O - Dalsland du sköna

Jeg har ikke vært flink nok til å fange opp kommentarer til bloggene mine. Det kommer ikke mange av dem, men en gang i sommer fikk jeg tilbud om slektsdata fra Sven-Göran Sjöberg. Da jeg endelig fant kommentaren med tilbudet og fikk somlet meg til å svare hjertelig takk, så rauset det inn alle slektningenme hans i Torrskogområdet i Dalsland. Han kunne konstatere at vi var "7:de kusiner" (på svensk er kusin kjønnsløst).

Her løp ikke karene mange mil for å finne seg kjerring

I løpet av helgen har jeg fått på plass i mitt slektsprogram 90 nye personer; forfedre og -mødre og atskillig flere som ikke er direkte forfedre, men som likevel hører med i storslekta. Som en rask konklusjon kom jeg fram til at de nye dataene bare forsterket mitt inntrykk av at Dalslandsslekta likner litt på Krødsheradsslekta ved at gjennom flere hundre år, så har ikke karene løpt mange mil for å finne seg kone (Jeg tror fortsatt at det er karfolka som måtte ta initiativet den gangen). Fra 1500-tallet og tre hundre år framover skjedde gifte stort sett innenfor soknet, og til nød, eller til avveksling for sentidige slektsforskere, med en i nabosoknet. Sett i et spenn på 300 år er det ikke stor geografisk spredning eller spredning i sosial status blant de jeg har registrert blant anene til min tippoldefar Andreas Larsson Flod. De aller fleste - praktisk talt alle - kom fra Torrskog og de nærmeste soknene i Dalsland. På landsbygda i Sverige hadde de nok litt annerledes organisering av jordbruket enn i Norge, hvor hver by var et lite samfunn i storsamfunnet, men likevel var likheten i stedbundetheten blant folk i Dalsland og Krødsherad slående. Nesten like slående er at begge disse områdene hadde stor utvandring i siste halvdel av 1800-tallet.

Hva forteller de nye opplysningene jeg fikk?

Her er Gausskurven klar og tydelig. Det finnes et par individer som lever i ekstrem fattigdom, og det dukker opp en sokneprest og noen nämndemän som motvekt. Ellers er de fleste hemmansägare, noe som vel kan oversettes med sjøleiende bønder. De fleste hadde et brukbart utkomme, om det ikke var uår eller krig, men Dalsland var slik jeg forstår det et landskap (i svensk mening) som ikke egnet seg for stordrift. De store brukene med en adelig eier og et utall leilendinger fantes ikke i Dalsland.

Dagens Dalsland er kanskje et stykke utkantsverige. Det har alltid vært et område hvor nærheten til Norge  har vært viktig for handel og sosial kontakt. Derfor er det heller ikke så merkelig at emigrasjonen fra Dalsland like gjerne gikk til Norge (over Halden) som til USA.

Dermed er det bare å gjøre seg klar til en tur til det vakre landskapet Dalsland rett over grensa til Østfold for å finne noen av de gamle boplassene til mine aner, enten det var soldattorp eller hemman. - - - og kanskje treffer jeg en 7:de eller 8:de kusin!

Rasmus Wold d.e.

Jeg har vært svært opptatt av vriompeisen Rasmus Wold, vriompeis i den mening at jeg sleit veldig for å bli sikker på identiteten og herkomsten hans. For veldig lenge siden fant jeg ut at han var min oldemors oldefar, men denne Rasmus hadde som vanlig for eldstesønner på den tiden en farfar med samme navn, Det viste seg at Rasmus d.e. både var min (på svensk manér: f = far, m = mor) ffmmfff og min ffmfmmf. Han var samtidig oldefar til Johan Fredrik Danelius og til Thora Johanne Wold. Disse ble gift og foreldre til min oldemor Ragna Elise Danelius.

Rasmus d.e. brukte navnet Rasmus Olsen Wold, og da var det nærliggende å tro at han kom fra en gård som het Vold eller noe slikt. Det var slett ikke enkelt å finne ut at faren hans hadde fikset litt på gårdsnavnet Gran(a)volden hvor han var født og brukte det som familienavn etter at han kom til Aker.  

Denne eldste Rasmus er i motsetning til sønnesønnen et relativt ubeskrevet blad. Det som er sikkert er at han kom til verden i 1735 og døde bare tretti år gammel, men han rakk både å gifte seg og få sin førstefødte, datteren Anne, døpt i Bamble kirke i 1761. To år seinere blir også sønnen Ole født der. Familien bodde da på industristedet Herre. Rasmus må ha flyttet tilbake til Aker før 1766, for han dør i Aker før yngstedatteren Gunhild blir døpt i april dette året.

 Hvorfor dro Rasmus til Herre?

Jeg har ikke funnet ut hvorfor Rasmus dro til Bamble i Telemark, for han hadde sikkert alle muligheter til å slå seg fram i området langs Akerselva hvor faren, Ole Nielsen (Wold) ”fra Saugene” hadde gjort det ganske bra. Jeg setter Wold i parentes, for han gikk visstnok helst under navnet Ole Nielsen ved Saugene. Om det ikke er sammenblanding hos meg med en annen Ole Nielsen, ble han etter hvert kjøpmann og standskaptein i Kristiania.

Herre i Bamble var blant de første moderne industristedene her i landet og det kan tenkes at Rasmus var ute for å lære nye produksjonsmetoder, eller han hadde planer om å gjøre karriere i det blomstrende forretningslivet der. Vel, han døde før han fikk vist hva han hadde lært på Herre, men han rakk å bli far til to barn som begge er mine aner.

På besøk hos tipp-tippoldefar i Son

Sist søndag besøkte jeg Son for å se på bygningene hvor mine slektninger 5-6 slektsledd tilbake holdt hus. Det er nok riktig å bruke uttrykket holdt hus, for det var mektige bygninger disse trelastbaronene holdt til i. Woldegården og Stoltenberggården ligger bokstavelig talt vegg i vegg i samme gate som den enda mer ruvende Thornegården.. De hadde stilige, gammelrosa og hvitmalte fasader mot gaten, mens det var brukt billigere rødmaling på baksiden, mot hagene. Husene er fredet.

Jeg hadde en hyggelig omviser, Jan E. Johansen som er innfødt soning. Han er en av de mange historieinteresserte i Son, og han kunne fortelle meg, og ikke minst vise meg en masse av hvordan det lille, men rike ladestedet fungerte for et par hundre år siden, og før det. I bloggen min har jeg tidligere fortalt om det interessante nettverker av trelasthandlere og storbønder omkring min 3xtippoldefar Ole Rasmussen Wold. Han er far til Rasmus Wold som Woldegården er oppkalt etter. Nå fikk jeg vite at også en annen av mine forfedre kunne knuttes til dette nettverket. Tippoldefar Johan Fredrik Danelius hadde drevet skipsrederi og skipsbyggeri i Son sammen med fetteren Jacob Woxen. De hadde jo familiære bånd både til Stoltenberg og Wold – og etter hvert også til Thorne. Disse kristianiaborgerne bodde så vidt jeg vet ikke i Son, men eide og drev ganske store virksomheter der ved siden av forretningsvirksomhet i Kristiania. 

Også Rasmus Wold drev det stort som skipsreder, fikk jeg vite. Han inngikk allianse med kjøpmannfamilien Huitfeldt og dermed oppsto rederiet Wold og Huitfeldt. Det hører med at Elise Wold ble gift med Lars Jørgensen Huitfeldt. Hun kunne dermed gi navn til jekten ”Elise” av Soon. Rederiet bygde flere av båtene i Son, mens andre ble kjøpt i inn- og utland. Av en eller annen grunn var tydeligvis ikke rederne opptatt av å skifte ut seilskutene med dampskip, og rederivirksomheten døde ut.

Dette siste bildet viser et glimt av hagen som var anlagt i bakken bak Woldegården og Stoltenberggården. Mye av den originale bordkledningen på husene er intakt, og det er ikk gjort mange fasadeforandringer.

Nå skal jeg besøke Son

Etter en lang pause håper jeg å bringe mer nytt om Rasmus Wold og familien Stoltenberg i Son. Lørdag tar jeg hurtigbåten fra Nesodden til Son og skal blant annet spise i Woldgården. Reportasje kommer!

Det utrolige nettverket rundt Ole Rasmussen Wold og hans barn

Det er ikke alltid lett å skrive kortfattet. Jeg har gjort så godt jeg kan, men her er det så mye som henger sammen. Hold tunga rett i munnen, her det nok personer til en hel misseroman.

Nettverket rundt Ole Rasmussen Wold og hans barn

Ole Rasmussen dukket opp i min slektshistorie da jeg endelig fant ut, med god hjelp fra andre slektsforskere i DIS-Norge, at det var han som var den riktige faren til min tipp-tippoldefar Rasmus Wold. Ole Rasmussen skilte seg ut fra de fleste av mine aner fra samme tidsperiode på flere måter, ikke minst ved at han stadig var på farten og vanskelig å følge. Hans nærmeste slekt kom fra Hadeland, selv var han født i Bamble, giftet seg i Aker, fikk flere barn både i Aker og på Nerdrum i Fet, ble skilt i 1801 og forsvinner foreløpig ut av min historie i 1801 da han befant seg som arbeidsmann på Volden i Skedsmo. Det pussige er at han er bror til en av mine tidligere registrerte aner, nemlig Gunhild Rasmusdatter Wold, som var min 3x tippoldemor.

Det er rundt denne Ole Rasmussen Wold at det begynner å floke seg til i slektslinjene. For å få oversikt måtte jeg tegne opp et slags kart med en masse gårder: Nerdrum i Fet, Skoklefald på Nesodden, Stalsberg på Strømmen, Froen i Frogn, Øvre Vøyen i Aker, Skøyen i Nittedal og noen til, foruten handelshusene i Son. Problemet er at historien ikke starter på ett sted. Det er nesten tilfeldig hvor jeg begynner, jeg havner i nettet, men så gjelder det også et nettverk av familiebånd som har vært vanskelig å oppdage.

Nerdrum i Fet, Volden i Skedsmo og Stalsberg på Strømmen

La meg starte på Nerdrum i Fet. Kona til den antatt rastløse Ole Rasmussen kom derfra. Hun het Else Olsdatter og var født i 1767.  Søskenflokken hennes var stor, selv om bare åtte ble voksne, fire døde som barn. Stedene de vokste opp på eller havnet i voksen alder er noder i nettverket. Flere av Elses søsken treffer jeg på i litt uventede sammenheng framover. Else og Ole ble som nevnt skilt i 1801, en ganske uvanlig form for ekteskapsoppløsning den gangen, og de fire barna ble tatt hånd om av datidens barnevern, nemlig hennes søsken - og en av Oles søstre. Ole hadde slått seg ned som arbeidsmann på Volden Nordre like ved Skedsmo kirke. Søsteren hans var gardkjerring på nabogården Skedsmovolden og hadde vel lagt inn et godt ord for ham.

Den eneste av de gjenlevende brødrene til Else Olsdatter, Trond Olesen Nerdrum, hadde i 1801 overtatt Stalsberg på Strømmen. Dette var en storgård med rettigheter i Sagelva som rant gjennom min barndoms dal Sagdalen. Hos Trond og kona, Anna Olsdatter, bodde en av sønnene til Else Olsdatter ´til Òpfostring´, det var den av meg lenge ettersøkte Rasmus. Faren til Else, Ole Pedersen hadde drevet Nerdrum, og da sønnen flyttet til Stalsberg, fulgte han med på lasset. Odelsgutten Peder hadde dødd året før..

Esvald i Nes på Romerike

Det som satte meg på sporet til Rasmus Wolds foreldre var at en lokalhistoriker i Vestby fortalte at Rasmus hadde en søster som ble gift med en av storkjøpmennene der og at hun het Karen Kristine Wold. Denne søsteren til Rasmus og datteren til Else Olsdatter Nerdrum befant seg i 1801 hos slektninger på gården Edsvold (Esvald) i Nes på Romerike. Fire år gamle Karen Kristine Olsdatter bodde hos Peder Torkildsen og Ane Marie Olsdatter. Ane Marie var eldstesøsteren til Else.

Skoklefald på Nesodden

Det neste barnet til Ole og Else fant jeg i lista over folk på Skoklefald gård her på Nesodden. Skoklefald var i likhet med Stalsberg en storgård. Her holdt Christianiaborgeren Peter Brandt stort hus med mye selskapelighet med sin kone nr. 2, Christine Nerdrum som var den yngste av Elses gjenlevende søstre. Foruten Peter Brandts to sønner, som jeg kommer tilbake til seinere, hadde han også konens søsterdatter Marthe Marie Wold i husholdningen, altså en av søstrene til Rasmus.

Disse tre barna på Skoklefald skal vi få høre mer om lenger ned, men foreløpig registrerer jeg altså å ha funnet tre av skilsmissebarna.

’

For å gjøre historien enda mer forvirrende, så hadde jeg allerede funnet ut at Peter Brandt på Skoklefald var en av mine aner gjennom hans datter Matthe Piro Brandt fra første ekteskap.

Skedsmovollen

I min database manglet nå bare ett barn i søskenflokken, Maren Helene. Flere kilder har oppgitt at hun er datter til Else og Ole, og jeg fant en interessant kopling på folketellinga i 1801. Det var riktignok ingen Maren Helene her i landet i passende alder, men på Skedsmovollen, et steinkast fra gården hvor faren holdt til, var fjortenårige Maren Olsdatter i tjeneste. Så ser jeg etter hvem som står for gårdens styre og stell, og da får dette tjenesteforholdet sin forklaring.  Hans Woxen er husbonde, og Anna Margrethe Rasmusdatter har nøklene til stabburet og kistene. Dermed har jeg både funnet det siste barnet i søskenflokken og en forbindelse til en annen gren av fars slekt! Ole Rasmussen hadde nemlig to søstre, Anne Mathea og Gunhild.  Begge disse døtrene giftet seg med sønner til Jochum Woxen som var storbonde i Aker.

Hans Woxen var ikke odelsgutt, tvert i mot var han yngst av 13 barn, men bare åtte av dem vokste opp. Han hadde dratt til Skedsmo for å få seg gård. Altså: selv om Mathea var blitt til Margrethe på folketellingsskjemaet er altså Maren Helene hos sin faster. Jeg regner det som sikkert at Anne Margrethe og Anne Mathea er identiske. Maren blir seinere gårdkone i nærheten av Drøbak.  

Hans Woxens søster Maren Oline Woxen må også nevnes når trådene i nettverket skal redes ut. Hun fikk i sitt ekteskap med Carl Gustav Danelius sønnen Johan Fredrik Danelius, og han ble gift med datteren til Rasmus, Thora Wold. Er det merkelig at jeg synes dette er komplisert?

Froen i Frogn

Nå har vi kartlagt de fire barna, men hva med moren? Else Olsdatter var ved folketellinga 1801 å finne på Froen hovedgård ”af Charité og og til Hielp i Huusholdningen”. Der bodde hun hos sin fetter, Peder Schøyen fra Nittedal, som var gift med Anna Maria Schøyen fra Odalen. Peder og Anna Maria var til tross for navnene ikke i slekt med hverandre. Else ble boende på Froen resten av livet, og da hun døde 52 år gammel, ble hun i kirkeboka titulert Madam, Enke og Huusholderske.

Peder var den første som døde av de to ektefellene. Dermed satt Anne Marie som enke noen år, men om litt kommer jeg til en ny ektemann for enka på Froen. Da må vi forflytte oss mentalt til Skoklefald igjen. Dette nettverket blir ytterligere komplisert når jeg trekker inn etterkommerne til Peter Brandt på Skoklefall. Den ene sønnen, Jens Brandt ble oberst og kommandant i Kristiansand, Den andre av Brandtsønnene var Ole Petter, og selv om han bare var løytnant, ble han tatt vel i mot på Froen av den noe eldre enka. Alder er imidlertid ingen hindring når gården er stor nok, og Froen var et av de største godsene i Follo. Ole Petter ble en driftig godseier. I 1845 gikk Anna Maria ut av tiden.

Nå kommer jeg til et ganske uvanlig ekteskap, men først må jeg komme tilbake til kommandanten i Kristiansand Jens Brandt. Som pensjonist slo han seg ned i Kristiania med kone, en ugift 35-årig datter Elise og nødvendig tjenerskap. En annen av hans døtre havnet imidlertid som husfrue på Froen på en selsom måte.

For å ta det litt langsomt: Ole Petter Brandt hadde tidligere vært gift med den noe eldre enka etter Peder Schøyen på Froen, Anna Maria Schøyen. Da hun døde, ble det liv og røre på Froen, for Ole Petter giftet seg med sin brordatter. Hun var da bare tjue år, og tydeligvis en glad og hyggelig vertinne, for det var svært så attraktivt å bli invitert til de stilige festene på Froen. Så får jeg bare minne om at Jens og Ole Petter Brandt hadde vokst opp på Skoklefald sammen med Else Nerdrums datter Maren Helene.

Skøyen i Nittedal

Bonden på Skøyen var på 1700-tallet den rikeste bonden i bygda. Kari Trondsdatter, dattera til Trond Botolfsen Schøyen var nok ikke noe dårlig parti for Ole Pedersen Nerdrum i Fet. De ble gift og fikk 12 barn, og de åtte som levde til de ble voksne ble spredt rundt på nedre Romerike og Follo. Datteren Else Olsdattter endte som nevnt på Froen, Fetteren Peder Schøyen hadde kjøpt Froen.

Handelshusene i Son

Utgangspunktet mitt var at jeg hadde sikre opplysninger om at Rasmus Wold hadde kommet til Son og blitt handelsbetjent hos storkjøpmannen Gregers Stoltenberg. Opplysningen om at han skulle ha kommet fra en gård i Aker var mer villedende enn opplysende. Det var først da jeg fikk vite at hans søster Karen Kristine også hadde blitt gift i Son, at det løsnet for meg. For ikke å trekke inn enda flere personer i denne omgang, venter jeg med å fortelle om sosoietetsbegivenhetene i Son, annet enn at Karen Kristine Wold ble gift der.

Trelasthandel og mølledrift

De personene og familiene som klarte å svinge seg opp på trelasthandel og mølledrift tok etter hvert over viktige vannrettigheter og skaffet seg andre privilegier. Under det danske eneveldet var det særlig embetsmennene som klarte å slå seg opp økonomisk ved kongelige privilegier. Nå får vi en ny type finansbaroner som klarer å kombinere gårds- og skogsdrift med å utnytte vasskraft. Trelasteksporten til Holland og til ”innenlandsk” bruk i Danmark og Christiania bygget på transportkapasiteten til utskipningshavnen. Utallige hestekrefter ble brukt for eksempel på å transportere plank fra sagene ved Sagelva.

I kretsen omkring familiene Brandt, Nerdrum og Wold er det mange som i årene omkring 1800 hadde vannrettigheter og skaffet seg kompetanse innenfor sagbruks- og mølledrift. Når min nøkkelperson Ole Rasmussen er på farten i og rundt Kristiania, så er det oftest til steder med kverner, møller og sagbruk, eller store skogeiendommer. Hans rolle er det derimot ingen som kan fortelle meg noe om. Det får være en utfordring å finne ut noe mer om ham – først og fremst å finne ut om hans farfar er den mye omtalte Ole Nielsen "ved Saugene”.

Sagene i Aker

Sagene hørte opprinnelig til bymarka i Christiania. Etter hver ble det bygd sager og møller langs elva, som må ha vært landets mest utnyttede elv. På Sagene hadde hadelendingen Ole Nielsen Wold slått seg ned. Han ender han opp som kjøpmann i Christiania og stadskaptein (hva nå det måtte være). Han hadde sønnen Philip, som i 1766 kjøpte Wøyen Saug og Møllebrug og for øvrig eide tre løkker. Ole Nielsen er altså farfar til Ole Rasmussen. Han er følgelig far til Rasmus Olsen Wold, men dette er en person jeg ikke har klart å finne ut hva har bedrevet, bortsett fra å bli far til tre barn - i denne sammenheng nøkkelbarn.

’

Trond Botolfsen Skøyen og hans tilbøyelighet til berter

Det er sannelig mange tilfeldigheter bak det faktum at en er født. Blant de mange tilfeldighetene er hvordan mine forfedre fant og valgte sine partnere. I bygdeboka for Nittedal fant jeg at en rettssak gjorde at en av mine forfedre, Trond Botolfsen (5 x tippoldefar) giftet seg med ei annen berte enn han hadde planlagt, noe som var av avgjørende for de  etterkommere han skulle få, og altså for meg.  

I 1715 kunne Trond gledet seg over at han hadde fått løfte om ekteskap med Berte Halvordatter på Tøyen i Hakadal, men til Tronds forskrekkelse fikk han høre at Berte skulle gifte seg med en annen. I et samfunn hvor det var vanlig at foreldrene i høy grad var med på å bestemme hvem barna fikk lov å gifte seg med var nok dette ikke helt i tråd med hva som var god tone blant storbøndene. Det var heller et uvanlig eksempel på brurehandel hvor foreldrene til både frieren på Skøyen og til den gifteferdige jenta på ikke regnet med at bruden skulle ha egen mening om hvem hun ville gifte seg med. Bygdeboka forteller nemlig at Embret Guttormsen fra Nannestad også hadde gjort sine hoser grønne på Tøyen, og at jenta heller ville gifte seg med ham.

Trond gikk til soknepresten og gjorde innsigelse til at han skulle vie Embret og Berte, og så endte saken i retten. Der gikk det ikke bedre enn at retten fant at Berte kunne gifte seg med Embret. Om det var jentas skjønnhet, sjarm, vidd eller medgift som var mest fristende for rivalene, sier bygdeboka ingenting om. Til tross for at Embret fikk tilbud om anselige hundre riksdaler for å trekke seg fra partiet, måtte Trond bare innse at slaget var tapt.

Trond satte i alle fall i gang med å leite etter ei annen berte, og (godt for meg!) var han heldigere med frieriet til Berte Persdatter fra Skogvold i Skedsmo. Berte ville han ha, og Berte fikk han.

Det ser ikke ut som om de to rivalene Trond og Embret blei fiender av denne rettssaken. Det var kanskje et plaster på såret at en av sønnene til Trond ble gift med brordatteren til Berte Halvorsdatter.

De lange bloggepausene

Det ble en lang bloggepause etter at jeg ved juletider fikk bragt på det rene det riktige opphavet til Rasmus Wold. Plutselig hadde jeg en ny og ukjent slektsgren på Nedre Romerike, og jeg måtte konsultere bygdeboka for Fet og dessuten be om hjelp fra andre slektsforskere for å komme videre. Etter hvert har jeg funnet hovedtrekkene i familieforholdene til lille Rasmus. Hans foreldre ble skilt i 1801, og hele familien med fire barn ble splittet. Det avtegnet seg etter hvert et ganske komplisert nettverk, med trelastbaroner, skogeiere, godseiere, bønder og borgere, så komplisert at det har tatt tid å finne ut hvordan jeg skal presentere det på en enkel måte. Men - det kommer!

Ei skikkelig julenøtt

Til innledning vil jeg bare si, at hvis du skal finne ut av slektsforskingens irrganger, er det en stor fordel å være medlem av DIS-Norge. Du kan riktignok benytte deg av noen av tjenestene der uten å være medlem, men den beskjedne kontingenten har virkelig gitt meg mye.

Hvor kom Rasmus Wold fra?

Jeg hadde i lange tider forsøkt å finne ut av hvor oppkomlingen Rasmus Wold i Son kom fra. Han kom som handelsbetjent til ladestedet under oppgangstidene omtrent på den tiden vi gikk i union med svenskene. Handelsbetjenen svingte seg opp og giftet seg etter noen år med dattera til byens store kjøpmann Gregers Stoltenberg. Rasmus skulle ha kommet fra en gård i Aker, men jeg fant ikke den rette koplingen, og rotet meg i stedet skikkelig bort. Først da jeg etterlyste data om ham på brukerforumet i DIS, fikk jeg de opplysningene som gjorde at jeg kunne slette Rasmus Bernsen fra lista over forfedre.

Jeg hadde allerede én Rasmus Wold i slektstreet, bondesønn fra Hadeland og født 1735, og regnet med at det kunne være en slektsforbindelse mellom de to rasmusene, men nei! Jeg lette og lette og kom lenger og lenger bort fra Son.
Løsningen kom da soningen Jan E. Johansen ga meg en ledetråd. Rasmus hadde nemlig en søster som også ble godt gift i Son. Karen Christine som døde 1862, var gift med Peter Thorne, en annen av byens rike kjøpmenn. Stoltenberg, Thorne og Wold hørte til den lille, men rike byens sosietet. Et søskenpar hadde gjerne felles foreldre, og da var det lettere å pusle videre.

Søsteren ble nøkkelen til å løse gåten

Det neste tipset var at Rasmus i folketellinga 1801 bodde hos sin morbror Tron Nerdrum som hadde overtatt Stalsberg gård på Strømmen. Da var han 6 år og ”til opfostring”.  Det var ikke uvanlig hvis begge foreldrene var døde, men her sto jeg overfor en av tidens sjeldnere samlivsbrudd. (Det skulle imidlertid dukke opp flere). På DIS brukerforum fikk jeg tips om at Karen Kristine var døpt i Fet (1797), mens broren var døpt i Vestre Aker (1795). Dermed kunne jeg få bekreftet familiekonstellasjonen.  Jeg ville gjerne sjekke fødsel og dåp og fikk oppgitt en link til kirkeboka. Det var lite tvil om identiteten til Rasmus.

Jeg fant moren hans, Else Olsdatter Nerdrum boende på Froen hovedgård i 1801. Hun bodde hos fetteren Peder Schøyen, var 34 år gammel og i sitt første ekteskap, men hun bodde på gården ”af Charité” og hjalp til med husholdet. Mannen hennes, Ole Rasmussen, bodde på derimot på en gård i Skedsmo. Sønnen Rasmus var som sagt ”til opfostring” på en annen kant av Skedsmo, men datteren måtte ha gjemt seg bort under folketellinga.  Hun var verken sammen med mora eller faren, og ikke på samme gård som broren.

Jeg har lett forgjeves i FT 1801 etter henne, og mye tyder på at hun også kunne være til oppfostring hos slektninger. Jeg fant ei som kunne stemme både med fornavn og alder, men mente først at hun kunne neppe være riktig person, fordi kona på gården het Ane Marie Olsdatter, og da kan hun ikke være søster til Ole Rasmussen! Jeg har henne likevel med som en mulighet, for det kan jo hende at manntallsskriveren har misforstått slektskapet og at det skulle stått ”konens søsterdatter”. Da ville kabalen ha gått opp.

Slik så familien ut på gården Edsvold i Nes prestegjeld i 1801:,

	Nytt hushald	Førenamn	Etternamn	Hushaldstill.	Alder	Sivilstand	Yrke	Kjønn
93673	*	Peder	Torkilds:	Mand	69	Begge i 1ste egteskab	Gaardbruger	M
93674		Ane Marie	Olsd:	Hans kone	53	Begge i 1ste egteskab		K
93675		Ole	Peders	Deres børn	26	Ugivt	Udsat reserve	M
93676		Peder	Peders	Deres børn	16			M
93677		Karen Kirstine	Olsd	Konens broder datter	4			K

Det er ikke avgjørende for meg å fastslå hvor Karen Kristine befant seg i 1801, men ett sted måtte hun ha vært siden hun seinere dukket opp i Son, og noe bedre alternativ har jeg ikke funnet.

At mellomnavnet ble skrevet Kirstine ser jeg ikke som noen feilkilde. Kirstine, Kierstine og Kristine gikk om hverandre og ble like ofte skrevet på gammelmåten med Chr.

Exit Rasmus Berntsen

Jeg har lenge vært i tvil om hvor tippoldefar Rasmus Wold kom fra. Nå må jeg fastslå at min teori om at han opprinnelig het Rasmus Berntsen er feil. Alle kapitler som omtaler ham vil derfor måtte skrives om, og inntil videre blir de derfor trukket tilbake.

Gode informanter på DIS-Norges slektsforum satte meg på rett spor.

Flere detaljer kommer etter hvert. Selv om jeg må trekke tilbake historien om spikersmedens sønn som ble storkjøpmann og samfunnsstøtte, er ikke historien om den "riktige" Rasmus Wold mindre dramatisk, og vil sikkert kunne være grunnlag for en hel roman!

Andreas Pedersen, Peder, Peder, Peder og Peder

En etterlysning på DISNorge om foreldrene til tipp-tippoldefar Andreas Pedersen ga en nesten øyeblikkelig respons, og de rette sidene i bygdeboka for Åmot i Herdmark ble skannet inn og sendt meg som e-post. Den hjelpsomme denne gang var Else Granum. Igjen har ei bygdebok vært til nytte. De baserer seg ofte på gamle skiftedokumenter som jeg ikke finner på nettet, og dermed får jeg en annen innfallsport enn bare å lese kirkebøker.

Andreas Pedersen var altså min tipp-tippoldefar og han hadde gjort noen jump vestover fra Østhagen i Åmot. Der hadde han kommet til verden i 1771 og ble konfirmert i Åmot 15 år etterpå. I voksen alder dro han som yngste barn i familien vestover. Først slo han seg ned i Finstad i Elverum, hvor han giftet seg med enka Guri Olsdatter som var datter av bonden på Finstad. Under folketellinga i 1801 befant han seg som familiefar, husbonde og Skieløber med kona Guri og ett barn, Anne. De hadde fire tjenestefolk, så det må ha vært en middels stor gård. Det var ingen med kår på gården, så folketellinga hadde ingen opplysninger som kunne gi holdepunkter for hvem som var foreldre eller slektninger til Guri. Det får være neste utfordring.

I 1804 kjøpte han Grønstad i Stange og flyttet dit, og familien vokste. Med Guri fikk han tre døtre og to sønner. Andreas ble enkemann i mai 1817. Han var kjapp med å finne seg ny kone, og allerede fire måneder etterpå giftet han seg med ei annen ung enke, Anne Mikkelsdatter som kunne skjenke ham en sønn ni måneder etter bryllupet. Andreas ble boende på Grønstad og døde der som føderådsmann 63 år gammel i 1833. En av de tidligere eierne hadde forsøkt å ta Grønstad tilbake på odel, men søksmålet førte ikke fram. Grønstadnavnet dukker opp igjen i slekta et par slektsledd seinere, da Nicolai Lauritz Hesselberg Grønstad som den første brukte det som slektsnavn.

Tilbake til utgangspunktet: I østerdalskommunen Åmot, på gården Østhaugen (som det ble skrevet i FT 1801) bodde da Andreas Olsen og familien hans. Som føderådskone finner jeg Anne Kirstine Andreasdatter som altså er moren til Andreas.

Peder I, II og III

Far til Andreas var Peder Pedersen som følgelig var gift med Anne Kirstine. I 1751 hadde han tatt over gården etter faren som døde året før. Jeg tildeler likegodt Peder et romertall III med en gang, for også far og farfar hadde samme navn. Alt jeg veit om Peder II er at han døde i 1750, og at han hadde overtatt gården i 1720, da moren hans, Else Taraldsen døde. Hun hadde sittet i uskiftet bo siden Peder I døde i 1713. I bygdeboka (s.463) står at det var velstand på Østhagen. De hadde tre hester, 23 kyr og en okse, fem kviger og mye småfe. Peder I hadde hatt godt om kontanter også og hadde drevet omfattende utlånsvirksomhet.. Peder I hadde kjøpt den søndre delen av gården da den ble skilt ut i 1700. I bygdeboka står at Peder, før han kjøpte, hadde vært bruker på gården, og hans ætt før ham. Den siste Peder i denne omgang er Peder Olsen som var far til Peder I. Han hadde vært lagrettmann flere ganger mellom 1671 og 1682.

Norske sharialover

Bare et lite sitat fra kirkeboka for Aker 1746:

Den 22 Jun: blev begraven et Qvindfolk ved navn Marthe, som var for faae Aar siden komen fra Skjedsmoesogn, og nu havde fød Barn i Dølgsmaal som derved døde, hvorfor hun blev halshuggen, men hendes legeme fik Kirkegaard.

Litt bryggerihistorie

Endelig er Johan Fredrik Danelius plassert i bryggerihistorien. På hjemmesidene til eiendomsselskapet Revira (http://www.revivareal.no/eiendom_5.html) fant jeg endelig forklaringen på hvilket bryggeri tippoldefar Johan Fredrik Danelius eide. I folketellingen i 1865 var han oppført som bryggerieier. I artikkelen nedenfor står at Danelius ”etter hvert” ble eier av bryggeriet etter at Forseth døde i 1877.
Jeg tar foreløpig sjansen på at han før dette, altså under folketellingen i 1865, var en av kompanjongene. Ellers lar jeg Reviras artikkel tale for seg selv. Den inneholder både bryggeri- og industrihistorie:

”Denne eiendommen (Fredensborgveien 24-26 ) har en lang bryggerihistorie, og bryggeriet som har preget stedet har hatt mange navn. Det ble grunnlagt i 1847 som Stenersen & Comp., men allerede fra 1849 var navnet Forseths Bryggeri, som ble drevet av tidligere garver, salmaker Ole Nilsen Forseth & Comp. Forseth var kompanjong til Cand. Theol. (!) Edvard Stenersen fra etableringen i 1847, men løste ham ut etter to års drift.
Flere av de store bryggerieierne, som Schou og Ytteborg, hadde bakgrunn som garvere. Forseth & Co. var det nest største bryggeriet i Christiania i 1850- og -60-årene, nest etter Schous. Forseth døde i 1877. Stenersen etablerte i 1855 det store Christiania Bryggeri i Maridalsveien 3, der brødrene Ringnes arbeidet før de etablerte sitt eget bryggeri.I årene 1877-96 var navnet Fortuna Bryggeri, og bryggeriets eier ble etter hvert Johan Fredrik Danelius. Da Fortuna ble fusjonert med naboen Centralbryggeriet (tidligere Eger & Comp.) i 1896 ble navnet Aktieselskabet de forenede bryggerier Fortuna & Central.
I 1923 ble dette bryggeriet oppkjøpt av Aktiebryggeriet, som igjen ble solgt til Frydenlunds, Ringnes og Schous bryggerier i 1931. Dette innebar at bryggerivirksomheten i Fredensborgveien 24-26 opphørte i 1931, og grosserer, pølsemaker og hermetikkfabrikant Axel Jensen, farfar til forfatteren ved samme navn, overtok eiendommen.
Som industrieiendommer flest har også denne vært underlagt en rekke byggeprosesser. Det er uvisst hvem som foresto oppførelsen av de første bygningene her, men entreprenørfamilien Lenschow var innblandet i de store nybyggings- og utvidelsesprosjektene her i 1860- og 1870-årene. Anført av byggmester Asmus Lenschow, med flere arkitekter blant sønnene, var familien blant de driftigste entreprenørene i Kristiania. De oppførte blant annet Schous og Frydenlunds bryggerier, samt en rekke luksuriøse villaer bak Slottet. Deres industribygninger er preget av samtidens engelsk- og tyskinfluerte teglarkitektur, uten andre ornamentale virkemidler enn selve teglsteinen, og forsterket av raust dimensjonerte støpejernskonstruksjoner.
Blant andre kjente arkitekter som har utført arbeider her er Due & Steckmest, som utførte ølhall og en stor lagerbygning i 1873, Rudolf Haeselich (stallbygning, 1888), Ekman & Smith (portal og tilbygg, 1897) og Einar Nilsen og Lorentz Ree (ombygging til pølsefabrikk, 1924). Det har dessuten vært både bensinstasjon og bilverksted på eiendommen i Axel Jensens tid. Axel Jensens fabrikker ble bare omtalt som «Pølsefabrikken». Siden har det vært kontorlokaler, lager, bevertning, skole og andre virksomheter her."

Ølsorter i Fredensborgveien

Det er mulig å danne seg et visst bilde av hvilke ølsorter som ble produsert i Fredensborgveien 24-26 ved å studere gamle øletiketter. O. N. Forseth & Comp. Produserte for eksempel pale ale, og foruten nevnte ølsort produserte etterfølgeren Fortuna bokkøl, lagerøl, bayerøl og dobbeltøl. Dobbeltøl ble fastsatt som godkjent dansk ølsort i 1687, og beskrives som «meget kraftigt, tyk nærmest porteragtigt hvidtøl». Med Fortuna & Central kom også pilsnerøl i produksjon."

Bjørnsonsk bonderomantikk

Nils Olsen Forseth er ikke i slekta, men han var min tip-tippoldemors svigerfar i hennes andre ekteskap. Han må ha vært en personlighet, vel verd noen linjer i min blogg.

Denne Nils (som i utgangspunktet het Nils Olsen Ås) kom i følge en beretning av Edvard Garli en gang på tinget i Aurdal, og der traff han på bondedatteren Ragnhild fra Stokkebryn i Valdres. Det må ha vært kjærlighet ved første øyekast, i alle fall var dette et ganske skjebnefyllt møte. Siden dette var for drøye to hundre år siden, var det ikke bare å ´komme her og komme her´, om en skulle ha seg kone. Nils hadde dårlige odds da han dro for å treffe sin vordende svigermor som satt i enkestand på gården Stokkebryn.

I www.steig.no, som er hjemmesiden til Nils Chr. Steig, er beretningen til Garli gjengitt. Den kunne vært grunnlaget for en roman. Jeg limer den ganske uforandret inn her (har bare lagt inn et par linjeskift):

"Enken Ragnhild på Stokkebryn var svært von og harm, fordi hennes datter Ragnhild slo opp att med sin forlovede, Helge Olsen Onstad. Han var odelsgutt til gården Onstad i Aurdal, som på den tid var hel og udelt, og Helge og Ragnhild var tremenninger. Enken på Stokkebryn hadde bestemt hvem datteren skulle gifte seg med. Men datteren var sta. Handelskaren Nils Olsen Ås fra Vardal, som hun traff på tinget i Aurdal, kom til Stokkebryn, han hilste og ble anvist sete. Moren så på ham, gikk bort til ham og spurte: Har du noko du då?
Nils svarte: Har je fire skjelling, så er det bra, har je dom itte, så får je se tel å tjene dom.
Det er fortalt at moren fikk to karer til å jage Nils. Men det klarte de ikke, han var sprek. Og så gikk det nå som det gikk da moren ble gift, det ble bryllup på Stokkebryn. Men det var ikke plass åt de nygifte der på gården. Ole Stokkebryn, Ragnhilds bror, eigde også Breisethaugen, der stod det en liten raustestogo, men det fantes ikke noe slags inventar der. I desse stogun fikk de nygifte bo, og der nøt de sine hvetebrødsdager. Det er blitt fortalt at de la stenger oppå vaggelåsene i stogun, og reide seg seng oppå den hjellen.
På Breisethaugen kom deres førstefødte til verden, en gutt som fikk navnet Ole. I voksen alder giftet han seg og kjøpte Frøysli i Torpa. I 1837 var det tvangsauksjon over gården Seielstad i Øystre Gausdal, og da kjøpte Ole den gården. Hans etterkommere i rett nedstigende linje sitter på Seielstad den dag i dag. Det er nå en fint oppbygd gård, og den har 350 mål dyrket jord. Føderådsmann på Seielstad i dag, 1980, Ole Hansen Seielstad, f.1906, er mitt søskenbarn i 4. ledd. Han har besøkt meg tre ganger i 1976 og 1978.
Nils Olsen Ås drog straks ut på handel igjen. Han leide husrom på Gårder i Torpa og henta kone og barn dit. Seinere flyttet de til en liten plass, Kinnlien, i Forsethbaklien i Vestre Gausdal. Mens de var der, kom eieren av Nedre Forseth i Vestre Gausdal i så store økonomiske vanskeligheter, at han måtte selge sin gård til Joh. Oppsal fra Ø. Gausdal for en viss sum og føderåd. Nils Olsen Ås gjorde da en avtale med odelsgutten på Forseth, og tok att gården i hans navn på odel. Det var i 1807.

Siden tok Nils Ås og hans familie etternavnet Forseth. Nils Forseth, som han nå kaltes, var i stadig virksomhet med hestehandel, i Gudbrandsdalen, Biri, Vardal, Torpa, Land og andre steder, og så reiste han regelmessig til Kristianiamarken og solgte, byttet og kjøpte. Han ble en øvet handelskar, sleip og pågående, og han tjente penger. Gårdsdriften overlot han til Ragnhild, som styrte med arbeidsfolket, innestell, fjøsstell, seterdriften, og så den stadig voksende barneflokken.

De fikk 10 barn:
1. Ole Seielstad, .
2. Marie, som hadde et løsbarn, en gutt, som var flink og kom seg godt opp. Marie døde ung,
3. Ole d.y. var garver i Kristiania, og han ble millionær,
4. Hans var landhandler på Veisten i Land,
5. Nils Bjørke på Sørfron - ble en rik mann,
6. Anne Forseth,
7. Kristine Ulshus i N. Land,
8. Ragnhild, som døde i konfirmasjonsalderen,
9. Berte Forseth,
10. Randine Li i Fåberg - den yngste.

Ragnhild Olsdatter Forseth, født på Stokkebryn 1773, døde i barnseng på Forseth i Vestre Gausdal den 5. februar 1816, 43 år gammel. Hennes Mann, Nils Olsen Forseth, født på Ås i Vardal 1771, død på Brudal i Østre Gausdal i 1849, 78 år gammel, var da ikke hjemme. Straks Ragnhild ble bånklen, sendte hun bud til mannen, som var i Kristiania, og han kom hjem så fort han kunne, men da var hun død. Barnet levde opp, og det fikk navnet Randine etter sin mor. "

Dette er første gang i forbindelse med slektsgranskinga at jeg støter på en beretning hvor den romantiske kjærligheten vinner i forhold til mer pragmatiske krav fra slekta. Bjørnson, Trygve Gulbrandsen eller Jacob B. Bull kunne laget skikkelige romaner ut av dette. Her har vi alle ingrediensene for store opplagstall: den umedgjørlige mora som måtte gi seg til slutt, datteren som fikk en lausunge som kom seg fram, og sønnen som angivelig ble millionær i Kristiania.

Opplysningene om Forsethfamilien ble nedskrevet av skipskaptein Hans Kraabøl i hans "Optegnelser om SLÆGTER OG GAARDER I GAUSDAL 1820-1824" og ender med følgende lakoniske setning: ”1816 blev Niels Forset Enkemand, men noget senere eller 1819 begyndte Niels at blive bekjendt med Ingeborg Olsdtr., Datter til Føderaadsfolkene Peder og Ingeborg, og Opvarter til dem. Og Mandagen den 19 Februari 1821 blev Petter Nielsen Forset fød formedels Niels ikke vil skifte. kan han ikke blive gift - - "

Eli fra Sigdal og Torger fra Hemsedal

Sigdal og Krødsherad var lenge i samme prestegjeld, så derfor var det bare gårdsnavnet Solum som fikk meg til å leite i kirkeboka for Sigdal etter Eli Olsdatter. Hun var min morfars farfars mor.

Hun var datter til Ingebor (uten g) Gullichsdatter som var gift for annen gang. Under folketellinga i 1801 bodde hun på Solum som husmor i en skikkelig storfamilie: husbonde nr. 2, fire barn med Ole Olsen i første ekteskap, svigerfaren i kårstua og dessuten svogeren fra første ekteskap.

Gården Solom/Solum var såpass stor at den kunne regne 40 sjeler fordelt på 6 husholdninger. Fire av disse var husmannsplasser.

Jeg visste at Eli var datter til Ingebor Gullichsdatter og fant etter hvert at faren hennes måtte være Ole Olsen. Han var død i 1799 og Ingebor giftet seg igjen med Soldat og Gaardbruger Torger Engebretsen. Dvs. han ble vel ikke gårdbruker før han giftet seg med enka.

I kirkeboka for Sigdal er oppført vielsen mellom Torger og Ingebor 18.10.1800. Han kom fra Hulbak og hun fra Solum. Forlovere var Nils Solum og Nils Øverbye. Jeg kan ikke finne gårdsnavnet Hulbak andre steder enn i Hemsedal, så da får vi tro at han er unntaket fra regelen om å finne kjerring rett på den andre siden av skigarden. I dette tilfellet var det kanskje heller Ingebor som hentet inn en dugandes kar til å ta seg av gårdsstellet. Hun satt jo allerede med fire små unger og hadde sin gamle svigerfar i kårstua. At Torger var soldat kan tyde på at han ikke hadde noe eget bruk før han kom til Solum.

Litt mer om biskop Ludvig H. Munthe

Det er tydelig at Ludvig Munthe var ganske aktiv og var spesielt opptatt av at man kan få tilgang til Guds tanker ved å se på skaperverket. Særlig ved å studere vanskapte barn, kunne man tolke misdannelsene som et tegn fra gud, en advarsel om man måtte svare for sine synder på dommens dag. (Norsk idéhistorie, bind 2). Han utga blant annet en katekismeforklaring og var med på å fremme synet på at lutheranerne skulle betrakte botferdigheten som den fremste religiøse dyd og det beste kjennetegnet på luthersk religiøsitet.

Biskop Ludvig Munthe - ikke akkurat noen hurragutt

Ludvig Hanssøn Munthe var min ffmmmfmmmfmf. (Svenske geneaologer får på denne måte enkelt beskrevet slektskapsforholdet, f = far og m= mor).

Jeg må innrømme at jeg ikke føler meg helt åndelig i slekt med Ludvig Hanssøn Munthe, men så må jeg tolv generasjoner tilbake i tiden før jeg kommer til ham. Han var født i Danmark 12. august 1593 som sønn av sogneprest Hans Ludvigsen Munthe og Catharina de Fine. Begge foreldrene døde under pesten i 1601, og Ludvig ble tatt hånd om av sin farbror i Lund, som hørte til Danmark på den tiden. Ludvig ble prest som sin far, og først sogneprest i Borreby i Skåne og siden, fra 1634 hoffpredikant for Christian IV. ”Munthe representerte en type luthersk ortodoksi og botsfromhet som kongen politisk og personlig favoriserte”, står det i Norsk Biografisk Leksikon.

I 1637 kom han til Bergen som biskop. Han innførte to daglige bønnetimer i domkirken for elevene ved latinskolen. Han var nok en skikkelig gledesdreper, fikk slutt på fastelavnsopptog og innførte i stedet fem pasjonsprekener i fastetiden. Han mente det var viktig at Bergens befolkning heller fikk høre om Jesu lidelser.

Han ble gift med Ingeborg Sørensdatter Friis Svane. De fikk tre sønner og åtte døtre. Ingen av sønnene fikk noen etterslekt, men døtrene førte Munthe-navnet videre til flere grener her i landet.

Muntheslekten kommer opprinnelig fra Gent i Flanderen. Her kan en følge slekten helt tilbake til Ascricus de Munte som var født før 1072. Han giftet seg i 1102.

Det er forsket en god del på slektene Munthe og Svane. Jeg synes tross alt at når vi kommer mer enn ti slektsledd bakover, så er feilkildene ganske store, særlig når slektsforskere skal finne ut hvor adelige og kongelige aner de har.

Det finnes mye mer å lese på www.aner.svaner.com

Praktisk ordning at det følger kone med jobben.

En av mine forfedre, Ludvig Hanssøn Munthe, kom fra Danmark til Bergen som biskop i 1636. En av hans sønner ble sokneprest i Luster i Sogn. Denne sønnen Søren var 32 år gammel da han fikk kallet i Luster. Han ble som skikken var, gift med enka etter forgjengeren. Hun var jevngammel med ham, så det var sikkert en grei ordning. Presteenka, Maren Pedersdatter Finde, hadde imidlertid også vært gift med forgjengerens forgjenger, så hun hadde god trening med å omgås geistligheten.

Nå er det ikke sikkert unge Søren prest var så vanskelig å forføre. Kanskje tenkte han økonomisk, og gjenbruk av presteenker var slett ikke uvanlig, Etter reformasjonen fikk prestene lov til å gifte seg, og da ble det innført en ordning som ga presteenkene rett til et "nådens år", som var inntektene av prestekallet ett år, og deretter var det ikke uvanlig at hun også fikk en mindre del av embetets inntekter. Da tenkte vel Søren som mange andre unge prester at det var like godt å gifte seg med enka!.

Så titter jeg litt på slekta til Sørens mor, og da dukker en ny Maren opp, mosteren Maren Sørensdatter Friis. Tante Maren ble, som det sømmer seg for en prestedatter, gift med en teolog, og han fikk etter hvert prestekallet i Selje i Nordfjord. Han døde etter noen år og hun giftet seg i tur og orden med TRE av hans etterfølgere!

Hun var altså gift med fire prester i Selje i Nordfjord. - Isak Jørgensen død 1647, Peder Beyer død 1657, Jacob Stoud død 1659, og Niels Hansen Bugge død 1668.

I en annen sammenheng finner jeg at Selja en tid var bispesete for Vestlandet før det ble lagt til Bergen. Det var et kloster på den lille øya Selja hvor St. Sunnivas skrin befant seg inntil det ble flyttet til Bergen. I 1668 fortelles det om en protestantisk presteenke som den unge etterfølger i embetet på Selja verken ville ekte eller forsørge. Som hevn brente hun klosterets arkiv. Jeg vet ikke om det var Maren Sørensdatter Friis, men hennes siste ektemann døde dette året. Kanskje var det tryggest å gifte seg med presteenkene!

Bestemmelsene om Nådens år ble ikke opphevet før i 1869.

Kommentarer – kommentarer!

Jeg har ikke vært klar over at kommentarene ikke kommer automatisk inn på bloggen, og at jeg må sensurere dem først. Nå oppdaget jeg plutselig noen jeg ikke hadde sett før da jeg klikket på ´kommentarer´på redigeringssiden. Jeg må spesielt få sende en noe forsinket hilsen til Jan Granath, en svenske som bor i Frankrike og som har gående en interessant og lærerik blogg som heter Släktforskning för noviser. Den er på välskriven svenska. Han har faktisk laget et kurs i slektsforskning. Ikke bare det, han blogger også om mat og vin. Neste gang jeg går på polet, skal jeg til hans ære kjøpe meg en god flaske fra Languedoc-Roussilon. (http://slaktforskning.blogspot.com/).

Jeg er tredje generasjons innvandrer

Utvandringen fra Dalsland og i særdeleshet fra Torrskog

Lokalhistorikere i Torrskog har gitt ut en glimrende bygdebok – Torrskog, en Dalslandsocken i ord och bild. Gjennom denne boka har jeg fått et slags forhold til denne bygda hvor jeg har funnet et halvt hundre aner. I tillegg til disse har jeg registrert mange av deres slektninger.

Min farmors mor Lisa Maria Flod utvandret fra Torrskog til Idd 20.10.1871. Datoen fant jeg i Torrskogboka. Folk måtte melde seg for øvrigheta når de innvandret, men jeg har ikke funnet henne i innvandrererlista i kirkeboka for Idd. Jeg har også lett i kirkeboka for Stokke, hvor hun angivelig bodde før hun giftet seg, men hittil har jeg ikke funnet spor etter henne før hun gifter seg.

Maria Lisa ikke den eneste som vandret over til Norge. På slutten av 1860-tallet var det flere nødsår på rad i Sverige. Nød og elendighet var den underliggende grunnen til den første strømmen av emigranter til Amerika, men i grenseområdene var det mange som dro til Norge. Hit kunne man tross alt gå på sine bein med skreppa på ryggen. Noen ble her i landet, som Maria Lisa, men mange dro videre til Amerika fra Norge.

Fra lille Torrskog dro 64 personer i perioden 1868-70. I perioden 1881-94 dro 291 personer. Fra 1868 til 1915 dro hele 724 til Amerika. Nesten like mange utvandret til Norge, 322 menn og 309 kvinner. De fleste var ugifte. Mens strømmen til Amerika gikk i bølger, var emigrasjonen til Norge mye jevnere.

Befolkningen i ´landskapet´ Dalsland hadde en kraftig vekst fra 1805 til 1865, fra ca 41.000 til over 84.000. Grunnen til at befolkningen ble fordoblet på 60 år er kan være generelt bedre livsforhold som resulterte i lavere dødelighet og høyere fødselsrater. Men så begynte flukten fra landsbygda, og i Sverige var Dalsland det området som hadde størst utvandring i forhold til folkemengden i 1880.

Maria Lisa Flod kom fra en familie med mange barn. Hun hadde åtte søsken. Dessuten fikk hun en søster det året hun tok seg over til Norge, men søsteren døde som spedbarn. Stua på soldattorpet i Gummenäs var ikke store palasset, 4,5 x 7 meter. Da lå nok madrassene tett på hemsen, og det lå sikkert mer enn én i hver seng i kammerset. Da ungdommen begynte å dra fra bygda, var det ikke noe merkverdig at den atten år gamle Maria Lisa tok landeveien fatt for å søke lykken i Norge i likhet med flere av sine søsken og sambygdinger. Hun kom seg på et eller annet tidspunkt over til Stokke iVestfold, men jeg finner ingen opplysninger om henne før jeg finner henne i kirkeboka for Tønsberg, da som mor til sitt første barn med ektemannen Andreas Olsen fra Hotvedt. Etterpå fant jeg også vielsen i kirkeboka for Tønsberg.

Innvandrerdatteren som opplevde samtidsdramaet før hun ble gift med teaterregissøren

Amerikanere er ofte opptatt av å finne røttene sine i Europa. Nå har jeg funnet at 1/16 av mine røtter kan spores til Dalsland. Maria Lisa fikk fem barn med sin Andreas. Et av dem var altså Karoline Anette som dro fra foreldrehjemmet i Horten for å bli hushjelp i Kristiania. Der gikk det ikke bedre enn at hun fikk to barn med studenten Egil Grønstad, men de bodde ikke sammen, og de ble heller ikke gift. Det første barnet, Gudrun, vokste opp hos Maria Lisa, som ved innvandringen ble fornorsket til Elise Marie. Det andre barnet, Fritz Egil, vokste opp hos pleieforeldre, og han tok senere som barn deres navn Houg som etternavn. Fritz er altså min far, men han ville aldri snakke om sin barndom. Jeg kan godt tenke meg at han ikke visste noe om sin svenske slekt bakover.

Karoline ble senere gift med Nationaltheatrets regissør Kaspar Bjerkeli, men det ekteskapet ble barnløst. Det er ganske eiendommelig å ha hatt en farmor som så vidt jeg vet ikke hadde kontakt med sin sønn og å ha hatt en far som heller ikke fortalte om sin mor. Det eneste jeg har hørt om henne er fra Uno Wahl, en fjern slektning av hennes ektefelle. Uno forteller i en e-post at hans mor av og til fikk lov å besøke Karoline, som kalte seg Karo. Da bodde hun i en fin leilighet i Kristiania sammen med sin mann, . ”Det var ikke hvem som helst som var invitert dit, men bestefar, min mor og bestefars søster var "godkjente" og fikk komme på besøk. Moren min husker spesielt at det alltid var så pent dekket til, med mange krystallglass, fine tallerkener og fint bestikk. I gangen hang det massevis av fotografier og tegninger av forskjellige skuespillere, og Maurstad var også der en gang de kom på besøk,” skrev han.

Maria Lisas datter Karoline var altså den som gjorde en nesten bokstavelig talt dramatisk sosial karriere inn i borgerskapet.

Soldaten Andreas Flod, soldattorpet Sätet og bruket Gatan

Gårdene i Dalsland hvor slektningene bodde (1)

Den første dalboen jeg fikk vite om var tippoldefar Andreas Larson Flod. Han var soldat, og hadde følgelig et soldattorp, Sätet i Gummenäs rote. ”Andreas Larsson Flod var född 1820 och han var soldat för Gummenäs rote från 28 jan 1842 till 17 juni 1872. Han var 5 fot och 10 tum lång. Han fick pension och hade tjänat väl”, sto det i Torrskogboken. Han var soldat i 30 år, men heldigvis for ham og etterslekten hadde Sverige endelig gitt seg med sine evinnelige kriger, slik at livet hans ikke ble avsluttet på slagmarken. Etternavnet Flod var et typisk soldatnavn. Noen fikk nok sine soldatnavn i felten etter hvordan de så ut eller tedde seg som soldat, men jeg har inntrykk av at de i fredstid ofte ”arvet” navn etter den soldaten som hadde hatt torpet tidligere. Det må ha vært noe spesielt med soldatnavnene, for også døtrene brukte dette som etternavn. Den siste soldaten som bodde på Sätet var Simon Johannesson Flod, men han er ikke i slekt med Andreas Larson Flod.

Soldattorpet Sätet hadde ligget ca 30 meter sydvest for krysset mellom stora landsvägenoch vägen mot Sund. Huset hadde målt 7 x 4,5 meter, ble revet i 1905 og satt opp igjen i Smälla hvor det brukt til butikk.

Etter at Andreas Flod sluttet som soldat, overtok sønnen Mauritz torpet og jobben som soldat. Andreas forpaktet i stedet eiendommen Gatan i 1872 hvor han ryddet jord og bygde seg hus. Han hadde da en anselig barneflokk, ni barn med kona Kajsa Stina Nilsdotter. Han hadde forresten rukket å bli enkemann før han giftet seg med Kajsa Stina, og også den første kona het Stina Nilsdotter. Med den første kona hadde han ett barn.

Dalsland var allerede da Andreas dyrket opp Gatan et fraflyttingsområde. Etter hvert som de vokste til, flyttet de fleste ungene til Norge eller USA. Bare Natalie Charlotta bodde hos foreldrene under folketellingen i 1890. Sønnen Mauritz var som nevnt soldat, og ble vel boende i Gummenäs.

Charlotta ble gift med Emanuel Henriksson, og de tok over Gatan etter Andreas. Tredje generasjon på Gatan var Johan Henriksson og kona Torborg. I 1988 ble eiendommen solgt til Tommie Olofsson. Da var åkrene tilplantet med skog.