O - Dalsland du sköna

Jeg har ikke vært flink nok til å fange opp kommentarer til bloggene mine. Det kommer ikke mange av dem, men en gang i sommer fikk jeg tilbud om slektsdata fra Sven-Göran Sjöberg. Da jeg endelig fant kommentaren med tilbudet og fikk somlet meg til å svare hjertelig takk, så rauset det inn alle slektningenme hans i Torrskogområdet i Dalsland. Han kunne konstatere at vi var "7:de kusiner" (på svensk er kusin kjønnsløst).

Her løp ikke karene mange mil for å finne seg kjerring

I løpet av helgen har jeg fått på plass i mitt slektsprogram 90 nye personer; forfedre og -mødre og atskillig flere som ikke er direkte forfedre, men som likevel hører med i storslekta. Som en rask konklusjon kom jeg fram til at de nye dataene bare forsterket mitt inntrykk av at Dalslandsslekta likner litt på Krødsheradsslekta ved at gjennom flere hundre år, så har ikke karene løpt mange mil for å finne seg kone (Jeg tror fortsatt at det er karfolka som måtte ta initiativet den gangen). Fra 1500-tallet og tre hundre år framover skjedde gifte stort sett innenfor soknet, og til nød, eller til avveksling for sentidige slektsforskere, med en i nabosoknet. Sett i et spenn på 300 år er det ikke stor geografisk spredning eller spredning i sosial status blant de jeg har registrert blant anene til min tippoldefar Andreas Larsson Flod. De aller fleste - praktisk talt alle - kom fra Torrskog og de nærmeste soknene i Dalsland. På landsbygda i Sverige hadde de nok litt annerledes organisering av jordbruket enn i Norge, hvor hver by var et lite samfunn i storsamfunnet, men likevel var likheten i stedbundetheten blant folk i Dalsland og Krødsherad slående. Nesten like slående er at begge disse områdene hadde stor utvandring i siste halvdel av 1800-tallet.

Hva forteller de nye opplysningene jeg fikk?

Her er Gausskurven klar og tydelig. Det finnes et par individer som lever i ekstrem fattigdom, og det dukker opp en sokneprest og noen nämndemän som motvekt. Ellers er de fleste hemmansägare, noe som vel kan oversettes med sjøleiende bønder. De fleste hadde et brukbart utkomme, om det ikke var uår eller krig, men Dalsland var slik jeg forstår det et landskap (i svensk mening) som ikke egnet seg for stordrift. De store brukene med en adelig eier og et utall leilendinger fantes ikke i Dalsland.

Dagens Dalsland er kanskje et stykke utkantsverige. Det har alltid vært et område hvor nærheten til Norge  har vært viktig for handel og sosial kontakt. Derfor er det heller ikke så merkelig at emigrasjonen fra Dalsland like gjerne gikk til Norge (over Halden) som til USA.

Dermed er det bare å gjøre seg klar til en tur til det vakre landskapet Dalsland rett over grensa til Østfold for å finne noen av de gamle boplassene til mine aner, enten det var soldattorp eller hemman. - - - og kanskje treffer jeg en 7:de eller 8:de kusin!

Rasmus Wold d.e.

Jeg har vært svært opptatt av vriompeisen Rasmus Wold, vriompeis i den mening at jeg sleit veldig for å bli sikker på identiteten og herkomsten hans. For veldig lenge siden fant jeg ut at han var min oldemors oldefar, men denne Rasmus hadde som vanlig for eldstesønner på den tiden en farfar med samme navn, Det viste seg at Rasmus d.e. både var min (på svensk manér: f = far, m = mor) ffmmfff og min ffmfmmf. Han var samtidig oldefar til Johan Fredrik Danelius og til Thora Johanne Wold. Disse ble gift og foreldre til min oldemor Ragna Elise Danelius.

Rasmus d.e. brukte navnet Rasmus Olsen Wold, og da var det nærliggende å tro at han kom fra en gård som het Vold eller noe slikt. Det var slett ikke enkelt å finne ut at faren hans hadde fikset litt på gårdsnavnet Gran(a)volden hvor han var født og brukte det som familienavn etter at han kom til Aker.  

Denne eldste Rasmus er i motsetning til sønnesønnen et relativt ubeskrevet blad. Det som er sikkert er at han kom til verden i 1735 og døde bare tretti år gammel, men han rakk både å gifte seg og få sin førstefødte, datteren Anne, døpt i Bamble kirke i 1761. To år seinere blir også sønnen Ole født der. Familien bodde da på industristedet Herre. Rasmus må ha flyttet tilbake til Aker før 1766, for han dør i Aker før yngstedatteren Gunhild blir døpt i april dette året.

 Hvorfor dro Rasmus til Herre?

Jeg har ikke funnet ut hvorfor Rasmus dro til Bamble i Telemark, for han hadde sikkert alle muligheter til å slå seg fram i området langs Akerselva hvor faren, Ole Nielsen (Wold) ”fra Saugene” hadde gjort det ganske bra. Jeg setter Wold i parentes, for han gikk visstnok helst under navnet Ole Nielsen ved Saugene. Om det ikke er sammenblanding hos meg med en annen Ole Nielsen, ble han etter hvert kjøpmann og standskaptein i Kristiania.

Herre i Bamble var blant de første moderne industristedene her i landet og det kan tenkes at Rasmus var ute for å lære nye produksjonsmetoder, eller han hadde planer om å gjøre karriere i det blomstrende forretningslivet der. Vel, han døde før han fikk vist hva han hadde lært på Herre, men han rakk å bli far til to barn som begge er mine aner.

På besøk hos tipp-tippoldefar i Son

Sist søndag besøkte jeg Son for å se på bygningene hvor mine slektninger 5-6 slektsledd tilbake holdt hus. Det er nok riktig å bruke uttrykket holdt hus, for det var mektige bygninger disse trelastbaronene holdt til i. Woldegården og Stoltenberggården ligger bokstavelig talt vegg i vegg i samme gate som den enda mer ruvende Thornegården.. De hadde stilige, gammelrosa og hvitmalte fasader mot gaten, mens det var brukt billigere rødmaling på baksiden, mot hagene. Husene er fredet.

Jeg hadde en hyggelig omviser, Jan E. Johansen som er innfødt soning. Han er en av de mange historieinteresserte i Son, og han kunne fortelle meg, og ikke minst vise meg en masse av hvordan det lille, men rike ladestedet fungerte for et par hundre år siden, og før det. I bloggen min har jeg tidligere fortalt om det interessante nettverker av trelasthandlere og storbønder omkring min 3xtippoldefar Ole Rasmussen Wold. Han er far til Rasmus Wold som Woldegården er oppkalt etter. Nå fikk jeg vite at også en annen av mine forfedre kunne knuttes til dette nettverket. Tippoldefar Johan Fredrik Danelius hadde drevet skipsrederi og skipsbyggeri i Son sammen med fetteren Jacob Woxen. De hadde jo familiære bånd både til Stoltenberg og Wold – og etter hvert også til Thorne. Disse kristianiaborgerne bodde så vidt jeg vet ikke i Son, men eide og drev ganske store virksomheter der ved siden av forretningsvirksomhet i Kristiania. 

Også Rasmus Wold drev det stort som skipsreder, fikk jeg vite. Han inngikk allianse med kjøpmannfamilien Huitfeldt og dermed oppsto rederiet Wold og Huitfeldt. Det hører med at Elise Wold ble gift med Lars Jørgensen Huitfeldt. Hun kunne dermed gi navn til jekten ”Elise” av Soon. Rederiet bygde flere av båtene i Son, mens andre ble kjøpt i inn- og utland. Av en eller annen grunn var tydeligvis ikke rederne opptatt av å skifte ut seilskutene med dampskip, og rederivirksomheten døde ut.

Dette siste bildet viser et glimt av hagen som var anlagt i bakken bak Woldegården og Stoltenberggården. Mye av den originale bordkledningen på husene er intakt, og det er ikk gjort mange fasadeforandringer.

Nå skal jeg besøke Son

Etter en lang pause håper jeg å bringe mer nytt om Rasmus Wold og familien Stoltenberg i Son. Lørdag tar jeg hurtigbåten fra Nesodden til Son og skal blant annet spise i Woldgården. Reportasje kommer!

Det utrolige nettverket rundt Ole Rasmussen Wold og hans barn

Det er ikke alltid lett å skrive kortfattet. Jeg har gjort så godt jeg kan, men her er det så mye som henger sammen. Hold tunga rett i munnen, her det nok personer til en hel misseroman.

Nettverket rundt Ole Rasmussen Wold og hans barn

Ole Rasmussen dukket opp i min slektshistorie da jeg endelig fant ut, med god hjelp fra andre slektsforskere i DIS-Norge, at det var han som var den riktige faren til min tipp-tippoldefar Rasmus Wold. Ole Rasmussen skilte seg ut fra de fleste av mine aner fra samme tidsperiode på flere måter, ikke minst ved at han stadig var på farten og vanskelig å følge. Hans nærmeste slekt kom fra Hadeland, selv var han født i Bamble, giftet seg i Aker, fikk flere barn både i Aker og på Nerdrum i Fet, ble skilt i 1801 og forsvinner foreløpig ut av min historie i 1801 da han befant seg som arbeidsmann på Volden i Skedsmo. Det pussige er at han er bror til en av mine tidligere registrerte aner, nemlig Gunhild Rasmusdatter Wold, som var min 3x tippoldemor.

Det er rundt denne Ole Rasmussen Wold at det begynner å floke seg til i slektslinjene. For å få oversikt måtte jeg tegne opp et slags kart med en masse gårder: Nerdrum i Fet, Skoklefald på Nesodden, Stalsberg på Strømmen, Froen i Frogn, Øvre Vøyen i Aker, Skøyen i Nittedal og noen til, foruten handelshusene i Son. Problemet er at historien ikke starter på ett sted. Det er nesten tilfeldig hvor jeg begynner, jeg havner i nettet, men så gjelder det også et nettverk av familiebånd som har vært vanskelig å oppdage.

Nerdrum i Fet, Volden i Skedsmo og Stalsberg på Strømmen

La meg starte på Nerdrum i Fet. Kona til den antatt rastløse Ole Rasmussen kom derfra. Hun het Else Olsdatter og var født i 1767.  Søskenflokken hennes var stor, selv om bare åtte ble voksne, fire døde som barn. Stedene de vokste opp på eller havnet i voksen alder er noder i nettverket. Flere av Elses søsken treffer jeg på i litt uventede sammenheng framover. Else og Ole ble som nevnt skilt i 1801, en ganske uvanlig form for ekteskapsoppløsning den gangen, og de fire barna ble tatt hånd om av datidens barnevern, nemlig hennes søsken - og en av Oles søstre. Ole hadde slått seg ned som arbeidsmann på Volden Nordre like ved Skedsmo kirke. Søsteren hans var gardkjerring på nabogården Skedsmovolden og hadde vel lagt inn et godt ord for ham.

Den eneste av de gjenlevende brødrene til Else Olsdatter, Trond Olesen Nerdrum, hadde i 1801 overtatt Stalsberg på Strømmen. Dette var en storgård med rettigheter i Sagelva som rant gjennom min barndoms dal Sagdalen. Hos Trond og kona, Anna Olsdatter, bodde en av sønnene til Else Olsdatter ´til Òpfostring´, det var den av meg lenge ettersøkte Rasmus. Faren til Else, Ole Pedersen hadde drevet Nerdrum, og da sønnen flyttet til Stalsberg, fulgte han med på lasset. Odelsgutten Peder hadde dødd året før..

Esvald i Nes på Romerike

Det som satte meg på sporet til Rasmus Wolds foreldre var at en lokalhistoriker i Vestby fortalte at Rasmus hadde en søster som ble gift med en av storkjøpmennene der og at hun het Karen Kristine Wold. Denne søsteren til Rasmus og datteren til Else Olsdatter Nerdrum befant seg i 1801 hos slektninger på gården Edsvold (Esvald) i Nes på Romerike. Fire år gamle Karen Kristine Olsdatter bodde hos Peder Torkildsen og Ane Marie Olsdatter. Ane Marie var eldstesøsteren til Else.

Skoklefald på Nesodden

Det neste barnet til Ole og Else fant jeg i lista over folk på Skoklefald gård her på Nesodden. Skoklefald var i likhet med Stalsberg en storgård. Her holdt Christianiaborgeren Peter Brandt stort hus med mye selskapelighet med sin kone nr. 2, Christine Nerdrum som var den yngste av Elses gjenlevende søstre. Foruten Peter Brandts to sønner, som jeg kommer tilbake til seinere, hadde han også konens søsterdatter Marthe Marie Wold i husholdningen, altså en av søstrene til Rasmus.

Disse tre barna på Skoklefald skal vi få høre mer om lenger ned, men foreløpig registrerer jeg altså å ha funnet tre av skilsmissebarna.

’

For å gjøre historien enda mer forvirrende, så hadde jeg allerede funnet ut at Peter Brandt på Skoklefald var en av mine aner gjennom hans datter Matthe Piro Brandt fra første ekteskap.

Skedsmovollen

I min database manglet nå bare ett barn i søskenflokken, Maren Helene. Flere kilder har oppgitt at hun er datter til Else og Ole, og jeg fant en interessant kopling på folketellinga i 1801. Det var riktignok ingen Maren Helene her i landet i passende alder, men på Skedsmovollen, et steinkast fra gården hvor faren holdt til, var fjortenårige Maren Olsdatter i tjeneste. Så ser jeg etter hvem som står for gårdens styre og stell, og da får dette tjenesteforholdet sin forklaring.  Hans Woxen er husbonde, og Anna Margrethe Rasmusdatter har nøklene til stabburet og kistene. Dermed har jeg både funnet det siste barnet i søskenflokken og en forbindelse til en annen gren av fars slekt! Ole Rasmussen hadde nemlig to søstre, Anne Mathea og Gunhild.  Begge disse døtrene giftet seg med sønner til Jochum Woxen som var storbonde i Aker.

Hans Woxen var ikke odelsgutt, tvert i mot var han yngst av 13 barn, men bare åtte av dem vokste opp. Han hadde dratt til Skedsmo for å få seg gård. Altså: selv om Mathea var blitt til Margrethe på folketellingsskjemaet er altså Maren Helene hos sin faster. Jeg regner det som sikkert at Anne Margrethe og Anne Mathea er identiske. Maren blir seinere gårdkone i nærheten av Drøbak.  

Hans Woxens søster Maren Oline Woxen må også nevnes når trådene i nettverket skal redes ut. Hun fikk i sitt ekteskap med Carl Gustav Danelius sønnen Johan Fredrik Danelius, og han ble gift med datteren til Rasmus, Thora Wold. Er det merkelig at jeg synes dette er komplisert?

Froen i Frogn

Nå har vi kartlagt de fire barna, men hva med moren? Else Olsdatter var ved folketellinga 1801 å finne på Froen hovedgård ”af Charité og og til Hielp i Huusholdningen”. Der bodde hun hos sin fetter, Peder Schøyen fra Nittedal, som var gift med Anna Maria Schøyen fra Odalen. Peder og Anna Maria var til tross for navnene ikke i slekt med hverandre. Else ble boende på Froen resten av livet, og da hun døde 52 år gammel, ble hun i kirkeboka titulert Madam, Enke og Huusholderske.

Peder var den første som døde av de to ektefellene. Dermed satt Anne Marie som enke noen år, men om litt kommer jeg til en ny ektemann for enka på Froen. Da må vi forflytte oss mentalt til Skoklefald igjen. Dette nettverket blir ytterligere komplisert når jeg trekker inn etterkommerne til Peter Brandt på Skoklefall. Den ene sønnen, Jens Brandt ble oberst og kommandant i Kristiansand, Den andre av Brandtsønnene var Ole Petter, og selv om han bare var løytnant, ble han tatt vel i mot på Froen av den noe eldre enka. Alder er imidlertid ingen hindring når gården er stor nok, og Froen var et av de største godsene i Follo. Ole Petter ble en driftig godseier. I 1845 gikk Anna Maria ut av tiden.

Nå kommer jeg til et ganske uvanlig ekteskap, men først må jeg komme tilbake til kommandanten i Kristiansand Jens Brandt. Som pensjonist slo han seg ned i Kristiania med kone, en ugift 35-årig datter Elise og nødvendig tjenerskap. En annen av hans døtre havnet imidlertid som husfrue på Froen på en selsom måte.

For å ta det litt langsomt: Ole Petter Brandt hadde tidligere vært gift med den noe eldre enka etter Peder Schøyen på Froen, Anna Maria Schøyen. Da hun døde, ble det liv og røre på Froen, for Ole Petter giftet seg med sin brordatter. Hun var da bare tjue år, og tydeligvis en glad og hyggelig vertinne, for det var svært så attraktivt å bli invitert til de stilige festene på Froen. Så får jeg bare minne om at Jens og Ole Petter Brandt hadde vokst opp på Skoklefald sammen med Else Nerdrums datter Maren Helene.

Skøyen i Nittedal

Bonden på Skøyen var på 1700-tallet den rikeste bonden i bygda. Kari Trondsdatter, dattera til Trond Botolfsen Schøyen var nok ikke noe dårlig parti for Ole Pedersen Nerdrum i Fet. De ble gift og fikk 12 barn, og de åtte som levde til de ble voksne ble spredt rundt på nedre Romerike og Follo. Datteren Else Olsdattter endte som nevnt på Froen, Fetteren Peder Schøyen hadde kjøpt Froen.

Handelshusene i Son

Utgangspunktet mitt var at jeg hadde sikre opplysninger om at Rasmus Wold hadde kommet til Son og blitt handelsbetjent hos storkjøpmannen Gregers Stoltenberg. Opplysningen om at han skulle ha kommet fra en gård i Aker var mer villedende enn opplysende. Det var først da jeg fikk vite at hans søster Karen Kristine også hadde blitt gift i Son, at det løsnet for meg. For ikke å trekke inn enda flere personer i denne omgang, venter jeg med å fortelle om sosoietetsbegivenhetene i Son, annet enn at Karen Kristine Wold ble gift der.

Trelasthandel og mølledrift

De personene og familiene som klarte å svinge seg opp på trelasthandel og mølledrift tok etter hvert over viktige vannrettigheter og skaffet seg andre privilegier. Under det danske eneveldet var det særlig embetsmennene som klarte å slå seg opp økonomisk ved kongelige privilegier. Nå får vi en ny type finansbaroner som klarer å kombinere gårds- og skogsdrift med å utnytte vasskraft. Trelasteksporten til Holland og til ”innenlandsk” bruk i Danmark og Christiania bygget på transportkapasiteten til utskipningshavnen. Utallige hestekrefter ble brukt for eksempel på å transportere plank fra sagene ved Sagelva.

I kretsen omkring familiene Brandt, Nerdrum og Wold er det mange som i årene omkring 1800 hadde vannrettigheter og skaffet seg kompetanse innenfor sagbruks- og mølledrift. Når min nøkkelperson Ole Rasmussen er på farten i og rundt Kristiania, så er det oftest til steder med kverner, møller og sagbruk, eller store skogeiendommer. Hans rolle er det derimot ingen som kan fortelle meg noe om. Det får være en utfordring å finne ut noe mer om ham – først og fremst å finne ut om hans farfar er den mye omtalte Ole Nielsen "ved Saugene”.

Sagene i Aker

Sagene hørte opprinnelig til bymarka i Christiania. Etter hver ble det bygd sager og møller langs elva, som må ha vært landets mest utnyttede elv. På Sagene hadde hadelendingen Ole Nielsen Wold slått seg ned. Han ender han opp som kjøpmann i Christiania og stadskaptein (hva nå det måtte være). Han hadde sønnen Philip, som i 1766 kjøpte Wøyen Saug og Møllebrug og for øvrig eide tre løkker. Ole Nielsen er altså farfar til Ole Rasmussen. Han er følgelig far til Rasmus Olsen Wold, men dette er en person jeg ikke har klart å finne ut hva har bedrevet, bortsett fra å bli far til tre barn - i denne sammenheng nøkkelbarn.

’

Trond Botolfsen Skøyen og hans tilbøyelighet til berter

Det er sannelig mange tilfeldigheter bak det faktum at en er født. Blant de mange tilfeldighetene er hvordan mine forfedre fant og valgte sine partnere. I bygdeboka for Nittedal fant jeg at en rettssak gjorde at en av mine forfedre, Trond Botolfsen (5 x tippoldefar) giftet seg med ei annen berte enn han hadde planlagt, noe som var av avgjørende for de  etterkommere han skulle få, og altså for meg.  

I 1715 kunne Trond gledet seg over at han hadde fått løfte om ekteskap med Berte Halvordatter på Tøyen i Hakadal, men til Tronds forskrekkelse fikk han høre at Berte skulle gifte seg med en annen. I et samfunn hvor det var vanlig at foreldrene i høy grad var med på å bestemme hvem barna fikk lov å gifte seg med var nok dette ikke helt i tråd med hva som var god tone blant storbøndene. Det var heller et uvanlig eksempel på brurehandel hvor foreldrene til både frieren på Skøyen og til den gifteferdige jenta på ikke regnet med at bruden skulle ha egen mening om hvem hun ville gifte seg med. Bygdeboka forteller nemlig at Embret Guttormsen fra Nannestad også hadde gjort sine hoser grønne på Tøyen, og at jenta heller ville gifte seg med ham.

Trond gikk til soknepresten og gjorde innsigelse til at han skulle vie Embret og Berte, og så endte saken i retten. Der gikk det ikke bedre enn at retten fant at Berte kunne gifte seg med Embret. Om det var jentas skjønnhet, sjarm, vidd eller medgift som var mest fristende for rivalene, sier bygdeboka ingenting om. Til tross for at Embret fikk tilbud om anselige hundre riksdaler for å trekke seg fra partiet, måtte Trond bare innse at slaget var tapt.

Trond satte i alle fall i gang med å leite etter ei annen berte, og (godt for meg!) var han heldigere med frieriet til Berte Persdatter fra Skogvold i Skedsmo. Berte ville han ha, og Berte fikk han.

Det ser ikke ut som om de to rivalene Trond og Embret blei fiender av denne rettssaken. Det var kanskje et plaster på såret at en av sønnene til Trond ble gift med brordatteren til Berte Halvorsdatter.

De lange bloggepausene

Det ble en lang bloggepause etter at jeg ved juletider fikk bragt på det rene det riktige opphavet til Rasmus Wold. Plutselig hadde jeg en ny og ukjent slektsgren på Nedre Romerike, og jeg måtte konsultere bygdeboka for Fet og dessuten be om hjelp fra andre slektsforskere for å komme videre. Etter hvert har jeg funnet hovedtrekkene i familieforholdene til lille Rasmus. Hans foreldre ble skilt i 1801, og hele familien med fire barn ble splittet. Det avtegnet seg etter hvert et ganske komplisert nettverk, med trelastbaroner, skogeiere, godseiere, bønder og borgere, så komplisert at det har tatt tid å finne ut hvordan jeg skal presentere det på en enkel måte. Men - det kommer!