Min oldemors mormor på farsida, Anna Christine Emilie von Plade Stoltenberg, hadde så fint navn at jeg bare kalte henne Anna Kristine med alle navnene. Jeg fant ganske raskt fram til Stoltenbergslekta, men dette fisefine von Plade hadde jeg derimot større problemer med å finne roten til. Ingen av hennes nærmeste forfedre hadde med dette lille von foran Plade.
På en eller annen måte ble jeg oppmerksom på at det eksisterte en stor dokumentsamling etter Generalconducteur Christopher Hammer som altså var en lidenskaplig samler av dokumenter. Han var ungkar så lenge han levde, og han holdt til på Gran på Hadeland. Den fine tittelen betød at han var ansvarlig for kartverket i Østlandsområdet. Han var svært opptatt av å vise at han hadde adelig herkomst, og gikk ikke av veien for å pynte på dokumenter som skulle bevise hans byrd. På det viset klarte han å "dokumentere" at han stammet fra den pommerske adelsslekten von Plade. Historikeren Vegard Elvestrand, som døde for få år siden, har gjort en grundig gennomgang av Hammers dokumentsamling og avslørt mange av hans slektshistoriske krumspring.
For den som vanker på Polet, er Hammer Ulagret Aquavit et ikke ukjent produkt som er oppkalt etter denne mangsysleren. Vinmonopolet, eller rettere Arcus, har nok overdrevet hans betydning, slik han selv også gjerne gjorde, men han hadde nok en viss betydning for utviklingen av norsk akevitt Han var forresten potetprest, så det forklarer kanskje hans tilbøyelighet til den slags destillater. Han var både teolog, naturviter og topograf, og som sagt glad i dokumenter (og sikkert også akevitt). Den enkleste måten for ham å bli kvitt ubehagelige opplysninger om forfedrene var å klippe bort det som ikke passet.
Vegard Elvestrands bok er en grundig gjennomgang med kildekritikk av mange av Hammers dokumenter. For de som driver med slektsforsking er det ille at mange slektsgranskere ukritisk har lagt Hammers slektshistorier - som sagt med en herlig sammenblanding av fakta og fiksjon - til grunn for sine egne slektsregistre og dermed kommet litt på villspor. Jeg må konstatere at min oldemors bestemor beklageligvis ikke hadde så adelige aner som hennes foreldre tydeligvis hadde antatt. Vi får trøste oss med en akevittskål. Neste gang skal jeg kjøpe en Hammer for å kjenne hvordan den smaker.
tirsdag 26. januar 2010
fredag 8. januar 2010
Hvorfor vet vi så lite om Peter Andreassen?
Ut fra navnet å dømme kunne min farfars far, Nicolai Lauritz Hesselberg Grønstad, ikke vært en alminnelig bondesønn. Han hadde tydeligvis Grønstad som slektsnavn, til tross for at han verken var født eller levde på gården. Han hadde et mellomnavn Hesselberg, som jeg ikke har funnet noen rot til. Han var sendt til universitetet, og han ble gift med datteren til en bryggerieier i Kristiania. Ergo måtte faren være en av kaksene på Toten.
Faren, Peter Andreassen, hadde tittel av prokurator, så han måtte ha studert jus, antakelig på begynnelsen av 1820-tallet. Det er ikke utenkelig at denne Peter kan vise seg å være en av de interessante personene i slektshistorien, men hittil har det vært lite å finne om ham.
Peter eide antakelig Tømmerhoel, en storgård på Toten da han fikk sønnen Nikolai. Da var han 41 år gammel og gift med Martha Spaberg. Det er ikke usannsynlig at han hadde yngre barn enn Nicolai, men de har jeg ikke funnet. Jeg har derimot funnet kona hans, tippoldemor Martha Spaberg på www.holte.nu. Hun var født 4.1.1812 og døde 18.6.1858
Peter Andreassen Grønstad var jurist og prokurator, født 10.3.1805 og døde 7.2.1849 (jeg har ikke funnet begravelsen i kirkeboka for Stange). Da han døde, var sønnen Nicolai bare tre år gammel. Tømmerhoel var en ganske stor gård. I 1865 hadde gården 16 hester, 37 storfe og 5 griser. Det var riktignok lenge etter at andre eiere hadde overtatt.
Martha Spaberg kommer også fra en stor gård på den andre siden av Mjøsa, like ved Vang kirke i umiddelbar nærhet av Hamar.
Fredrik Dyhren, 2848 Skreia opplyser 15.01.08 at Peter Andreassen Grønstad f. 10/3 1805 var sønn av Andreas Pedersen som i følge Stange bygdebok s. 579 var eier av Grønstad i Stange i 1816. Han går ut fra at Peter vokste opp på garden, og av den grunn senere tok navnet Grønstad.
torsdag 7. januar 2010
- - - Mødrene har grætt
Mine aner fem generasjoner tilbake gjennomlevde noen vanskelige år omkring århundreskiftet for 210 år siden. Dette var under napoleonskrigene. På landsbygda var det misvekst og nød, og i byene gikk det dårlig med handelen på grunn av den britiske blokaden i Nordsjøen. Vi var jo med i krigen, og endte jo opp på den gale siden etter det siste slaget. Det var trange tider i landet lenge selv etter 1814.
Jeg har skrevet om min tipp-tippoldemor Maren Oline Woxen tidligere. Hun kom fra Akers største gård, og var gift med en garverimester. Da han døde, giftet hun seg med en ny garver. Hun var født bare tre år før århundreskiftet, og fødte ni barn i to ekteskap, men bare tre av barna nådde voksen alder. Selv døde hun i barselseng. Hun må i motsetning til mange andre av mine kvinnelige aner ha vært ganske velstående, men det kan være at det var usunne forhold ved garverivirksomheten som gjorde at hun både mistet barna og den første ektemannen. Jeg må etter hvert finne ut mer om henne. Kanskje et besøk på byarkivet kan være fruktbart.
Noe seinere stusset jeg da jeg oppdaget at en annen av mine formødre, Gunbjørg Palmesdatter, som levde et par tiår tidligere, hadde mistet minst fire barn. Hun var imidlertid husmannskone, bodde på en plass oppe i Krødsherad og hadde neppe reserver på kistebunnen. Jeg fant ut om henne da jeg lette opp foreldrene til tippoldefar Eivind Olsen. "Den første Palme-greina", tenkte jeg og syntes jeg var morsom. Historien om henne var ikke morsom.
Den første palmegreina
Den første palmegreina jeg fant i slektstreet mine var altså mine tipp-tippoldeforeldre Ola Eivindsen og Gunbjørg Palmesdatter. De ville gjerne (får vi tro) ha en sønn som kunne kalles opp etter Palme, far til Gunbjørg. Navnetradisjonene var viktige til langt inn på 1800-tallet. De fikk først ei datter, og så en gutt som de kalte Palme, men han døde som spedbarn. Så fikk de to døtre til, før de igjen fikk en sønn som kunne kalles opp etter farfaren, altså Palme nr. 2. Deretter kom neste sønn, døpt Even, og han vokste opp og ble en gammel mann (min tippoldefar). Så døde Palme nr. 2, men de fikk de en fjerde sønn som også ble døpt Palme. Heller ikke han vokste opp; han ble bare seks år. Dessuten døde yngstedatteren Kari som 27-åring. Bak de tørre dataene ligger altså en svært så tragisk familiehistorie. En kan bli bjørnsonsk av å lese slikt.
Gunbjørg Palmesdatter var altså den første slektningen med dette uvanlige patronymet. Det jeg veit om henne utenom barnefødslene er at hun ble født i 1764 og ble gift 24 år seinere. I folketellinga 1801 var hun oppført som kone, 36 år gammel og hadde seks barn. I bygdeboka er Gunbjørg oppført med 8 barnefødsler. Hun fikk to barn etter folketellinga.
Gunbjørg må ha vært ei robust dame. Hun levde til hun var 87.
Ufullstendige data
Gikk det like ille for alle kvinnene i slekta som levde og fikk barn på begynnelsen av 1800-tallet? Jeg fant ganske snart ut at jeg ikke hadde tilstrekkelige data om dem. Jeg startet på farsida med Martha Spaberg som var min farfars farmor, men hadde ikke opplysninger om flere barn enn han som ble min oldefar.
Neste kvinne var farfars mormor, Thora Johanne Wold. Her hadde jeg oppgave over fire barn, og heller ikke hun hadde mistet noen barn. Tvert i mot ble en av hennes døtre 98 år gammel. Thora Johannes mor var Anna med-alle-navnene Stoltenberg. Hun fikk åtte barn etter 1825, men heller ikke her har jeg data. Vel, så får jeg se på hennes mor, Marthine Piro Brandt, som er registrert med sju barn. Heller ikke her har jeg notert noen barnedødsfall.
Deretter ga jeg opp. Jeg tror ikke noen av de andre fjorten tippoldemødrene kan ha opplevd så mye død og elendighet som Maren Oline og Gunbjørg. En ny runde i kildestoffet må til om jeg skal være noenlunde sikker, og det kan ta sin tid. Dermed kan jeg foreløpig slå meg til ro med at historiene om Maren Oline Woxen og Gunbjørg Palmesdatter sannsynligvis ikke var vanlige – selv i dårlige tider.
Jeg har skrevet om min tipp-tippoldemor Maren Oline Woxen tidligere. Hun kom fra Akers største gård, og var gift med en garverimester. Da han døde, giftet hun seg med en ny garver. Hun var født bare tre år før århundreskiftet, og fødte ni barn i to ekteskap, men bare tre av barna nådde voksen alder. Selv døde hun i barselseng. Hun må i motsetning til mange andre av mine kvinnelige aner ha vært ganske velstående, men det kan være at det var usunne forhold ved garverivirksomheten som gjorde at hun både mistet barna og den første ektemannen. Jeg må etter hvert finne ut mer om henne. Kanskje et besøk på byarkivet kan være fruktbart.
Noe seinere stusset jeg da jeg oppdaget at en annen av mine formødre, Gunbjørg Palmesdatter, som levde et par tiår tidligere, hadde mistet minst fire barn. Hun var imidlertid husmannskone, bodde på en plass oppe i Krødsherad og hadde neppe reserver på kistebunnen. Jeg fant ut om henne da jeg lette opp foreldrene til tippoldefar Eivind Olsen. "Den første Palme-greina", tenkte jeg og syntes jeg var morsom. Historien om henne var ikke morsom.
Den første palmegreina
Den første palmegreina jeg fant i slektstreet mine var altså mine tipp-tippoldeforeldre Ola Eivindsen og Gunbjørg Palmesdatter. De ville gjerne (får vi tro) ha en sønn som kunne kalles opp etter Palme, far til Gunbjørg. Navnetradisjonene var viktige til langt inn på 1800-tallet. De fikk først ei datter, og så en gutt som de kalte Palme, men han døde som spedbarn. Så fikk de to døtre til, før de igjen fikk en sønn som kunne kalles opp etter farfaren, altså Palme nr. 2. Deretter kom neste sønn, døpt Even, og han vokste opp og ble en gammel mann (min tippoldefar). Så døde Palme nr. 2, men de fikk de en fjerde sønn som også ble døpt Palme. Heller ikke han vokste opp; han ble bare seks år. Dessuten døde yngstedatteren Kari som 27-åring. Bak de tørre dataene ligger altså en svært så tragisk familiehistorie. En kan bli bjørnsonsk av å lese slikt.
Gunbjørg Palmesdatter var altså den første slektningen med dette uvanlige patronymet. Det jeg veit om henne utenom barnefødslene er at hun ble født i 1764 og ble gift 24 år seinere. I folketellinga 1801 var hun oppført som kone, 36 år gammel og hadde seks barn. I bygdeboka er Gunbjørg oppført med 8 barnefødsler. Hun fikk to barn etter folketellinga.
Gunbjørg må ha vært ei robust dame. Hun levde til hun var 87.
Ufullstendige data
Gikk det like ille for alle kvinnene i slekta som levde og fikk barn på begynnelsen av 1800-tallet? Jeg fant ganske snart ut at jeg ikke hadde tilstrekkelige data om dem. Jeg startet på farsida med Martha Spaberg som var min farfars farmor, men hadde ikke opplysninger om flere barn enn han som ble min oldefar.
Neste kvinne var farfars mormor, Thora Johanne Wold. Her hadde jeg oppgave over fire barn, og heller ikke hun hadde mistet noen barn. Tvert i mot ble en av hennes døtre 98 år gammel. Thora Johannes mor var Anna med-alle-navnene Stoltenberg. Hun fikk åtte barn etter 1825, men heller ikke her har jeg data. Vel, så får jeg se på hennes mor, Marthine Piro Brandt, som er registrert med sju barn. Heller ikke her har jeg notert noen barnedødsfall.
Deretter ga jeg opp. Jeg tror ikke noen av de andre fjorten tippoldemødrene kan ha opplevd så mye død og elendighet som Maren Oline og Gunbjørg. En ny runde i kildestoffet må til om jeg skal være noenlunde sikker, og det kan ta sin tid. Dermed kan jeg foreløpig slå meg til ro med at historiene om Maren Oline Woxen og Gunbjørg Palmesdatter sannsynligvis ikke var vanlige – selv i dårlige tider.
tirsdag 5. januar 2010
Femte generasjon er komplett
Endelig falt den siste brikken på plass, nå har jeg oversikt over alle mine tipp-tippoldeforeldre.
Jeg har visst lenge at min Peter Andreassen var min farfars farfar. Hvor Peters foreldre kom fra, visste jeg ikke. Endelig fant jeg ut at faren kom fra Elverum, og da løsnet det.
Peter Andreassens far er i følge Stange bygdebok Andreas Pedersen fra Østhagen i Åmot, f. 1770, d. 16/6 1833,
I FT 1801 var Andreas på Findstad i Elverum. Det var en stor gård, med minst åtte husmannsplasser og en masse gårdbeboere. (Gården var så stor at det var fire som het Embreth Olsen! og dessuten var det enda et par med det samme fornavnet) Andreas var skieløber og gaardbeboer. Det må vel ha vært en soldatbetegnelse, for vi hadde ikke yrkesskiløpere den gangen. Han var 27 år og gift med Guri Olsdatter, som var fire år yngre og allerede enke etter Erik Knudsen. Hun hadde en sønn Ole Erichsen, fire år gammel. Ved folketellinga hadde Guri og Andreas fått datteren Anne. Seinere kom det fire til.
Deres felles barn var
1) Anne Andreasdatter, født i 1801 i Elverum, 25/11 1831 g. m. enkemann Ole Olsen Ljøstad, i 1792. Hun ble døpt på Elverum samme 1801(kirkeboka s. 150). Fadderne var fra Finstad og Skjulstad, som var nabogården.
2) Peder Andreassen, dp. 10/3 1805, som altså ble min tippoldefar
3) Marte Andreassen, dp. 15/2 1807 (Det er vel feil, om ikke dåpen var utsatt veldig lenge fordi neste barn kommer bare et halvår etter)
4) Jon Andreassen, f. 17/9 1807, 5/11 1835 g. m. Kirsti Kristiansdtr. Gillund, f. 1814,
5) Elen Andreasdatter, i 1808.
Guri døde sannsynligvis i 1817 for det var skifte etter henne 14/6 1817. Til stede var hennes bror Gulbrand Olsen Godbakken og søskenbarn Johannes Olsen Skafstad, Elverum.
Andreas Pedersen ble 26/9 1817 gift for annen gang med Anne Mikkelsdatter (1785-2/9 1822) - enke etter Halvor Eilertsen Væstad. De fikk to barn: Halvor, f. 22/6 1818, og Gunnerius, f. 28/2 1820, død ung.
Jeg har visst lenge at min Peter Andreassen var min farfars farfar. Hvor Peters foreldre kom fra, visste jeg ikke. Endelig fant jeg ut at faren kom fra Elverum, og da løsnet det.
Peter Andreassens far er i følge Stange bygdebok Andreas Pedersen fra Østhagen i Åmot, f. 1770, d. 16/6 1833,
I FT 1801 var Andreas på Findstad i Elverum. Det var en stor gård, med minst åtte husmannsplasser og en masse gårdbeboere. (Gården var så stor at det var fire som het Embreth Olsen! og dessuten var det enda et par med det samme fornavnet) Andreas var skieløber og gaardbeboer. Det må vel ha vært en soldatbetegnelse, for vi hadde ikke yrkesskiløpere den gangen. Han var 27 år og gift med Guri Olsdatter, som var fire år yngre og allerede enke etter Erik Knudsen. Hun hadde en sønn Ole Erichsen, fire år gammel. Ved folketellinga hadde Guri og Andreas fått datteren Anne. Seinere kom det fire til.
Deres felles barn var
1) Anne Andreasdatter, født i 1801 i Elverum, 25/11 1831 g. m. enkemann Ole Olsen Ljøstad, i 1792. Hun ble døpt på Elverum samme 1801(kirkeboka s. 150). Fadderne var fra Finstad og Skjulstad, som var nabogården.
2) Peder Andreassen, dp. 10/3 1805, som altså ble min tippoldefar
3) Marte Andreassen, dp. 15/2 1807 (Det er vel feil, om ikke dåpen var utsatt veldig lenge fordi neste barn kommer bare et halvår etter)
4) Jon Andreassen, f. 17/9 1807, 5/11 1835 g. m. Kirsti Kristiansdtr. Gillund, f. 1814,
5) Elen Andreasdatter, i 1808.
Guri døde sannsynligvis i 1817 for det var skifte etter henne 14/6 1817. Til stede var hennes bror Gulbrand Olsen Godbakken og søskenbarn Johannes Olsen Skafstad, Elverum.
Andreas Pedersen ble 26/9 1817 gift for annen gang med Anne Mikkelsdatter (1785-2/9 1822) - enke etter Halvor Eilertsen Væstad. De fikk to barn: Halvor, f. 22/6 1818, og Gunnerius, f. 28/2 1820, død ung.
Abonner på:
Innlegg (Atom)