Det er ganske utrolig at jeg ikke har oppdaget før i dag at min 4. tippoldefar var den første som gjorde Hellviktangen til sin sommeresidens. Det følgende er sakset fra Nesoddens historie, bind 2: http://www.hellviktangen.com/HistorieHellviktangen/framehistorie.htm.
"I 1865 forteller den daværende eieren - Jørgen Hansen Helvigtangen - oss at det har vært gårdsbruk her i den tiden han og faren har holdt til her, men ikke lenger tilbake. Han forteller videre: - For mange år siden, omkring 1800, hadde Helviktangen vært et snobbete sted. Da eide den velstående Christiania-grossereren Petter Brandt gården Skoklefald. Han bodde der oppe, selv om han drev en stor grossistforretning i Christiania. Han tok ut en god del tømmer, og kjøpte opp fra andre skogeiere. I tillegg fungerte han som bankier, men mest i Frogn. Her i bygda var det Røer-slekten som var de store pengeutlånerne.
Helviktangen hørte til Skoklefald. Det var bare skog her nede da Brandt overtok i 1779. Han må ha sett hvor vakkert dette stedet ligger, for han bygget et fasjonabelt sommersted her. Her holdt han selskaper for sosieteten fra Christiania. Han skal også ha hatt en egen båtfører med en større seilbåt som kunne bringe både ham og gjestene til og fra byen. På denne tiden var to båtførere - begge husmenn uten jord - knyttet til Skoklefald.
Tidlig på 1800-tallet kan det ikke ha vært særlig praktisk å bo på Nesodden og ha stor virksomhet i Christiania, på tross av egen båtskyss. Dessuten var nok Brandt mindre interessert i selve gådsdriften. I 1806 solgte han gården, men beholdt Helviktangen. Det er mulig at det gikk dårlig med forretningene i de turbulente årene som fulgte. I alle fall solgte Brandt dette stedet også i 1810.
Kjøperen var en formuende mann, så Helviktangen forble et sted for overklassen i mange år etter dette. Generalauditør Berger eide stedet fra 1813. Deretter kom professor Lundh, før stedet ble et ordinært gårdsbruk i 1827. Det var forpakteren, Hans Olsen Helvigtangen, som kjøpte. Det er hans sønn, Jørgen, som eier gården i 1865.
A. Hennum hadde vært konsul i Spania, men slo seg ned ved Bundefjorden. Han hadde kjøpt Helviktangen og oppført den herskapelige bebyggelsen der. I 1905 kjøpte han sin egen dampbåt. Den skulle gå mellom Helvik og Kristiania og fikk navnet D/S Helvig. Han fikk senere også aksjemajoriteten i Bundefjorden - Helvig Dampskibsselskab som ble startet i 1908.
Bakersvennene kjøpte Helviktangen i 1924 av konsul Hennum. De skulle bruke det som feriehjem. (Fra Nesoddens historie, bind 2). "
lørdag 19. desember 2009
fredag 18. desember 2009
Ja visst, halvparten av mine aner er kvinner
En god venninne lurte på om jeg ikke interesserte meg for mine kvinnelige aner; jeg hadde stadig et eller annet å fortelle om forfedre med titler og yrker og sosialstatus, enten det var husmann, bonde, prost eller kjøpmann, men konene deres fortalte jeg aldri om. Bygdebøker og slektshistorier hadde mye å fortelle om mennene, mens konene sto for den reproduserende funksjonen i familien, med mikroskopisk innsats fra mennene.
Det er i grunnen et tankekors at slektsgransking har blitt en hobby for mange i velføddssamfunnet. Vi skal ikke mer enn to-tre generasjoner bakover før vi forstår at leveforholdene var så mye, mye strengere enn i dag. Vår tilværelses uutholdelige letthet ligger langt utenfor hva folk kunne drømme om den gangen. Noen få punkter skiller seg ut når jeg prøver å summere opp inntrykk. Først dette litt selvfølgelige, men likevel fascinerende – at når en kvinne mister flere barn i sykdom og pest, så er det i alle fall én som overlever, det nødvendige ledd som har resultert i at jeg har kommet til verden som et ledd i en lang kjede. En kan bli darwinist av mindre.
Mine hovedkilder har vært et par bygdebøker og Digitalarkivets kirkebøker og gode tips og lenker fra drevne slektsgranskere. Jeg har vært opptatt av hva jeg kan lese mellom linjene i de av og til klønete formulerte setningene i kirkebøkene, hvor det stadig skinner gjennom hvor umenneskelig kvinner mange ganger ble behandlet. Det er ikke mange tiår siden enkelte klarte å hisse seg opp over kirkens syn på kvinnelige prester og biskoper. For noen få generasjoner siden var kvinner urene etter en fødsel og måtte introduceres, ledes inn i kirken av presten, for å bli tatt inn i menigheten igjen. Hadde de fått barn utenfor ekteskap, ble det forkynt i kirken. Da kunne de bli ilagt en saftig bok og nektet Alterens sakrament en tid. De kirkelige sanksjonene kunne man naturligvis kjøpe seg fri fra, men da måtte de jo ha noe å betale med.
Jeg hadde heller ikke forstått fullt ut hvor gjennomført ekteskap var arrangerte her i landet i tidligere tider, ikke etter pakistansk modell, men likevel veldig tydelig. Embetsmenns døtre ble gift med embetsmenn, eller til nød en studiosus hvis han var av god familie. Det var ikke uvanlig at prestesønner ble kjøpmenn. Bondegutter fant seg kone fra en av nabogårdene, og husmannssønnen giftet seg med husmannsdøtre. Den eneste jeg har funnet som har virkelig har skutt gullfuglen, er min tipp-tippoldefar Rasmus Wold. Han var sønn av en spikersmed, men søkte lykken som butikkmedhjelper hos Gregers Stoltenberg som var storkjøpmann i Son. Han giftet seg med kjøpmannsdattera Anna Christine Emilie von Plade Stoltenberg og ble stor kar i byen, blant annet konsul og ordfører. Historien hans skiller seg ut så mye at jeg ikke føler meg 100.00 % sikker på at jeg har funnet fram til riktig person, men så var det jo kvinnene jeg skulle ta for meg denne gangen. Anne med det lange navnet skal jeg komme tilbake til i en annen artikkel.
At kvinnene var fullstendig avhengige av sine ektemenn er vel ikke helt riktig, men på enkelte juridiske områder var det nok sant. Ei enke kunne disponere over en eiendom etter sin mann, men i det øyeblikket hun giftet seg igjen, overtok den nye mennen nøklene til pengeskapet og fjærpennen til å skrive kontrakter med. Noen enker drev jernverk, andre drev handelshus, men bondeenkene giftet seg ganske raskt – antakelig fordi de ikke maktet den dobbelte oppgaven å ha omsorgen for barna og administrere en gård. Her kan vi se mange interessante giftermål. Enker på store gårder hadde ikke problem med å skaffe seg unge friske fyrer – godt å ha i høyonna om sommeren og til å varme opp i senga om vinteren. Det ser ut som om det var sosialt akseptert at det kunne være relativt stor aldersforskjell mellom ektefellene. Min farmors far Andreas Olsen var først gift med ei enke som var atten år eldre enn ham. Da hun døde, giftet han seg med henne som seinere ble min morfars mor. Hun var derimot 18 år yngre enn ham.
Ja, jeg aner mange tragedier bak de knappe opplysningene jeg finner i de kildene jeg har hatt til rådighet. Jeg har allerede blogget om Maren Oline Woxen. Hun fikk først tre barn i første ekteskap. Så døde garvermesteren hun var gift med, og seinere to av barna. Hun giftet seg etter fire år med en ny garver. Hun var en av de få enkene som ikke giftet seg relativt raskt, og hun hadde vel drevet garveriet som enke. Også i det neste ekteskapet døde flere av barna, selv om de sannsynligvis var hennes stedbarn. Hun ble bare 41 år gammel.
De som var raskest til å gifte seg var likevel enkemennene. Selv når konene deres døde i barsel, varte det ikke mange månedene før de var gift igjen. En av mine forfedre giftet seg i februar etter å ha vært enkemann siden slutten av november.
Jeg må slå meg til ro med at hvis det ikke hadde vært en del umoral (uansett definisjon) så ville jeg ikke eksistert. En av de ”morsomste” er hva jeg omsider fant ut om min farmors farmor Karen Olea Ingebretsdatter Skildbred. Hun kom som ungjente på besøk hos sin noe eldre søster som var gardkjerring på Hotvedt i Andebu. Hun havnet antakelig i høyet med bondesvogeren, og resultatet ble altså min oldefar Andreas Olsen. Det var slett ikke enkelt å finne ut hvor det blei av ham og moren etter at han kom til verden. Det tok veldig lang tid og mye leting i kirkebøker og bygdebok før jeg skjønte at Andreas ble oppfostret hos sin far og morens søster! Moren hans ble derimot gardkjerring på en av de andre store gårdene i bygda.
Det er i grunnen et tankekors at slektsgransking har blitt en hobby for mange i velføddssamfunnet. Vi skal ikke mer enn to-tre generasjoner bakover før vi forstår at leveforholdene var så mye, mye strengere enn i dag. Vår tilværelses uutholdelige letthet ligger langt utenfor hva folk kunne drømme om den gangen. Noen få punkter skiller seg ut når jeg prøver å summere opp inntrykk. Først dette litt selvfølgelige, men likevel fascinerende – at når en kvinne mister flere barn i sykdom og pest, så er det i alle fall én som overlever, det nødvendige ledd som har resultert i at jeg har kommet til verden som et ledd i en lang kjede. En kan bli darwinist av mindre.
Mine hovedkilder har vært et par bygdebøker og Digitalarkivets kirkebøker og gode tips og lenker fra drevne slektsgranskere. Jeg har vært opptatt av hva jeg kan lese mellom linjene i de av og til klønete formulerte setningene i kirkebøkene, hvor det stadig skinner gjennom hvor umenneskelig kvinner mange ganger ble behandlet. Det er ikke mange tiår siden enkelte klarte å hisse seg opp over kirkens syn på kvinnelige prester og biskoper. For noen få generasjoner siden var kvinner urene etter en fødsel og måtte introduceres, ledes inn i kirken av presten, for å bli tatt inn i menigheten igjen. Hadde de fått barn utenfor ekteskap, ble det forkynt i kirken. Da kunne de bli ilagt en saftig bok og nektet Alterens sakrament en tid. De kirkelige sanksjonene kunne man naturligvis kjøpe seg fri fra, men da måtte de jo ha noe å betale med.
Jeg hadde heller ikke forstått fullt ut hvor gjennomført ekteskap var arrangerte her i landet i tidligere tider, ikke etter pakistansk modell, men likevel veldig tydelig. Embetsmenns døtre ble gift med embetsmenn, eller til nød en studiosus hvis han var av god familie. Det var ikke uvanlig at prestesønner ble kjøpmenn. Bondegutter fant seg kone fra en av nabogårdene, og husmannssønnen giftet seg med husmannsdøtre. Den eneste jeg har funnet som har virkelig har skutt gullfuglen, er min tipp-tippoldefar Rasmus Wold. Han var sønn av en spikersmed, men søkte lykken som butikkmedhjelper hos Gregers Stoltenberg som var storkjøpmann i Son. Han giftet seg med kjøpmannsdattera Anna Christine Emilie von Plade Stoltenberg og ble stor kar i byen, blant annet konsul og ordfører. Historien hans skiller seg ut så mye at jeg ikke føler meg 100.00 % sikker på at jeg har funnet fram til riktig person, men så var det jo kvinnene jeg skulle ta for meg denne gangen. Anne med det lange navnet skal jeg komme tilbake til i en annen artikkel.
At kvinnene var fullstendig avhengige av sine ektemenn er vel ikke helt riktig, men på enkelte juridiske områder var det nok sant. Ei enke kunne disponere over en eiendom etter sin mann, men i det øyeblikket hun giftet seg igjen, overtok den nye mennen nøklene til pengeskapet og fjærpennen til å skrive kontrakter med. Noen enker drev jernverk, andre drev handelshus, men bondeenkene giftet seg ganske raskt – antakelig fordi de ikke maktet den dobbelte oppgaven å ha omsorgen for barna og administrere en gård. Her kan vi se mange interessante giftermål. Enker på store gårder hadde ikke problem med å skaffe seg unge friske fyrer – godt å ha i høyonna om sommeren og til å varme opp i senga om vinteren. Det ser ut som om det var sosialt akseptert at det kunne være relativt stor aldersforskjell mellom ektefellene. Min farmors far Andreas Olsen var først gift med ei enke som var atten år eldre enn ham. Da hun døde, giftet han seg med henne som seinere ble min morfars mor. Hun var derimot 18 år yngre enn ham.
Ja, jeg aner mange tragedier bak de knappe opplysningene jeg finner i de kildene jeg har hatt til rådighet. Jeg har allerede blogget om Maren Oline Woxen. Hun fikk først tre barn i første ekteskap. Så døde garvermesteren hun var gift med, og seinere to av barna. Hun giftet seg etter fire år med en ny garver. Hun var en av de få enkene som ikke giftet seg relativt raskt, og hun hadde vel drevet garveriet som enke. Også i det neste ekteskapet døde flere av barna, selv om de sannsynligvis var hennes stedbarn. Hun ble bare 41 år gammel.
De som var raskest til å gifte seg var likevel enkemennene. Selv når konene deres døde i barsel, varte det ikke mange månedene før de var gift igjen. En av mine forfedre giftet seg i februar etter å ha vært enkemann siden slutten av november.
Jeg må slå meg til ro med at hvis det ikke hadde vært en del umoral (uansett definisjon) så ville jeg ikke eksistert. En av de ”morsomste” er hva jeg omsider fant ut om min farmors farmor Karen Olea Ingebretsdatter Skildbred. Hun kom som ungjente på besøk hos sin noe eldre søster som var gardkjerring på Hotvedt i Andebu. Hun havnet antakelig i høyet med bondesvogeren, og resultatet ble altså min oldefar Andreas Olsen. Det var slett ikke enkelt å finne ut hvor det blei av ham og moren etter at han kom til verden. Det tok veldig lang tid og mye leting i kirkebøker og bygdebok før jeg skjønte at Andreas ble oppfostret hos sin far og morens søster! Moren hans ble derimot gardkjerring på en av de andre store gårdene i bygda.
lørdag 5. desember 2009
Ikke stol på at alt du finner på nettet av slektsopplysninger er riktige
Vegard Elvestrand har gått grundig gjennom en svær dokumentsamling etter generalkonduktør Christopher Hammer (1720-1804). Hans manuskriptsamling omfattet 1200 bibliografiske enheter. Hammer var en nærmest manisk samler av dokumenter, og var ikke alltid helt pålitelig når han eller hans skrivere pyntet litt på opplysningene eller klipte bort det som ikke passet Hammer. For utallige norske slektsgranskere har Hammers slektsdata vært til stor glede og oppmuntring. Plutselig sitter de med anetavler med adel og kongelige sydover i Europa – langt bakover i tid. Mange av Hammers feilaktige opplysninger har ukritisk blitt reprodusert i mange av de store slektsregistrene som florerer på nettet.
Vegard Elvestrand, som døde i 2005, fant mange klare bevis på at Hammer bevisst manipulerte data og i enkelte tilfeller tilla sine aner titler og posisjoner som kun hadde rot i Hammers fantasi. Dette har Elvestrand presentert i en voluminøs bok om Christopher Hammer med undertittelen Fra Københavns Universitet, Sorø Akademi og Ledreborg til Hadeland. For min egen del betyr det at mange av opplysningene jeg har om grenene (von) Plade og Sand neppe er riktige. De slektsleddene jeg har kommet i tvil om er fra tiden før kirkebøkene ble obligatoriske, slik at det er rettsreferater og andre dokumenter som er kildemateriale, og derfor vanskelig å kontrollere.
Elvestrands bok kom ut i 2004 og er interessant blant annet fordi vi får beskrevet hvordan titler og embeter, både kirkelige og andre ble kjøpt eller gikk i arv, hvordan man skaffet seg universitetseksamener eller kjøpte seg akademiske titler.
Vegard Elvestrand, som døde i 2005, fant mange klare bevis på at Hammer bevisst manipulerte data og i enkelte tilfeller tilla sine aner titler og posisjoner som kun hadde rot i Hammers fantasi. Dette har Elvestrand presentert i en voluminøs bok om Christopher Hammer med undertittelen Fra Københavns Universitet, Sorø Akademi og Ledreborg til Hadeland. For min egen del betyr det at mange av opplysningene jeg har om grenene (von) Plade og Sand neppe er riktige. De slektsleddene jeg har kommet i tvil om er fra tiden før kirkebøkene ble obligatoriske, slik at det er rettsreferater og andre dokumenter som er kildemateriale, og derfor vanskelig å kontrollere.
Elvestrands bok kom ut i 2004 og er interessant blant annet fordi vi får beskrevet hvordan titler og embeter, både kirkelige og andre ble kjøpt eller gikk i arv, hvordan man skaffet seg universitetseksamener eller kjøpte seg akademiske titler.
Abonner på:
Innlegg (Atom)