Jeg er 1/8 Dalbo

Jeg har lest bygdeboka om Torrskog

Biblioteket her i kommunen skaffer bøker også fra Sverige. Jeg har lånt torrskogboka, ei bygdebok fra Torrskog i Dalsland. Boka gir, som bygdebøker flest, en grundig omtale av alle gårdsbruk fra så langt tilbake som det finnes skriftlige kilder. Likesom i Norge er det rettsbøkene og kirkebøkene som er hovedkildene. Det som er annerledes fra det jeg er vant til herfra er at svenskene ikke hadde det samme odelssystemet som vi hadde i Norge, og at bøndene i Dalsland fram til 1757 var knyttet til et ´hemman´ som jeg oppfatter mer som en landsby. Bøndene kjøpte og solgte andeler som ble angitt som en brøk i hemmanet, noe som ga dem en tilsvarende andel i fellesskapet. Eiendommene hadde gjennom utallige generasjoner ved arv og skifte blitt delt opp i teiger rundt omkring innenfor hemmanets grenser, teiger som i enkelte tilfeller bare var noen meter brede. I 1757 ble det gjennomført storskifte i Sverige som hadde som mål at hver gård skulle bestå av et fåtall sammenhengende arealer. Sytti år seinere foregikk laga skifte, som ytterligere samlet arealene til hver enkelt bruker.

Nordmennene røvet, herjet og brant
Torrskog ligger så nær Norge at Halden var nærmeste by. Når det var fredelige tider, dro folk dit for å handle. I ufredstid kom derimot dansk-norske krigere over grensa og herjet og brant. I 1679 brant nordmennene ned tre fjerdedeler av bebyggelsen i bygda. Bare et par gårder ble spart. Det er pussig at denne virksomheten ikke kommer fram i vår autoriserte historie, ikke engang som et ledd i å forklare vår kristne kulturarv.

I første halvdel av 1600-tallet gjaldt nordiske sharialover i Dalsland, og mange rømte også over grensen for å unngå bøddelen eller skarpretteren for forhold som vi i dag ikke oppfatter som kriminelle i det hele tatt.

Torrskog var, som navnet sier, ei skogsbygd. Tømmeret kunne fløtes ned til sjøen Lelång. I 1747 ble det anlagt et jernverk ved Halleforsen, det som vi kjenner som Gustavsfors. Det ga arbeidsmuligheter for bygdas folk, men også en betydelig innvandring av valloner (fra Vallonia i Belgia) til smiene ved jernverket. I 1880 var befolkningen på topp med 1796 personer, mens det hundre år seinere bare var 460 innbyggere i bygda. I neste blogg skal jeg ta for meg hva jeg har funnet i torrskogboka om utvandringen fra bygda. Sverige ble nok urbanisert i mye sterkere grad enn Norge, og Dalsland har vært et fraflyttingsområde. Blant de mange som utvandret fra Torrskog i andre halvdelen av attenhundretallet var min oldemor Lisa Mara Andreasdotter Flood, som i Norge ble fornorsket til Marie Elise Andreasen.

Ikke lett for en slektsgransker å velge rett person i Dalsland
Selv om det var gjort et godt arbeid med å registrere alle eiendomsoverdragelser i bygdeboka, er det ikke lett å finne fram til hvilke personer som bodde på eiendommene. En av grunnene er at navneskikkene var omtrent som i Norge, og når svært mange på samme hemman hadde samme fornavn, som Hans, Anders eller Olof, så blir det svært mange hanssoner, anderssoner og olofssoner og -døtre. Derfor kunne det bo flere med samme navn på ett hemman.

De fleste ekteskapene skjedde innenfor bygda, men noen ganger kommer bruden eller brudgommen fra nabosoknet. Da var det ikke mer å hente i torrskogboka om den grenen. Tross alt: Det å lese gjennom bygdeboka gir et godt inntrykk av levekårene mine forfedre hadde i små stugor eller romslige hemman i denne grensebygda. Boka har også interessante artikler om seder og skikker i Dalsland. Noe kjenner vi igjen fra vårt eget land, men mye er også annerledes. Mange av fotografiene viser gamle bygninger og torp som i alle fall de yngste slektningene mine i Torrskog kan ha bodd i. Svært mange minner om den lille husmannsstua jeg i sin tid hadde på Nes på Romerike, Laulibråten.