2.11.1574 der lensmannen på Ringerike opptok vitnemål om Kirsten. Det ble også refert fra et dokument fra 1575 der Gudmund Hilden opptok vitnemål om sin svigermor. Da Kirsten døde, levde to av barna, Magdalene Amundsdtr. og Anne Amundsdtr. Den eldste, Magdalene, ble gift med Gudmund Hilden, og Anne (min 9. tipp) ble gift med Torsten som da (dvs. 1593) var sogneprest på Gran.
Som katolsk prest hadde ikke Amund anledning til å gifte seg. Men det var ikke uvanlig at prester hadde “rådskvinner”, eller samboere for å bruke et moderne uttrykk, og det var heller ikke uvanlig at de fikk barn med disse. Historiske kilder viser at de katolske prestenenes rådskvinner ble vel aktet og respekter av allmuen.
Amund tituleres i flere kilder som mester eller magister, dvs. han hadde udannelse fra et universitet."
søndag 22. november 2009
Else Dorothea Strangers aner
Per Nermo har lagt ut en anselig mengde slektsdata på nettet (www.nermo.org). Da jeg tilfeldigvis googlet Else Dorothea Stranger, kom jeg til hjemmesidene hans, og dermed hadde jeg en masse nye opplysninger, mange slektsledd bakover.
Nå gjenstår å supplere og kryssjekke disse, og forsøke å finne sammenhengen. For første gang finner jeg aner i Danmark og på kontinentet. Det gjør at jeg må repetere historien i årene etter reformasjonen. Sånn sett er slektshistorie en innfallsport til politisk og økonomisk historie.
Min fjerde tipp, Else Dorothea Stranger tilhører det jeg kaller embetsmannsgrenen i slektstreet mitt. Forskjellen mellom embetsmenn og på den ene siden og bønder og husmenn på den andre er den geografiske mobiliteten. Embetsmennene sender sine sønner til universitetet i København, og døtrene blir gjerne gift med andre embetsmenn eller til nød en storbonde. Disse flytter omkring i landet. Bønder og husmenn har atskillig mer redusert aksjonsradius når de skal finne makkere.
Else Dorotheas aner kommer fra så fjerne steder som Lübeck, Øst-Flanderen og Rügen. Mange har vært prester i Danmark og Norge. Blant hennes aner har jeg funnet den første lutherske biskopen i Bergen, enkedronning Dorotheas livlege og Fredrik IIs hoffsanger.
Det som stadig slår meg er at mine forfedre kommer fra alle samfunnslag. Ingen av dem er viktigere enn den andre. Jeg må dessuten forutsette at det kan være mange feilkilder. Det gjør likevel at jeg går ut fra at slektstreet er noenlunde riktig selv om kanskje et og annet farskap ikke er i samsvar med hva som seinere har kommet i kirkeboka. Derfor sier jeg at personene jeg fører opp som mine aner kan være mine genetisk sett riktige forfedre.
Nå gjenstår å supplere og kryssjekke disse, og forsøke å finne sammenhengen. For første gang finner jeg aner i Danmark og på kontinentet. Det gjør at jeg må repetere historien i årene etter reformasjonen. Sånn sett er slektshistorie en innfallsport til politisk og økonomisk historie.
Min fjerde tipp, Else Dorothea Stranger tilhører det jeg kaller embetsmannsgrenen i slektstreet mitt. Forskjellen mellom embetsmenn og på den ene siden og bønder og husmenn på den andre er den geografiske mobiliteten. Embetsmennene sender sine sønner til universitetet i København, og døtrene blir gjerne gift med andre embetsmenn eller til nød en storbonde. Disse flytter omkring i landet. Bønder og husmenn har atskillig mer redusert aksjonsradius når de skal finne makkere.
Else Dorotheas aner kommer fra så fjerne steder som Lübeck, Øst-Flanderen og Rügen. Mange har vært prester i Danmark og Norge. Blant hennes aner har jeg funnet den første lutherske biskopen i Bergen, enkedronning Dorotheas livlege og Fredrik IIs hoffsanger.
Det som stadig slår meg er at mine forfedre kommer fra alle samfunnslag. Ingen av dem er viktigere enn den andre. Jeg må dessuten forutsette at det kan være mange feilkilder. Det gjør likevel at jeg går ut fra at slektstreet er noenlunde riktig selv om kanskje et og annet farskap ikke er i samsvar med hva som seinere har kommet i kirkeboka. Derfor sier jeg at personene jeg fører opp som mine aner kan være mine genetisk sett riktige forfedre.
mandag 16. mars 2009
Änglar - finns dom?
Jan Sigbjørn Larsen har laget en veldig systematisk oversikt over anene til min farfars morfar Andreas Olsen fra Hotvedt. Den har jeg nettopp fått på skrivebordet, og der er det mye nytt. I utgangspunktet hadde jeg med god hjelp fra lokale slektsforskere fått en viss oversikt over anene i Andebu, men nå ser jeg at det er grener lenger sørover i Vestfold, særlig i Stokke og Sandar. I alle fall en av grenene går tilbake til 1440.
Jeg ser etter hvert hvor viktig det er å ha oversikt over kildene. Det tror jeg sparer en for mye arbeid når det stadig kommer nye skudd på slektstreet.
Det morsomme og hyggelige er at Jan Sigbjørn er barndomsvenn av en av mine fettere på morssida!
Jeg gleder meg til å legge ut nyhetene på nettet når jeg bare får gått gjennom materialet.
Jeg ser etter hvert hvor viktig det er å ha oversikt over kildene. Det tror jeg sparer en for mye arbeid når det stadig kommer nye skudd på slektstreet.
Det morsomme og hyggelige er at Jan Sigbjørn er barndomsvenn av en av mine fettere på morssida!
Jeg gleder meg til å legge ut nyhetene på nettet når jeg bare får gått gjennom materialet.
søndag 15. mars 2009
Egen blogg for Klevenslekta
Det er vanskelig å redigere en blogg slik at en ikke mister oversikten. Jeg har derfor gjennomgått alle innleggene om min mors slekt og lagt dem inn på http://www.Klevenslekta.blogspot.com
torsdag 12. mars 2009
Maren Oline Woxen – eller slektshistoriens største tragedie
Maren Oline Woxen var født i 1797 på den største gården i Aker. Foreldrene var Johannes Jokumsen Woxen og Gunhild Rasmusdatter Wold. Maren hadde seks søsken og var nest yngst.
Hun giftet seg da hun var 23 år gammel med den innvandrede svenske garveren Carl Gustav Danelius som var 40 år gammel. Han hadde kommet til landet den tiden forholdet til Sverige var ganske spent, men han hadde tydeligvis arbeidet som garver hos Hans Woksens enke før han giftet seg. Det er uvisst om garveriet lå ved Voksen gård eller nede i Vaterland. Seinere, da barna ble døpt – og begravet, finner vi at han bor med familien i Vaterland som garvermester. Det er sannsynlig at garveriet lå ved Akerselva.
I ekteskapet med Danelius fikk Maren Oline tre barn, Severine Andrine som var født i 1821, Johan Fredrik som kom til verden i 1822 og Carl Gustav som ble født tre år deretter. Av disse tre barna var det bare Johan Fredrik som levde så lenge at han selv fikk barn, slik at han i dag kan bokføres som min tippoldefar. Det første store slaget for Maren Oline kom da familieforsørgeren Carl Danelius døde 1. februar 1824. (Oslo Domkirke min. bok. s. 135).Maren levde som enke i nesten fire år, og hun giftet seg igjen tredje juledag 1827, også denne gangen med en garvermester (Oslo Domkirke min. bok. s. 994). Det var Ole Nielsen Forseth. De hadde fått kongelig bevilling bare en uke før. Forlovere var Læderfabrikant Niels Ytterborg – opphavet til Garver Ytterborgs vei (?) og garvermester Lars Woxen, Marens bror. Ytterborg var gift med Maren Olines søster Ingeborg Marie.
Maren og Ole fikk sitt første felles barn i 1828, Lovise Emilie. Året etter kom Georgine Randine, men hun levde ikke mange dagene. Derfor fikk deres neste barn som kom i 1832 det samme navnet. Barn nummer fire var Julie Olava i 1833, så kom Carl Nicolai 1836 og til slutt Martinius Oliver i juni 1838.
Det var ikke uvanlig at barn døde kort tid etter fødselen, og det første barnet hun mistet var altså Georgine Randine i 1830. I 1836 døde også Carl Nicolaus kort tid etter fødselen av `brystsvaghet`. På omtrent samme tid døde to av hennes barn fra første ekteskap. Helt på tampen av 1836 døde Carl Gustav 11 år gammel av `kjertelsyge´ (Oslo Domkirke min. bok. s. 185), og i mai 1837 døde Severine Andrine i sitt sekstende år (Oslo Domkirke min. bok. s. 227). Fem barn i løpet av ett år! Hennes siste barn Martinius Oliver ble oppkalt etter moren som døde atten dager etter att han ble født, 18. juli 1838. (Oslo Domkirke min. bok. s. 319).
En mann som også opplevde mange dødsfall i familien
Maren Olines første mann døde selv så tidlig at han ikke fikk oppleve alle tragediene. Til gjengjeld var det ikke sjelden ektemann nummer to måtte hente fram den mørke begravelsesdressen. Da han var enslig enkemann, i 1840, døde Julie Olava bare to år gammel. Dette var hans nest yngste barn. Etter det hadde han bare tre gjenlevende barn av opprinnelig seks: Louise, Georgine Randine og Martinius Oliver.
Snaue tre år etter at Maren Oline døde, giftet Ole Forseth seg i 1841 med Jomfru Lovise Augusta Hjøring. De var da henholdsvis 42 og 43 år gamle, så vi kan vel si at bruden var en relativt gammel jomfru. Forlovere var Ytterborg (som i forrige bryllup) og O. Eriksen. Ole og Lovisa fikk så vidt jeg kan se bare ett barn sammen, en datter Julie Marie Forseth den 11.2.1842, og jeg finner henne i FT 1865, da er hun gift med sakfører Martin Engelhardt Hoff.
Vi er ikke ferdig med sorg og elendighet i Ole Forseths liv ennå. I 1848 døde Martinius Oliver, det siste barnet han hadde sammen med Maren Oline.
I FT 1865 var garvermester Ole Nielsen Forseth 67 år gammel og bodde i Store Vognmannsgade. Det oppgis at han var fra Land. Da bodde han sammen med kona Lovise som var 68 år gammel. Av barn i husholdningen var bare datteren Dina, 33 år. Hun syntes vel det var litt tungvindt å hete Georgina Randina. Ellers hadde han tjenestepike og gårdsdreng. Ole var vel etter hvert ganske garvet, og han døde 81 år gammel.
Jeg skal legge ut en artikkel om Ole Nielsen Forseths far. Han var litt av en personlighet. (men først må jeg skrive den)
søndag 18. januar 2009
2009 - nye utfordringer
Vel inne i 2009 er det på tide å komme videre. Det stoppet opp ved Rasmus Wold som var min tipptippoldefar. Han var storkar i Son da handelsstedet var i sin blomstringsperiode, men hvor kom han fra? Jeg fant ut at jeg ville starte året med å se hva jeg kunne finne om ham.
Fra lokalhistoriewiki.no sakset jeg følgende:
Rasmus Wold (født 1796, død 1861) var handelsborger og ordfører i Son.
Wold ble født på en gård i Aker. Han kom som ung gutt til Son, der han var i lære hos agent Gregers Stoltenberg. Etter at han giftet seg med Stoltenbergs datter Emilie tok han over Thornegården. Ifølge en lokal tradisjon renskrev han i 1814 Falsen og Adlers utkast til en norsk grunnlov. I 1821 ble han borger i Son, og begynte da som kjøpmann og trelasthandler. Han var også involvert i et skipsrederi og annen handel, og var hollandsk visekonsul. Han grunnla i 1830 selskapet Wold & Huitfeldt. Dette regnes som innledningen til Sons storhetstid på 1800-tallet.
Emilie Wold døde i 1834, bare 33 år gammel, og etterlot seg syv barn:
Oluf (1825–1867), fullmektig hos faren, nederlandsk konsul, far til kunstmaleren Oluf Wold
Ragna
Elise (født 1823)
Thora Johanne (født 1827)
Juliane
Karen
Gregorine Sophie (født 1833)
Wold skaffet seg flere landeiendommer ved Son, blant annet Liabråten og Vollebråten. Sistnevnte har navn etter ham, og ble opprinnelig kalt Woldebråten. Han plantet flere alléer, hvorav særlig den ved Liabråten er kjent. Mens de to familiene hans egen var så nært knyttet til, Stoltenberg og Huitfeldt, likte å være med på selskapeligheter holdt Wold seg mest utenfor dette og levde et stille liv.
I en kort periode, fra 22. desember 1838 til 8. januar 1839 var han ordfører i Son og Hølen.
Wold er gravlagt på Woldslektens gravsted på Såner kirkegård.
Mesteparten var gammelt nytt, men det var den lille opplysningen om at Rasmus Wold var født i Aker som gjorde at jeg kom på sporet. Riktignok var wikipedia ikke presis når det gjaldt fødselsåret. Jeg mente han var født i mai 1794.
I Aker var det bare født én Rasmus i 1794, Rasmus Berntsen. Jeg hadde støtt på ham i FT 1801 flere ganger, men bladd raskt videre. Jeg fant ingen tilknytning til Vold eller Woll eller Wold. Faren til denne Rasmus var Bernt Finbusen, spikersmed, 36 år gammel – altså sannsynligvis født 1765. Han var gift (i første ekteskap) med Marte Jensdatter som var 52 år og hadde 2 ekteskap bak seg. De hadde foruten Rasmus sønnen Finbu Berntsen, som var 13 år (f. 1788?) og bodde på Sp.Wærket, som jeg forsto måtte være Spigerverket.
Finbu, vanligvis skrevet Finbo eller Findbo og patronymet Finbosen var ikke noe vanlig navn, men jeg har funnet det i nærheten av Kragerø og på Biri. Sannsynligvis har Bernt kommet fra en av bygdene og fått jobb på spikerverket. Jeg antok at han hadde bodd på Vold i Bærum en periode, eller at Rasmus har gjort det. Før jeg hadde en god forklaring på hvordan Rasmus har lagt seg til Wold-navnet, ville jeg ha jeg et forklaringsproblem. Jeg er relativt sikker på at det ikke er noen annen Rasmus Wold i den generasjonen. Jeg har jo andre rasmuser i tidligere slektsledd i Aker/Bærum.
Han ble konfirmert 16 år gammel i Aker i 1782, Navnet ble da skrevet Finbosen. Broren Finbo var døpt i 1788, og adressen var også da Sp. Wærket.
Søndag:
Etter en halv natts og en lang morgens søvn begynner jeg å lete etter Spigerwærket. Det var flere små Spigerwærk i og rundt Kristiania. Christiania Spigerverk ble ikke anlagt før midt i århundret. Så går det opp for meg at Tullins spikerverk ikke lå ved Akerselva, men ved Lysakerelva, og da var det ikke så lang vei til gården Vold! Antakelig lå spikerverket på gårdens grunn. Voldsveien har jeg kjørt mange ganger. Dermed er jeg så godt som sikker på at jeg har funnet fram til riktig person. Jeg fant også dåpsopplysningene til brødrene Berntsen i kirkeboka for Aker, men ikke foreldrenes vielse.
I dag er det vel ikke mulig å finne bygningene på gården Voll, for der jeg tror den lå er det så vidt jeg skjønner bare en svær rundkjøring.
Uansett er det jo litt av en karriere smedsønnen har gjort. Det minner på mange måter om den gangen jeg lette etter Sunnåsnavnet og fant at bestefaren til Rolf Sunnaas hadde gått over til å bruke mellomnavnet som fornavn og byttet bort sitt prosaiske patronym da han dro fra Spydeberg til Kristiania.
Konklusjon:
Rasmus Wold vokste opp som Rasmus Berntsen på Vold ved Lysaker. Foreldrene var spikersmed Bernt Finborsen og Marthe Jensdatter. Hvor de kom fra? Se det er neste vanskelige oppgave.
Fra lokalhistoriewiki.no sakset jeg følgende:
Rasmus Wold (født 1796, død 1861) var handelsborger og ordfører i Son.
Wold ble født på en gård i Aker. Han kom som ung gutt til Son, der han var i lære hos agent Gregers Stoltenberg. Etter at han giftet seg med Stoltenbergs datter Emilie tok han over Thornegården. Ifølge en lokal tradisjon renskrev han i 1814 Falsen og Adlers utkast til en norsk grunnlov. I 1821 ble han borger i Son, og begynte da som kjøpmann og trelasthandler. Han var også involvert i et skipsrederi og annen handel, og var hollandsk visekonsul. Han grunnla i 1830 selskapet Wold & Huitfeldt. Dette regnes som innledningen til Sons storhetstid på 1800-tallet.
Emilie Wold døde i 1834, bare 33 år gammel, og etterlot seg syv barn:
Oluf (1825–1867), fullmektig hos faren, nederlandsk konsul, far til kunstmaleren Oluf Wold
Ragna
Elise (født 1823)
Thora Johanne (født 1827)
Juliane
Karen
Gregorine Sophie (født 1833)
Wold skaffet seg flere landeiendommer ved Son, blant annet Liabråten og Vollebråten. Sistnevnte har navn etter ham, og ble opprinnelig kalt Woldebråten. Han plantet flere alléer, hvorav særlig den ved Liabråten er kjent. Mens de to familiene hans egen var så nært knyttet til, Stoltenberg og Huitfeldt, likte å være med på selskapeligheter holdt Wold seg mest utenfor dette og levde et stille liv.
I en kort periode, fra 22. desember 1838 til 8. januar 1839 var han ordfører i Son og Hølen.
Wold er gravlagt på Woldslektens gravsted på Såner kirkegård.
Mesteparten var gammelt nytt, men det var den lille opplysningen om at Rasmus Wold var født i Aker som gjorde at jeg kom på sporet. Riktignok var wikipedia ikke presis når det gjaldt fødselsåret. Jeg mente han var født i mai 1794.
I Aker var det bare født én Rasmus i 1794, Rasmus Berntsen. Jeg hadde støtt på ham i FT 1801 flere ganger, men bladd raskt videre. Jeg fant ingen tilknytning til Vold eller Woll eller Wold. Faren til denne Rasmus var Bernt Finbusen, spikersmed, 36 år gammel – altså sannsynligvis født 1765. Han var gift (i første ekteskap) med Marte Jensdatter som var 52 år og hadde 2 ekteskap bak seg. De hadde foruten Rasmus sønnen Finbu Berntsen, som var 13 år (f. 1788?) og bodde på Sp.Wærket, som jeg forsto måtte være Spigerverket.
Finbu, vanligvis skrevet Finbo eller Findbo og patronymet Finbosen var ikke noe vanlig navn, men jeg har funnet det i nærheten av Kragerø og på Biri. Sannsynligvis har Bernt kommet fra en av bygdene og fått jobb på spikerverket. Jeg antok at han hadde bodd på Vold i Bærum en periode, eller at Rasmus har gjort det. Før jeg hadde en god forklaring på hvordan Rasmus har lagt seg til Wold-navnet, ville jeg ha jeg et forklaringsproblem. Jeg er relativt sikker på at det ikke er noen annen Rasmus Wold i den generasjonen. Jeg har jo andre rasmuser i tidligere slektsledd i Aker/Bærum.
Han ble konfirmert 16 år gammel i Aker i 1782, Navnet ble da skrevet Finbosen. Broren Finbo var døpt i 1788, og adressen var også da Sp. Wærket.
Søndag:
Etter en halv natts og en lang morgens søvn begynner jeg å lete etter Spigerwærket. Det var flere små Spigerwærk i og rundt Kristiania. Christiania Spigerverk ble ikke anlagt før midt i århundret. Så går det opp for meg at Tullins spikerverk ikke lå ved Akerselva, men ved Lysakerelva, og da var det ikke så lang vei til gården Vold! Antakelig lå spikerverket på gårdens grunn. Voldsveien har jeg kjørt mange ganger. Dermed er jeg så godt som sikker på at jeg har funnet fram til riktig person. Jeg fant også dåpsopplysningene til brødrene Berntsen i kirkeboka for Aker, men ikke foreldrenes vielse.
I dag er det vel ikke mulig å finne bygningene på gården Voll, for der jeg tror den lå er det så vidt jeg skjønner bare en svær rundkjøring.
Uansett er det jo litt av en karriere smedsønnen har gjort. Det minner på mange måter om den gangen jeg lette etter Sunnåsnavnet og fant at bestefaren til Rolf Sunnaas hadde gått over til å bruke mellomnavnet som fornavn og byttet bort sitt prosaiske patronym da han dro fra Spydeberg til Kristiania.
Konklusjon:
Rasmus Wold vokste opp som Rasmus Berntsen på Vold ved Lysaker. Foreldrene var spikersmed Bernt Finborsen og Marthe Jensdatter. Hvor de kom fra? Se det er neste vanskelige oppgave.
Abonner på:
Innlegg (Atom)