Gårdene i Dalsland hvor slektningene bodde (1)
Den første dalboen jeg fikk vite om var tippoldefar Andreas Larson Flod. Han var soldat, og hadde følgelig et soldattorp, Sätet i Gummenäs rote. ”Andreas Larsson Flod var född 1820 och han var soldat för Gummenäs rote från 28 jan 1842 till 17 juni 1872. Han var 5 fot och 10 tum lång. Han fick pension och hade tjänat väl”, sto det i Torrskogboken. Han var soldat i 30 år, men heldigvis for ham og etterslekten hadde Sverige endelig gitt seg med sine evinnelige kriger, slik at livet hans ikke ble avsluttet på slagmarken. Etternavnet Flod var et typisk soldatnavn. Noen fikk nok sine soldatnavn i felten etter hvordan de så ut eller tedde seg som soldat, men jeg har inntrykk av at de i fredstid ofte ”arvet” navn etter den soldaten som hadde hatt torpet tidligere. Det må ha vært noe spesielt med soldatnavnene, for også døtrene brukte dette som etternavn. Den siste soldaten som bodde på Sätet var Simon Johannesson Flod, men han er ikke i slekt med Andreas Larson Flod.
Soldattorpet Sätet hadde ligget ca 30 meter sydvest for krysset mellom stora landsvägenoch vägen mot Sund. Huset hadde målt 7 x 4,5 meter, ble revet i 1905 og satt opp igjen i Smälla hvor det brukt til butikk.
Etter at Andreas Flod sluttet som soldat, overtok sønnen Mauritz torpet og jobben som soldat. Andreas forpaktet i stedet eiendommen Gatan i 1872 hvor han ryddet jord og bygde seg hus. Han hadde da en anselig barneflokk, ni barn med kona Kajsa Stina Nilsdotter. Han hadde forresten rukket å bli enkemann før han giftet seg med Kajsa Stina, og også den første kona het Stina Nilsdotter. Med den første kona hadde han ett barn.
Dalsland var allerede da Andreas dyrket opp Gatan et fraflyttingsområde. Etter hvert som de vokste til, flyttet de fleste ungene til Norge eller USA. Bare Natalie Charlotta bodde hos foreldrene under folketellingen i 1890. Sønnen Mauritz var som nevnt soldat, og ble vel boende i Gummenäs.
Charlotta ble gift med Emanuel Henriksson, og de tok over Gatan etter Andreas. Tredje generasjon på Gatan var Johan Henriksson og kona Torborg. I 1988 ble eiendommen solgt til Tommie Olofsson. Da var åkrene tilplantet med skog.
mandag 28. februar 2011
lørdag 12. februar 2011
Jeg er 1/8 Dalbo
Jeg har lest bygdeboka om Torrskog
Biblioteket her i kommunen skaffer bøker også fra Sverige. Jeg har lånt torrskogboka, ei bygdebok fra Torrskog i Dalsland. Boka gir, som bygdebøker flest, en grundig omtale av alle gårdsbruk fra så langt tilbake som det finnes skriftlige kilder. Likesom i Norge er det rettsbøkene og kirkebøkene som er hovedkildene. Det som er annerledes fra det jeg er vant til herfra er at svenskene ikke hadde det samme odelssystemet som vi hadde i Norge, og at bøndene i Dalsland fram til 1757 var knyttet til et ´hemman´ som jeg oppfatter mer som en landsby. Bøndene kjøpte og solgte andeler som ble angitt som en brøk i hemmanet, noe som ga dem en tilsvarende andel i fellesskapet. Eiendommene hadde gjennom utallige generasjoner ved arv og skifte blitt delt opp i teiger rundt omkring innenfor hemmanets grenser, teiger som i enkelte tilfeller bare var noen meter brede. I 1757 ble det gjennomført storskifte i Sverige som hadde som mål at hver gård skulle bestå av et fåtall sammenhengende arealer. Sytti år seinere foregikk laga skifte, som ytterligere samlet arealene til hver enkelt bruker.
Nordmennene røvet, herjet og brant
Torrskog ligger så nær Norge at Halden var nærmeste by. Når det var fredelige tider, dro folk dit for å handle. I ufredstid kom derimot dansk-norske krigere over grensa og herjet og brant. I 1679 brant nordmennene ned tre fjerdedeler av bebyggelsen i bygda. Bare et par gårder ble spart. Det er pussig at denne virksomheten ikke kommer fram i vår autoriserte historie, ikke engang som et ledd i å forklare vår kristne kulturarv.
I første halvdel av 1600-tallet gjaldt nordiske sharialover i Dalsland, og mange rømte også over grensen for å unngå bøddelen eller skarpretteren for forhold som vi i dag ikke oppfatter som kriminelle i det hele tatt.
Torrskog var, som navnet sier, ei skogsbygd. Tømmeret kunne fløtes ned til sjøen Lelång. I 1747 ble det anlagt et jernverk ved Halleforsen, det som vi kjenner som Gustavsfors. Det ga arbeidsmuligheter for bygdas folk, men også en betydelig innvandring av valloner (fra Vallonia i Belgia) til smiene ved jernverket. I 1880 var befolkningen på topp med 1796 personer, mens det hundre år seinere bare var 460 innbyggere i bygda. I neste blogg skal jeg ta for meg hva jeg har funnet i torrskogboka om utvandringen fra bygda. Sverige ble nok urbanisert i mye sterkere grad enn Norge, og Dalsland har vært et fraflyttingsområde. Blant de mange som utvandret fra Torrskog i andre halvdelen av attenhundretallet var min oldemor Lisa Mara Andreasdotter Flood, som i Norge ble fornorsket til Marie Elise Andreasen.
Ikke lett for en slektsgransker å velge rett person i Dalsland
Selv om det var gjort et godt arbeid med å registrere alle eiendomsoverdragelser i bygdeboka, er det ikke lett å finne fram til hvilke personer som bodde på eiendommene. En av grunnene er at navneskikkene var omtrent som i Norge, og når svært mange på samme hemman hadde samme fornavn, som Hans, Anders eller Olof, så blir det svært mange hanssoner, anderssoner og olofssoner og -døtre. Derfor kunne det bo flere med samme navn på ett hemman.
De fleste ekteskapene skjedde innenfor bygda, men noen ganger kommer bruden eller brudgommen fra nabosoknet. Da var det ikke mer å hente i torrskogboka om den grenen. Tross alt: Det å lese gjennom bygdeboka gir et godt inntrykk av levekårene mine forfedre hadde i små stugor eller romslige hemman i denne grensebygda. Boka har også interessante artikler om seder og skikker i Dalsland. Noe kjenner vi igjen fra vårt eget land, men mye er også annerledes. Mange av fotografiene viser gamle bygninger og torp som i alle fall de yngste slektningene mine i Torrskog kan ha bodd i. Svært mange minner om den lille husmannsstua jeg i sin tid hadde på Nes på Romerike, Laulibråten.
Biblioteket her i kommunen skaffer bøker også fra Sverige. Jeg har lånt torrskogboka, ei bygdebok fra Torrskog i Dalsland. Boka gir, som bygdebøker flest, en grundig omtale av alle gårdsbruk fra så langt tilbake som det finnes skriftlige kilder. Likesom i Norge er det rettsbøkene og kirkebøkene som er hovedkildene. Det som er annerledes fra det jeg er vant til herfra er at svenskene ikke hadde det samme odelssystemet som vi hadde i Norge, og at bøndene i Dalsland fram til 1757 var knyttet til et ´hemman´ som jeg oppfatter mer som en landsby. Bøndene kjøpte og solgte andeler som ble angitt som en brøk i hemmanet, noe som ga dem en tilsvarende andel i fellesskapet. Eiendommene hadde gjennom utallige generasjoner ved arv og skifte blitt delt opp i teiger rundt omkring innenfor hemmanets grenser, teiger som i enkelte tilfeller bare var noen meter brede. I 1757 ble det gjennomført storskifte i Sverige som hadde som mål at hver gård skulle bestå av et fåtall sammenhengende arealer. Sytti år seinere foregikk laga skifte, som ytterligere samlet arealene til hver enkelt bruker.
Nordmennene røvet, herjet og brant
Torrskog ligger så nær Norge at Halden var nærmeste by. Når det var fredelige tider, dro folk dit for å handle. I ufredstid kom derimot dansk-norske krigere over grensa og herjet og brant. I 1679 brant nordmennene ned tre fjerdedeler av bebyggelsen i bygda. Bare et par gårder ble spart. Det er pussig at denne virksomheten ikke kommer fram i vår autoriserte historie, ikke engang som et ledd i å forklare vår kristne kulturarv.
I første halvdel av 1600-tallet gjaldt nordiske sharialover i Dalsland, og mange rømte også over grensen for å unngå bøddelen eller skarpretteren for forhold som vi i dag ikke oppfatter som kriminelle i det hele tatt.
Torrskog var, som navnet sier, ei skogsbygd. Tømmeret kunne fløtes ned til sjøen Lelång. I 1747 ble det anlagt et jernverk ved Halleforsen, det som vi kjenner som Gustavsfors. Det ga arbeidsmuligheter for bygdas folk, men også en betydelig innvandring av valloner (fra Vallonia i Belgia) til smiene ved jernverket. I 1880 var befolkningen på topp med 1796 personer, mens det hundre år seinere bare var 460 innbyggere i bygda. I neste blogg skal jeg ta for meg hva jeg har funnet i torrskogboka om utvandringen fra bygda. Sverige ble nok urbanisert i mye sterkere grad enn Norge, og Dalsland har vært et fraflyttingsområde. Blant de mange som utvandret fra Torrskog i andre halvdelen av attenhundretallet var min oldemor Lisa Mara Andreasdotter Flood, som i Norge ble fornorsket til Marie Elise Andreasen.
Ikke lett for en slektsgransker å velge rett person i Dalsland
Selv om det var gjort et godt arbeid med å registrere alle eiendomsoverdragelser i bygdeboka, er det ikke lett å finne fram til hvilke personer som bodde på eiendommene. En av grunnene er at navneskikkene var omtrent som i Norge, og når svært mange på samme hemman hadde samme fornavn, som Hans, Anders eller Olof, så blir det svært mange hanssoner, anderssoner og olofssoner og -døtre. Derfor kunne det bo flere med samme navn på ett hemman.
De fleste ekteskapene skjedde innenfor bygda, men noen ganger kommer bruden eller brudgommen fra nabosoknet. Da var det ikke mer å hente i torrskogboka om den grenen. Tross alt: Det å lese gjennom bygdeboka gir et godt inntrykk av levekårene mine forfedre hadde i små stugor eller romslige hemman i denne grensebygda. Boka har også interessante artikler om seder og skikker i Dalsland. Noe kjenner vi igjen fra vårt eget land, men mye er også annerledes. Mange av fotografiene viser gamle bygninger og torp som i alle fall de yngste slektningene mine i Torrskog kan ha bodd i. Svært mange minner om den lille husmannsstua jeg i sin tid hadde på Nes på Romerike, Laulibråten.
søndag 6. februar 2011
Flere grusomheter fra 1600-tallet
Vi snakker av og til om de harde tredveåra. Jeg har vondt for å tro at vi har hatt hardere kirkelig undertrykkelse enn i første halvdel av 1600-tallet. Jeg fant for kort tid siden at to av mine forfedre fra Dalsland i Sverige hadde blitt dømt til døden for umoral. Den ene hadde allerede fått de barna som var forutsetningen for at slekten skulle videreføres, og den andre ble benådet av hovretten slik at han også kunne forplante seg og forøvrig bli en aktet mann i bygda. Når jeg så har fått nok av elendighet i Sverige, ”blar” i bygdeboka for Andebu på nettet, g der dukker det opp en Knut Steinssøn på Møyland i Andebu. Han er riktignok ikke i slekt (tror jeg!) men han bodde på samme gård som en av mine forfedre, Lars Kristenssøn. Moren til Lars var enke. Jeg lar bygdeboka fortsette:
”Hun har muligens hatt som medbruker den Knut Steinssøn, fra Gavelstad i Lardal, kanskje svigersønn, som kommer inn på Møyland uti 60-åra. Han ble opphavet til en ytterst dramatisk og tragisk episode, som det har gått sagn om i bygda helt nedover til vår tid.
Knut var her som gift mann og fikk i 1663 en datter, som døde året etter; hustruen døde i 1669. Snart etter kom det opp at hans stedatter, Marte Kristensdatter, hadde levd «et ondt levnet» med Knut, hvorved de hadde fått barn sammen.
I 1672 ble Marte stilt for retten for «blodskam»; Knut var da rømt sin vei. Marte tilsto «med hendis grædende Taare» at hun jo ikke kunne benekte det hun var tiltalt for. Dommen lød på at hun «for sin grove forseelse» skulle «under Sverdit henrettes och derefter Kroppen paa Baal och Brand forbrendis, och begges eigende Godz løst och fast vere forbrudt». Dommen ble også snart eksekvert — i kirkeboken over døde for 1672 nevnes «den Kvinde paa Møeland som blev halshugget och brent». Kort før var «Møelandstøsens Barn» død; muligens var dette Martes barn."
De dansk/norske sharialovene var ikke bedre enn hva vi finner av lovverk i dag i andre land vi ikke synes det er naturlig å sammenlikne oss med.
”Hun har muligens hatt som medbruker den Knut Steinssøn, fra Gavelstad i Lardal, kanskje svigersønn, som kommer inn på Møyland uti 60-åra. Han ble opphavet til en ytterst dramatisk og tragisk episode, som det har gått sagn om i bygda helt nedover til vår tid.
Knut var her som gift mann og fikk i 1663 en datter, som døde året etter; hustruen døde i 1669. Snart etter kom det opp at hans stedatter, Marte Kristensdatter, hadde levd «et ondt levnet» med Knut, hvorved de hadde fått barn sammen.
I 1672 ble Marte stilt for retten for «blodskam»; Knut var da rømt sin vei. Marte tilsto «med hendis grædende Taare» at hun jo ikke kunne benekte det hun var tiltalt for. Dommen lød på at hun «for sin grove forseelse» skulle «under Sverdit henrettes och derefter Kroppen paa Baal och Brand forbrendis, och begges eigende Godz løst och fast vere forbrudt». Dommen ble også snart eksekvert — i kirkeboken over døde for 1672 nevnes «den Kvinde paa Møeland som blev halshugget och brent». Kort før var «Møelandstøsens Barn» død; muligens var dette Martes barn."
De dansk/norske sharialovene var ikke bedre enn hva vi finner av lovverk i dag i andre land vi ikke synes det er naturlig å sammenlikne oss med.
fredag 4. februar 2011
Daneliusene i Vänersborg
Det kan være lønnsomt å stikke innom et slektsenter, for eksempel Nauen i Vestfold. Det er Vestfold slektshistorielag som holder til der, med en masse litteratur og arkivalia, mange arbeidsplasser og noen datamaskiner som også har aksess til svenske slektsbaser. Det viktigste er likevel at det kommer likesinnede dit på jakt etter aner i inn- og utland, og det dukker alltid opp en eller annen som kan gi en hjelpende hånd - - og vaffeljernet er varmt på onsdagene og lørdagene.
For et par dager siden var jeg innom, og jeg fikk snart hjelp med å finne fram til barnedåpen til den for meg litt mystiske Carl Gustav Danelius i 1780. Foreldrene hans viste seg å være Olof Danelius og Sara (Chri-)Stina Engman i Vänersborg. Dermed løsnet det.
Den fruktbare Sara
Vel hjemme fant jeg på nettet en digitalisert liste over døpte i Vänersborg, og i løpet av noen timer hadde jeg funnet en mengde etterkommere etter Olof og Sara Stina. Olof var Sämskmakare. Jeg vil tro at det er en som garver semsket skinn. Garveren har sikkert gitt sitt mikroskopiske bidrag til at Sara Stina fødte ti barn, og ender opp med å bli omtalt i kirkeboka som ”afsigkommen sämskmakare” da det yngste barnet blir døpt. Hvor gammel han var da, gjenstår å finne ut, men da hans yngst sønn ble født, var den eldste allerede 26 og etablert som garver hos enka på Voksen gård i Norge. Sara forsøkte kanskje å følge i sin bibelske navnesøsters spor, hun fikk det siste barnet da hun var 47 år.
Den godeste Olof fikk seks sønner før Sara Stina velsignet ham med en datter. De fikk tilsammen åtte sønner og to døtre. En av sønnene døde som barn, kan jeg fastslå, siden de med noen års mellomrom fik to som ble døpt Fredrik. Sønnen Erik er den eneste av pojkarna som setter spor etter seg i Vänersborg. Han ble garver, og han var i likhet med sin far også en hyppig gjest på prestekontoret for å få ordnet med barnedåp. Olofs datter Sara figurerte i fødselsregisteret bare én gang utenom sin egen fødsel. Hun fikk et kjærlighetsbarn (får vi håpe) med kammertjeneren hos hr. Landshövdingen Flach. De øvrige barna vet jeg foreløpig lite om. Det var turbulente tider i Sverige på den tiden, og det er spennende å se om jeg kan få noe forklaring på hvorfor tipp-tippoldefar noen år før unionsoppløsningen dro til fiendelandet Norge.
I 1860 kom Clas Erik Olof Danelius til verden. Han var sønn av bataljonsläkare Danelius, men siden bataljonsläkaren var for fin til å bruke fornavn, er det ikke godt å vite hvilken av sønnene til Olof som hadde blitt militærlege. Det som derimot er ganske sikkert er at Vänersborg var en by med mange håndverkere, og av dem var det slett ikke så få som drev med skinn og lær. I alle fall sønnen Erik drev garveri.
For et par dager siden var jeg innom, og jeg fikk snart hjelp med å finne fram til barnedåpen til den for meg litt mystiske Carl Gustav Danelius i 1780. Foreldrene hans viste seg å være Olof Danelius og Sara (Chri-)Stina Engman i Vänersborg. Dermed løsnet det.
Den fruktbare Sara
Vel hjemme fant jeg på nettet en digitalisert liste over døpte i Vänersborg, og i løpet av noen timer hadde jeg funnet en mengde etterkommere etter Olof og Sara Stina. Olof var Sämskmakare. Jeg vil tro at det er en som garver semsket skinn. Garveren har sikkert gitt sitt mikroskopiske bidrag til at Sara Stina fødte ti barn, og ender opp med å bli omtalt i kirkeboka som ”afsigkommen sämskmakare” da det yngste barnet blir døpt. Hvor gammel han var da, gjenstår å finne ut, men da hans yngst sønn ble født, var den eldste allerede 26 og etablert som garver hos enka på Voksen gård i Norge. Sara forsøkte kanskje å følge i sin bibelske navnesøsters spor, hun fikk det siste barnet da hun var 47 år.
Den godeste Olof fikk seks sønner før Sara Stina velsignet ham med en datter. De fikk tilsammen åtte sønner og to døtre. En av sønnene døde som barn, kan jeg fastslå, siden de med noen års mellomrom fik to som ble døpt Fredrik. Sønnen Erik er den eneste av pojkarna som setter spor etter seg i Vänersborg. Han ble garver, og han var i likhet med sin far også en hyppig gjest på prestekontoret for å få ordnet med barnedåp. Olofs datter Sara figurerte i fødselsregisteret bare én gang utenom sin egen fødsel. Hun fikk et kjærlighetsbarn (får vi håpe) med kammertjeneren hos hr. Landshövdingen Flach. De øvrige barna vet jeg foreløpig lite om. Det var turbulente tider i Sverige på den tiden, og det er spennende å se om jeg kan få noe forklaring på hvorfor tipp-tippoldefar noen år før unionsoppløsningen dro til fiendelandet Norge.
I 1860 kom Clas Erik Olof Danelius til verden. Han var sønn av bataljonsläkare Danelius, men siden bataljonsläkaren var for fin til å bruke fornavn, er det ikke godt å vite hvilken av sønnene til Olof som hadde blitt militærlege. Det som derimot er ganske sikkert er at Vänersborg var en by med mange håndverkere, og av dem var det slett ikke så få som drev med skinn og lær. I alle fall sønnen Erik drev garveri.
Abonner på:
Innlegg (Atom)