Jeg er tredje generasjons innvandrer

Utvandringen fra Dalsland og i særdeleshet fra Torrskog

Lokalhistorikere i Torrskog har gitt ut en glimrende bygdebok – Torrskog, en Dalslandsocken i ord och bild. Gjennom denne boka har jeg fått et slags forhold til denne bygda hvor jeg har funnet et halvt hundre aner. I tillegg til disse har jeg registrert mange av deres slektninger.

Min farmors mor Lisa Maria Flod utvandret fra Torrskog til Idd 20.10.1871. Datoen fant jeg i Torrskogboka. Folk måtte melde seg for øvrigheta når de innvandret, men jeg har ikke funnet henne i innvandrererlista i kirkeboka for Idd. Jeg har også lett i kirkeboka for Stokke, hvor hun angivelig bodde før hun giftet seg, men hittil har jeg ikke funnet spor etter henne før hun gifter seg.

Maria Lisa ikke den eneste som vandret over til Norge. På slutten av 1860-tallet var det flere nødsår på rad i Sverige. Nød og elendighet var den underliggende grunnen til den første strømmen av emigranter til Amerika, men i grenseområdene var det mange som dro til Norge. Hit kunne man tross alt gå på sine bein med skreppa på ryggen. Noen ble her i landet, som Maria Lisa, men mange dro videre til Amerika fra Norge.

Fra lille Torrskog dro 64 personer i perioden 1868-70. I perioden 1881-94 dro 291 personer. Fra 1868 til 1915 dro hele 724 til Amerika. Nesten like mange utvandret til Norge, 322 menn og 309 kvinner. De fleste var ugifte. Mens strømmen til Amerika gikk i bølger, var emigrasjonen til Norge mye jevnere.

Befolkningen i ´landskapet´ Dalsland hadde en kraftig vekst fra 1805 til 1865, fra ca 41.000 til over 84.000. Grunnen til at befolkningen ble fordoblet på 60 år er kan være generelt bedre livsforhold som resulterte i lavere dødelighet og høyere fødselsrater. Men så begynte flukten fra landsbygda, og i Sverige var Dalsland det området som hadde størst utvandring i forhold til folkemengden i 1880.

Maria Lisa Flod kom fra en familie med mange barn. Hun hadde åtte søsken. Dessuten fikk hun en søster det året hun tok seg over til Norge, men søsteren døde som spedbarn. Stua på soldattorpet i Gummenäs var ikke store palasset, 4,5 x 7 meter. Da lå nok madrassene tett på hemsen, og det lå sikkert mer enn én i hver seng i kammerset. Da ungdommen begynte å dra fra bygda, var det ikke noe merkverdig at den atten år gamle Maria Lisa tok landeveien fatt for å søke lykken i Norge i likhet med flere av sine søsken og sambygdinger. Hun kom seg på et eller annet tidspunkt over til Stokke iVestfold, men jeg finner ingen opplysninger om henne før jeg finner henne i kirkeboka for Tønsberg, da som mor til sitt første barn med ektemannen Andreas Olsen fra Hotvedt. Etterpå fant jeg også vielsen i kirkeboka for Tønsberg.

Innvandrerdatteren som opplevde samtidsdramaet før hun ble gift med teaterregissøren

Amerikanere er ofte opptatt av å finne røttene sine i Europa. Nå har jeg funnet at 1/16 av mine røtter kan spores til Dalsland. Maria Lisa fikk fem barn med sin Andreas. Et av dem var altså Karoline Anette som dro fra foreldrehjemmet i Horten for å bli hushjelp i Kristiania. Der gikk det ikke bedre enn at hun fikk to barn med studenten Egil Grønstad, men de bodde ikke sammen, og de ble heller ikke gift. Det første barnet, Gudrun, vokste opp hos Maria Lisa, som ved innvandringen ble fornorsket til Elise Marie. Det andre barnet, Fritz Egil, vokste opp hos pleieforeldre, og han tok senere som barn deres navn Houg som etternavn. Fritz er altså min far, men han ville aldri snakke om sin barndom. Jeg kan godt tenke meg at han ikke visste noe om sin svenske slekt bakover.

Karoline ble senere gift med Nationaltheatrets regissør Kaspar Bjerkeli, men det ekteskapet ble barnløst. Det er ganske eiendommelig å ha hatt en farmor som så vidt jeg vet ikke hadde kontakt med sin sønn og å ha hatt en far som heller ikke fortalte om sin mor. Det eneste jeg har hørt om henne er fra Uno Wahl, en fjern slektning av hennes ektefelle. Uno forteller i en e-post at hans mor av og til fikk lov å besøke Karoline, som kalte seg Karo. Da bodde hun i en fin leilighet i Kristiania sammen med sin mann, . ”Det var ikke hvem som helst som var invitert dit, men bestefar, min mor og bestefars søster var "godkjente" og fikk komme på besøk. Moren min husker spesielt at det alltid var så pent dekket til, med mange krystallglass, fine tallerkener og fint bestikk. I gangen hang det massevis av fotografier og tegninger av forskjellige skuespillere, og Maurstad var også der en gang de kom på besøk,” skrev han.

Maria Lisas datter Karoline var altså den som gjorde en nesten bokstavelig talt dramatisk sosial karriere inn i borgerskapet.

Folketellinga 1910 er frigitt. Jeg fant Gudrun!

1. desember 2010 ble folketellinga for 1910 lagt ut på Digitalarkivet.no. Bare noen minutter over midnatt kunne jeg konstatere at det var født to som het Gudrun den 16. april 1904. Den ene hadde Grønstad som etternavn. Dermed var det som hadde vært en gåte for meg mer enn et år løst. Det som virkelig gjorde meg forbløffet, var at hun hadde barnefarens etternavn.

Gudrun bodde i 1910 hos sine besteforeldre på Baggerød i Borre hvor hun var pleiebarn, og med bb i parentes for å angi at hun var barnebarn. Moren hennes bodde i Kristiania. At Gudrun hadde fått Grønstad som etternavn viser at Gudrun altså er min fars "helsøster". Jeg har lett etter henne over et år i alle de kirkebøker som fantes i digitalarkivet, uten å finne fødselen, fordi jeg håpet på å finne ut finne ut hvem hennes far var. Jeg hadde tenkt på muligheten for at det kunne være Egil Grønstad, men hadde vel lite tro på det.

Farmor Karoline må altså hatt et langvarig forhold til Egil Grønstad, siden de fikk to barn sammen med to års mellomrom, men den sosiale avstanden må ha vært for stor til at det ble noe ekteskap. Det er neppe mulig å finne ut om Fritz og Gudrun kjente til hverandre.

Karoline Anette var blitt Karo
I FT 1910 fant jeg jeg ikke farmor Karoline Anette Olsen til å begynne med, men ved å søke på fødselsdatoen, dukket husmor Karo Bjerkeli opp. Da var hun altså gift før 1910 og brukte Karo som fornavn. Hun og mannen Kaspar Bjerkeli bodde i Theresesgate 51, idag en nydelig hjørnegård like ved Bislet.

Ingen pensjonisttilværelse for skipstømmermannen
En annen opplysning kom også fram. Karos far var født i 1835 og var altså 75 år gammel, men han sto fortsatt oppført som skipstømmermann på Marinens verft. På den tiden var det nok ikke noe snakk om å gå av med pensjon ved 67 år. Forøvrig bodde, foruten kona hans Elise og barnebarnet Gudrun, tre av hans voksne barn hjemme på Baggerød, Olav, Hans Ditlev og Anna Elise.

Stadig nye navnevariasjoner
Enda en pussighet i denne folketellingen. Jeg kunne ikke finne mor, Inger Kleven. Det viste seg at hun hun hadde fblitt registrert med etternavnet Antonsen etter bestefar Anton Kleven. Også Tormod, den eneste broren hennes på det tidspunktet, het Antonsen til etternavn. Da bodde familien i Lunner, på Rundalen.

Inger og Fritz Houg - mine foreldre

Å diskutere slekt var ikke noe tema hjemme i familien Houg. Derfor har jeg visst veldig lite om mine foreldres slekt bakover. Min mors foreldre i Hakadal, Gunhild og Anton Kleven, hadde jeg et hyggelig forhold til, og jeg besøkte dem ganske ofte. Mor hadde seks søsken som holdt sporadisk kontakt med hverandre.

Jeg var også innom bestefar og bestemor Houg når vi var i Hakadal. Ved en tilfeldighet fikk jeg vite at de hadde vært min fars pleieforeldre, og at hans biologiske far het Egil Grønstad. Moren hans hadde jeg aldri hørt om. Dette var som nevnt ikke noe det ble snakket om i familien, og jeg var heller ikke den som spurte. Da far begynte å bli skikkelig gammel, spurte jeg om hvem som var hans mor, og jeg måtte nesten dra ut av min fåmælte far at hun het Karla Bjerkeli. Det forteller jeg mer om i bloggen Mysteriet Karoline.

Inger og Fritz i Hakadal
Fritz og Inger bodde begge i Hakadal som unge, men forsvant ut av bygda for å arbeide. Inger hadde husposter, og jeg husker hun fortalte om at hun hadde arbeidet hos en legefamilie i Svelvik og seinere hos en danske, meierist Brendsøe på Vormsund. Den siste besøkte vi noen ganger da jeg var barn.

Fritz og Inger giftet seg på sogneprestens kontor i Nittedal. Det tror jeg Inger syntes var svært forsmedelig - å ikke ha skikkelig kirkebryllup. Hun var et par måneder på vei med meg, men det skulle ikke være noe formelt hinder for kirkebryllup.

Mor var bitter hele livet for at hun ikke hadde fått noen skolegang utover de obligatoriske sju årene. Hun var eldste datteren i Klevenfamilien og hadde passet unger så lenge hun kunne huske til hun flyttet hjemmefra. Hun hadde seks søsken, så det var sikkert alltid noen å skifte bleier på, og den gangen var det ikke snakk om papirbleier, og det fantes heller ikke noen vaskemaskin å slenge møkkableiene i.

Far hadde gått på Borgerskolen i Kristiania og deretter på Oslo Handelsgymnasium. Han var altså pleiesønn hos Bernt Monrad og Marthine Houg i Hakadal. B. M. Houg var kjøpmann og kasserer i den lokale banken som jeg gjetter hadde lokale i bakrommet på butikken. Så ble det oppdaget at kassabeholdningen ikke stemte med regnskapet. Dermed gikk B. M. Houg til sengs og ble der, og der lå han i årevis. Jeg så ham aldri ute av sengen. Jeg vet ikke når dette skjedde, men Fritz ble antakelig i Hakadal til han flyttet til Matrand i Eidskog.

Tiden på Matrand og i Bærum
Fritz arbeidet så vidt jeg vet en tid på kontoret hos Løvenskiold i Hakadal, men flyttet til Eidskog hvor han hadde fått jobb som kontorist på Lundeby gård, som den gang var et svært gods med svære skogeiendommer som tilhørte skipsreder J. B. Stang.

Fritz og Inger flyttet sammen på Lundeby hvor de hadde et lite hus i utkanten av gårdsbebyggelsen, og jeg kom til verden i august 1932. Jeg har noen minner fra tiden der oppe, bare idyll og hygge.

Vi flyttet derfra 1936 eller 1937 til Bærum, hvor Fritz startet opp brensel-, bygningsartikkel- og trelastforretning på Bekkestua i et av uthusene til Nic. O. Ruud som hadde stedets største kolonialforretning. Fritz hadde først en liten Ford lastebil som han kjørte varer med, men fikk seinere en ny, som jeg syntes var veldig stor. Han hadde også en personbil, en fransk Donnet, som jeg husker brant opp utenfor huset.

Krigsårene
På Bekkestua fikk jeg en bror i 1938, og året etter kom Eyvor, og så kom krigen. Krigen gjorde at det ble bråstopp på all bygging. Far klarte ikke å drive forretningen, men han hadde jo ny lastebil og startet transportforretning i stedet.

Høsten 1939 flyttet vi til en nybygd firemannsbolig på Vøyenenga. Far kjørte melk fra bøndene i Bærum til meieriet i Oslo. Det ble bokstavelig talt et kjør. Bensinrasjoneringen under krigen gjorde at han måtte sette en Imbert gassgenerator på bilen og fyrte opp bilen med knott. Det gjorde at butikken gikk videre, men arbeidet var jo så mye tyngre. Han hadde av og til en sjåfør som avløste ham, og på den tiden fantes ikke frostvæske å ha i kjølesystemet. Kjølevannet måtte tømmes hver kveld hvis det var fare for nattefrost, og fylles på igjen om morgenen. Bilen sto jo ikke i noen oppvarmet garasje. Da denne hjelpemannen en kveld hadde "glemt" å tømme radiatoren, og det ble kaldere enn beregnet om natta, ble motorblokka sprengt, og noen ny var det ikke mulig å få. Dermed var det slutt på transportforretningen.

Far fikk jobb i Horten hos en entreprenør som hadde sin base i Lillestrøm. Det meste han drev med var sikkert anlegg for tyskerne, i likhet med de fleste andre virksomheter som var i gang under krigen. Etter et par år flyttet vi til Strømmen, til en leilighet i Strømmens fineste gård, som entreprenøren eide. Fritz arbeidet fortsatt som materialforvalter hos den samme entreprenøren.